– Skal vi skype i dag?, sender jeg i tekstmelding til barnefar. Eller, jeg sender den til Vilja, sånn egentlig, via Kaj.
– Vilja er på sykehuset akkurat nå. Hun har pilt fotball på SFO, skjønner du, og var keeper. Redda med lillefingeren, skriver han tilbake.
– Åååå, jeeg vil være deeeer!, svarer jeg, og blir med ett både trist og glad. Trist for at jeg ikke er der, og glad for at jeg kjenner morsfølelsene strømme på.
– Hun har det i alle fall bra! Sitter her og prater i ett sett, forsikrer Kaj.
– Hun skal ringe deg etterpå.
Vi skyper senere. Det første hun gjør er å holde opp den rosa gipsen – som dekker hele armen – så den gjemmer ansiktet hennes. Jeg ser bare munnen, som først former seg veslevoksent med et slags «åh, sånn kan det gå»-uttrykk, og som deretter får frem et lurt smil. Det typiske, lure Vilja-smilet.
– Du skulle sett, mamma! Fingeren stod RETT ut!
Jeg ler, sier «Oi! Sier du det! Rett ut altså?», samtidig som jeg tenker ehe, nei takk. Akkurat den delen av å være der er jeg glad for at jeg slapp. Jeg er veldig dårlig på alt som har med kropp og smerte å gjøre. Enten det er blod, brudd eller andre ekle ting.
Det som også er ganske komisk (for ja, at Vilja – som aldri har gjort seg noe som helst – har brukket lillefingeren er ganske komisk), er at da jeg hadde min andre dag i 1.klasse, så brakk jeg armen da jeg spiltefotballkamp! Begge starter vi altså skolegangen med full gips på ei arm. Tilfeldigheter altså… Jeg syns det er så mange tilfeldigheter rundt meg at det er helt snålt.
Apropos skolestart, så starter jeg skole selv nå på onsdag. (Norsk Fotofagskole, for den som ikke vet det.) Jeg er kjempespent! Det er en skole jeg har hatt lyst til å gå på veldig lenge. Faktisk så lenge at jeg søkte og kom inn allerede i 2010, men ikke kunne gå der på grunn av diverse greier. Da var jeg ikke lite skuffa, akkurat. Men nå blir det! Og om jeg er spent? På alle måter. Og pittelittganskemasse redd og. Jeg har vært innlagt i fire måneder i strekk nå, omtrent, og plutselig skal jeg tilbake til ordentlig hverdagsliv med rutiner, studentliv og masse mer Viljatid. Bare gode ting, selvfølgelig, så håper jeg bare at jeg klarer alt. Uten å krasje. Uten å havne tilbake. Hjelp.