I blant

I blant får jeg plutselig lyst til å gjøre ting jeg elsket å gjøre før. Som for eksempel det å ta fashion-bilder. Jeg skulle jo bli best, men så holdt jeg bare ut på fotofagskolen i et halvt år før jeg ble så deppa og tung at jeg ikke klarte å møte opp lenger. Så var det eventyret plutselig over, liksom. Drømmen ble forkastet, interessen forsvant med et poff, og jeg, som tidligere virkelig elsket å ta bilder, fikk nesten angst bare av å se på kameraet mitt. I blant savner jeg å ta bilder. Jeg tror jeg kunne ha blitt ganske flink. Jeg var da ikke så ille, var jeg vel..? Kunne jeg blitt skikkelig bra? Sånn tenker jeg om flere ting. Ting jeg begynte med, ting jeg virkelig hadde tro på, ting jeg virkelig likte. Problemet er at jeg … vel, aldri ble skikkelig bra. Jeg kom aldri så langt. Ikke med noe som helst.

I blant får jeg skikkelig panikk. Hva faen skal det bli av meg? Kan jeg noen gang faktisk få til noe – over tid, og ikke bare i en kort, liten periode? I kveld savner jeg den der følelsen av å ha en betydning i en litt større sammenheng enn mitt eget liv. Det trenger ikke være allverden, altså. Bare være en del av noe. Gjøre noe, og klare det. Gjennomføre, fullføre. Ikke bare begynne. Jeg savner å ha et konkret mål jeg virkelig har tro på at er mulig å nå. Tro på at er realistisk for meg. Ja, ja. Nå skal jeg sette meg ned og skrive litt, for selv om det kanskje er en del av et svært så hårete mål, så er det i alle fall meningsfylt for meg. Og det er da noe.

Skriveprosess

Jeg har fått enda en fantastisk tilbakemelding på manuset mitt (som jeg nå faktisk også har fått bekreftet at er et ganske så fullstendig manus. Jeg siterer: «Du har faktisk skrevet en hel, godt gjennomarbeidet bok». Win!), og ingenting gjør meg gladere enn det! Dere aner ikke. Det betyr så mye! Jeg har skrevet på dette manuset siden 2014, liksom. Det betyr litt for meg. Å få høre at det faktisk også holder et godt nivå, og at andre er sikre på at det blir bok av det, er bare … overveldende. Jeg har sendt manuset til forlag, så nå krysser jeg fingrene hardt for at noen vil jobbe videre med det sammen med meg. Jeg er selvfølgelig veldig forberedt på avslag etter avslag, men … det er lov å drømme.

Jeg har også begynt på en ny skriveprosess. Plottet, altså handlingen, har jeg tenkt på i mange måneder. Jeg har grublet, jeg har drømt, jeg har hatt mareritt – alt har liksom vært en del av prosessen i å få frem selve plottet, og i dag begynte jeg på selve skrivinga. Det er jo egentlig det jeg har lyst til å gjøre med en eneste gang, men av erfaring vet jeg at det er nytteløst. Jeg trenger et solid plott, solide karakterbeskrivelser og en form for tidslinje før jeg setter i gang. Det neste på listen da er begynnelsen. Den må jo fenge fra første ord. Den må skille seg ut, og den må gi lyst til å lese videre. Fy fasan, det er jammen ikke lett, men guri, så gøy det er og! Jeg er ganske ubestemt, så jeg må liksom ha skrevet typ femti sider før jeg finner ut om begynnelsen stemmer eller ikke. Men jeg er faktisk ganske sikker på at det vil falle på plass til slutt. Jeg har plottet klart. Og jeg har tro på det. Da har jeg kommet mye lenger enn der jeg har vært tidligere, som er et sted mellom «jeg vil skrive en roman» og «jeg aner ikke hva jeg skal skrive om».

Lashes & brows

I dag fikk jeg satt på vippeextensions og fiksa bryn hos Marte Fjeldberg på Bling Studio i Trondheim, hun er virkelig den beste! Føler meg skikkelig fresh nå. Digg! Vi laget en slags reklamevideo sammen for ikke så lenge siden også, som jeg kommer til å poste her på bloggen etterhvert. Utrolig gøy å jobbe litt med video også, og ikke bare bilder! Men er det på tide å gjøre noe mer fornuftig enn å lage en gif av seg selv… Hugs!

