Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. «Relativt» usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?

Siden jeg nå er singel så nyter jeg å bare kunne sitte i byen og se på mennesker, inkludert… ja, mannfolk. Ikke noe for det, se på mennesker gjør man jo uansett om man er i et forhold eller ei, men… du skjønner. Nå ser jeg litt mer. Ikke for at jeg leter etter noe spesielt (eller noen spesielle), men mest for å bare se om det faktisk er noe der ute. Til en senere anledning, liksom. Om det finnes håp for meg når jeg først finner ut at det er på tide å forlate singeltilværelsen. Om det er håp har jeg ikke funnet ut av, men jeg har lagt merke til veldig mye annet. Jeg har lagt merke til hva jeg mener er usexy med menn. Dette høres ut som et veldig fint listetema. Du vet, lister er gøy. Lister holder oversikt! Here we go:

1. Menn som sminker seg.

Jada, helt greit at også menn vil se så bra ut som mulig, men det er allikevel skikkelig turn off. Å se en mann bruke blyant på øyenbryna og som koster mineralfoundation i ansiktet med fine sirkelbevegelser får meg ikke akkurat på gli, uansett hvor kjekk han enn måtte være.

2. Menn som skryter av hvor mange de har hatt sex med…

… og som allikevel kaller jenter som har hatt sex med like mange for horer. Come on. Om du syns det er greit at du gjør det selv, så bør det være greit for deg at andre gjør det også. Sådetså. Forøvrig, hadde jeg pult trehundreogfemti stykker hadde jeg skjemtes og aldri snakka om det. I alle fall ikke på tv, Niklas Vindel.

3. Menn som tror de har rett til å høylydt dømme jenters utseende…

… og som tilsynelatende glemmer at de ser ut som troll selv.

4. Menn som gråter LETT eller FOR mye.

Mannfolk har selvfølgelig også følelser, og de skal få grine i blant de og. Men… å se at typen vedsiden av deg i kinosalen tørker tårer av den rørende slutten på filmen er rett og slett litt usexy. I can´t help it.

5. Menn med rosablogg.

Jeg tror jeg er litt «gammeldags», men jeg er veldig for den der «la menn være menn.» Rosablogginga kan vi jenter ta oss av. Dere menn kan blogge om bil, motorsag og skrujern. Sånne manneting, vet du. Om dere trenger å blogge overhodet.

6. Menn som trener helt feil med vekter.

Nå er jo ikke jeg noen proff på trening med vekter altså, og det er fullt mulig jeg gjør mye feil selv også, men å tydelig se at menn gjør helt feil på øvelser er skikkelig turnoff. Om ei jente gjør feil så er det jo bare en god unnskyldning for gutta å komme litt nærmere for å hjelpe, men om ei jente må hjelpe en mann med styrketrening… ja, da mister det sjarmen.

Heldigvis har jeg ikke så veldig mange mannlige lesere, så da er det vel ikke så veldig mange som vil føle seg truffet av dette. Og de som faktisk gjør det; sårri. Sånn er det bare. Min mening teller jo ikke så mye i det store og hele uansett, så det er fullt mulig for dere å finne dere damer allikevel. Bare ikke meg. Og til størsteparten av mine lesere, nemlig det kvinnelige kjønn; hva mener du er mest usexy med menn? Og hvor mye har det å si, i det store og hele? Kjør debatt!