Søteste Vilja er på plass her hjemme hos meg, og det gjør veldig godt. I helga blir det bursdagsfeiring, siden hun fyller hele 7 år på mandag! Hun er ei skikkelig storjente nå, altså. Beklager for kornete mobilbilder, men jeg skal ta litt finere bilder med kameraet på bursdagsfeiring i morgen. Det blir kos! God fredag, alle!
Hei, hei! Her ser dere hvordan det ble med vippeextensions-ene som jeg satte på hos Marte Fjeldberg på Glimt Bli Ny Studio i Trondheim. Jeg må si jeg syns det er enormt praktisk! Og ikke minst digg å ikke ha på øyesminke. Det tåler jeg jo som sagt ganske så dårlig. Hva syns du? Noen gang testet det selv?
Anyways. Jeg sover som et dovendyr om dagen. I høst sov jeg ca. fire timer per natt, og var allikevel mer produktiv enn på veldig lenge. Mer produktiv enn de fleste, vil jeg påstå. Nå sover jeg hele tiden. Sykt irriterende. Jeg er litt sliten om dagen, men karret meg på trening i dag allikevel! Det ble ikke verdens beste treningsøkt, men med tanke på hvor dårlig tiltakslysten er for tiden, så ser jeg på det som en seier å i det hele tatt orke å dra dit. Økta var jo ikke så ille heller, altså. Det er vel bare det at jeg vanligvis er vant til å trene steinhardt.
I dag var det ingen undervisning på skolen, så jeg har brukt dagen på å forberede meg til nye fotoshooter. I morgen ettermiddag skal jeg ha en i studio, så nå krysser jeg fingrene for at jeg våkner litt mer opplagt, og at shooten går fint! Og nå – nå skal jeg lene meg tilbake i sofaen og gjøre absolutt ingenting annet enn å se The Killing og spise jordbær med mager vaniljekesam, som forresten er dødsgodt! Bedre enn prim, som var en sånn greie man sa før, selv om jeg ikke har smakt prim siden barnehagen omtrent… Jaja. Off I go! Eller… Jeg sitter i sofaen nå og, men altså… Vekk fra bloggen. Haha! Hugs.
Haha, jeg elsker at mobilbildene mine automatisk lagers i Dropbox hver gang jeg kobler til telefonen til macen, og siden jeg alltid lader den på den måten, så lagres alltid alle bildene jeg tar. Ganske så gøy å bla tilbake i den bildemappa. Så da tenkte jeg at jeg skulle dele noen snapshots som ble tatt i 2015. Her er bilder tatt fra februar til august. Kanskje jeg poster fler senere. Det er jo litt gøy. I alle fall syns jeg det, haha! Jeg forandrer jo håret endel… Hugs!
Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…
Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.
Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.
Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.
Søndag. Jeg våkner tidlig, selv om jeg ikke må. Er det ikke ofte sånn? Kanskje legger man seg mer avslappet de kveldene man vet man kan sove så lenge man vil dagen etterpå, og derfor får mer ut av nattesøvnen. Så våkner man mye tidligere enn man hadde tenkt. Eller kanskje er det bare kroppens form for ironi. Trøtt når man er nødt til å stå opp, og kjempevåken når man har lov til å sove langt utpå dagen. Jeg har heldigvis ingenting i mot å våkne tidlig, spesielt ikke når jeg vet at jeg kan bruke hele dagen på å gjøre akkurat det jeg vil. Ikke noe stress, ikke noe som kreves av meg (annet enn det jeg selv velger å kreve av meg). En hel dag til å bare tenke på seg selv og sine behov! Er ikke det noe å våkne tidlig til, så vet ikke jeg.
Jada. Dårlige mobilbilder. I går så jeg plutselig denne tattisberta kun iført hipster og Iron Maiden-singlet i refleksjonen i speilet, og det tok et par korte sekunder før det gikk opp for meg hvor tatovert jeg faktisk begynner å bli. Det er ikke bare en her og en der lenger. Det begynner liksom å… Vises. Jeg elsker det! Nå er jeg i full gang med å planlegge den neste, for det er jo sånn det fungerer. Kortvarig lykke over det man får, som erstattes raskt med higet etter mer. Ikke at jeg har råd med det første, da…
Disse to nye unnet jeg meg selv etter en sommer uten noe som helst, som en slags feiring for at jeg er godt i gang med skolegang og at jeg elsker å leve igjen. Det trengte en verdig feiring, mente jeg. Dessuten har det blitt en slags tradisjon å ta èn tatovering hvert år. Så da er det bare å glede seg til neste år da, på en ny premie over å ha kommet så langt som jeg forhåpentligvis har gjort. Og ja; Bedre bilder av de nye tattisene kommer så fort de er grodd, og hendene mine ikke lenger ligner på hanskene til Mikke Mus. Hoven, sa du..?