Back to black(ish)

Jeg farga håret mørkt på impuls i går. Ble veldig fornøyd da, heldigvis! Gøy med litt forandring igjen, jeg blir jo så fort lei. Det er fremdeles litt flyttekaos her, som dere kan se på det første bildet, men det får bare være. Det gidder jeg ikke gjøre noe med i dag, haha! Må være helt ute fra leiligheta på Byåsen i løpet av uka, så snart kan vi endelig bare fokusere på å komme ordentlig på plass her i stedet. Digg! Blir godt å bli ferdig der oppe. Jeg har fremdeles ikke blitt helt vant til å bo så utrolig sentralt, men jeg liker det absolutt! Trondheim Torg er et steinkast unna, liksom. (Æh, det kan kanskje bli dyrt i lengden…?) Luksus! Hugs.

Worry

Jeg tenker på så mye snålt. I noen dager nå har jeg tenkt på at om man er helt på bunn, så kan det (nesten) bare gå oppover, og om man er på topp, så kan det bare gå nedover. Hvor utrolig paradoksalt er ikke det? Jeg mener… Om alt er så ille som det kan bli, så er det jo ganske oppløftende å tenke at det ikke kan bli verre! Optimistisk, liksom, midt i all dritten. Men om man har det så bra som man kan ha det, kan det jo faktisk ikke bli bedre. Da kan det bare bli verre. For en pessimistisk tanke, midt blant alle de rosa skyene, right..?

Men okei. Jeg er faktisk litt bekymra. Sånn på ordentlig. Jeg har det så bra nå, og klarer (for første gang på evig lenge) å sette pris på å ha det bra. Jeg trenger ikke mer, liksom. Jeg trenger ikke bli verdensstjerne, jeg trenger ikke være best i alt jeg driver med, jeg trenger ikke være noe jeg ikke er eller kan bli. Jeg er bare glad og fornøyd, og er livredd for at det plutselig skal snu. Det har jo hendt før, så hvorfor skulle det ikke skje igjen, liksom? Ææææh. Jeg vet det ikke er noen vits i å bruke særlig mye tankekraft på det, men herregud da. Can you blame me? Det er jo ikke som om det kun er snakk om en dårlig dag eller to. Det er jeg ikke redd. Det er ikke noe problem. Ohwell, jeg får høre enda litt mer på Jack Garrat (LINKLINKLINKLINK), og krysse fingrene for at selv om det (nesten) ikke kan bli bedre nå, så trenger det ikke bli verre heller. Kanskje kan det bare være stabilt bra leeeeenge. Det har jeg hørt om, nemlig.

«Don’t you worry about it, don’t you worry about it. Try and give yourself some rest.»

Travelling

Jeg har vært håpløs på å blogge i det siste, og det er egentlig litt synd (antagelig mest for meg selv). Men, i dag reiser jeg og Vilja på bobilferie sammen med mamma og mannen hennes, og da blir det nok litt mer fotografering og blogging i alle fall to uker fremover! Vi skal på langtur, nemlig. Vi skal blant annet til Italia og Kroatia! Ti dager med sydenferie etter fire dager med kjøring blir absolutt ikke feil, selv om jeg ikke tror kjøreturen blir så veldig kjip heller. Altså, det er jo bobil, og det er Kiel-ferge! (Tror jeg…) Dessuten er det veldig lenge siden jeg og Vilja har hatt en ordentlig ferie sammen, så det blir skikkelig kos. Gleder meg til å dele bilder fra turen! Hugs.

Fordi det engasjerer meg

I dag postet Aftenposten en kommentar skrevet av 17 år gamle Tiril Flatebø, som nekter å godta at Snapchat retusjerer oss ved hjelp av sine filtre. I kommentarfeltet på Facebook kommenteres det at Tiril bare kan la være å bruke filtrene om det plager henne så veldig, eller hun kan slette hele appen – for det er jo hennes eget valg. Problem solved. Vel… Til dere som kommenterte akkurat det: Dere har ikke skjønt det. Dere har virkelig ikke skjønt det.