Ikke spør meg hva jeg holder på med på disse bildene, for det har jeg ikke noe godt svar på. Jeg og Frida var i alle fall og badet i dag! Og siden det er «mobilkamera-uke» på skolen, så er også disse bildene tatt med iPhonen. Det er overraskende gøy å løse fotooppgaver med mobiltelefonen… Men nok om det. I morgen har jeg av alle ting bursdag, så da blir det en liten fest! Herregud, det slår meg at jeg ikke klarer å ta bilder og skrive godt på samme tid. Altså… Ikke akkurat helt på samme tid, men sånn i samme periode! Jeg har nettopp spydd ut en hel masse innlegg med typ 3000 ord i hvert av dem (okei, overdrivelse), og nå er det bare bilder og masse dilldallprat. Jaja. Bare with me! Jeg skal somle sammen litt tid til å faktisk skrive noe interessant igjen snart. Nå: God natt.
Ja, så var vi i gang! I dag var dag nummer to på skolen, og vi fikk utdelt vår første oppgave! Jeg er så gira at jeg allerede har kommet godt i gang (og det er Natalie også, altså, selv om det ser ut som at hun er dødslei allerede…), og gleder meg masse til å få ferdig hele oppgaven så den blir klar til levering på mandag. Jeg elsker kritikk, og gleder meg til å lære og vokse på det, men jeg må innrømme at det er ganske nervepirrende også. Forhåpentligvis vokser jeg og får bedre og bedre tilbakemeldinger på det jeg gjør. Det er jo liksom litt meninga, da… Men ja! Jeg er skikkelig glad og fornøyd om dagen, og syns klassen virker veldig fin og! All is good! Hugs.
I går var jeg og Natalie på bli kjent-fest med våre kommende medstudenter ved Norsk Fotofagskole! Siden vi var litt nervøse for å dra dit, tok vi en rolig middag på Søstrene Karlsen på Solsiden først. Megahyggelig. Så kom vi oss omsider til festen, og det gikk da helt supert! Det var ikke særlig skummelt. Vi traff masse hyggelige mennesker, og nå kjenner jeg det kribler ekstra før skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å komme i gang! Haha, må le litt og. Ei supersøt jente sølte øl i skoen sin, og kommentaren hun kom med var så bra. «Åååå, æsj! På den eneste dagen det ikke regner, liksom!» Fnis. Jeg lo. Møtte dessuten verdens morsomste homofile som utnevnte meg og Nat til bitches-ene hans. Vi skulle gå litt foran ham på hver vår side, og han skulle være sjef bak. Vi har allerede fått kallenavn, til og med! CoolMom & Dr.Dre! Oh yeah, in tha house.
Hei, dere! Jeg ligger i senga og har gitt opp å sove for lenge siden. Jeg husker ikke sist jeg sov ei hel natt, haha. Det var luksus, det! Når man sover godt, og ikke er vant til å ha mareritt, våkne hver time eller kun sove 3 timer per natt, så tenker man ikke over hvor digg det faktisk er. Nå hadde jeg betalt dyrt for ei eneste natt med uavbrutt, sammenhengede søvn i mer enn 2 timer. Fordelen med å sove lite er jo at man er mye våken, og får mye tid til å gjøre ting. Haha! Men nok om det.
Jeg har en forespørsel. En liten bønn, nesten. Når man går ut og inn av institusjoner år etter år, er det vanskelig å se de menneskene som har en psykisk sykdom som aldri kommer til å forsvinne, men som allikevel er friske mesteparten av tiden. Friske nok til å aldri vurdere om man egentlig orker, om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid så lett å verken se eller høre de historiene, selv om alle rundt en forteller at «det er mange med bipolar lidelse som lever godt og stabilt», for eksempel. Vel. Det er mulig, det. Nå trenger jeg bare å høre om de menneskene. Jeg trenger å se de. Jeg trenger å få et håp om at det ikke skal bli sånn her, eller eskalere videre slik det har gjort de siste fem årene, år etter år.
Så om du er en av disse, hadde jeg virkelig satt pris på en liten kommentar. Eller en mail. Eller en melding på Facebook. Et eller annet. En eller annen solskinnshistorie som kan lyse opp håpet litt. Og nå skal jeg slutte å skrive, før jeg høres ut som et ordtak skrevet på ei masseprodusert treplate. Dere skjønner vel tegninga. Jeg hadde satt veldig pris på det! Hugs.