For det er da ikke (kun) Tiril dette er et problem for. Det er ikke kun seg selv Tiril tenker på når hun skriver om dette. At hun faktisk tar avstand fra filtrene, og skriver kommentaren hun skriver, sier meg at hun kanskje ikke er den som står i størst fare for å bli negativt påvirket av dem, heller. Det er alle de som ikke lenger klarer å ta en «selfie» uten å bruke ett av filtrene som gjør lepper og øyne større, som perfeksjonerer huden og som gjør haken smalere det er et problem for.

Vi lever i en tid hvor utseende er i kjempefokus. Det er vanskelig å komme utenom. Jenter på tolv sminker seg like pent som Kim Kardashian og poster tutorials på YouTube og Instagram. Bloggere er ikke lenger bare bloggere, men tar bilder av seg selv med så høy standard at de kunne ha vært publisert i ethvert moteblad. Presset på unge jenter er stort. Snapchat gjør det ikke enklere, ved å vise jenter hvordan de hadde sett ut om de bare hadde vært litt annerledes.

Å ta avstand fra filtrene i Snapchat handler ikke om at man ikke skal få ha det gøy ved å sette på seg selv et par hundeører. Det handler ikke om å forby verken Snapchat eller alle filtrene som er å finne, og det handler ikke om å lage drama av noe bare for å lage drama. Det handler om å la jenter få være seg selv, se ut som de ser ut, og la de være fornøyde med det. Det handler om å ikke skape en forstyrrelse i selvbildet. For det er det noen av disse filtrene skaper. De skaper et feil bilde av jenters utseende, og det skaper et ideal å hige etter som krever inngrep.

Hey, jeg har brukt filtrene selv, og jeg har også følt på at jeg ser bedre ut med filtre. Som på bildet over – jeg syns det første filteret er dritsøtt! Men jeg klarer heldigvis å tenke at jeg ikke vil endre utseende av den grunn. Jeg klarer heldigvis å unngå å bli forstyrret av det. Sånn er det ikke for alle. Fler og fler jenter vurderer kirurgiske inngrep. Å ta restylane i leppene er snart nesten like vanlig som å gå til frisøren. Det er en utvikling både jeg og Tiril Flatebø syns er skremmende. Er det virkelig nødvendig av Snapchat å ha disse filtrene som gjør oss «penere»? Gi oss gjerne hundeører eller en kaninnese, men slutt å forstørre, forminske og endre oss mot et ideal!

Throwback selfies

Bare noen random selvportretter i farger. To av dem er forstørret i photoshop, så kvaliteten er ikke topp, men whooo cares. Nå skal jeg ta med meg macen i senga og se ferdig en film jeg begynte å se litt tidligere ikveld, men som jeg tok en liten pause fra. Det er snålt det der, det at det ikke er noe problem å se mange episoder av en tv-serie på rappen – men å se en film i ett strekk uten pause er nesten klin umulig. Jeg er så dårlig på å bare sitte og se på noe, uten å holde på med Instagram, Facebook, Jodel, you name it ved siden av. Sosiale medier, ass… Håpløst! Vel, jeg skal i alle fall komme meg gjennom filmen før jeg tar kveld. God natt!

Sak på nrk.no

I dag ble saken om meg og det å være helgemamma publisert på nrk.no. (Direktelink her!) Jeg syns saken ble kjempefin (all kreds til journalist og fotograf Karoline Ravndal Lorentzen), og jeg har fått SÅ mange meldinger og kommentarer i etterkant. Både fra helgepappaer, helgemammaer og andre som gir ros og støtte. Takk, alle sammen! Det betyr veldig mye å få så mange fine ord.

Influensa med stor I

God dag! Midt i all flyttinga, fikk jeg skikkelig influensa på søndag. Jeg blir så sjelden (fysisk, høhø) syk at jeg har helt glemt hvor smerte influensa faktisk er, men nå har jeg fått en real påminnelse. Så derfor har det vært rimelig late dager siden søndag, med favorittsafta på favorittflaska og Bloggerne på macen. Flyttinga har blitt satt på vent – selv om jeg heldigvis har fått på plass det viktigste, så jeg klarer meg greit. Satser på at influensaen gir seg snart, og så håper jeg alle dere der ute slipper unna. Hvis ikke; I feel ya og god bedring. Haha! Hugs.

Favorittsaft og Bloggerne!