Good news

Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.

I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!

A photograph

Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.

De øyeblikkene man aldri får

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

Ivan Kaska Tattoo

Her sitter jeg altså nå og blogger litt, på Patricks i Kristiansand. Vi måtte sjekke ut fra hotellet klokka 13, og flyet går ikke før 18, så da har vi litt tid å slå ihjel. Det regner non stop her på sørlandet (skulle nesten tro vi var i Bergen), så det frister ikke akkurat å gå rundt i gatene å være turist heller. Men ja, i går ble det altså ny tattis på baksiden av låret, og her kommer noen bilder fra det!

Ganske sliten etter maaaange timer i stolen. Jeg har høy smerteterskel altså, men de siste tjue minuttene var ganske vonde, haha! Tatoveringen er gjort av Ivan Kaska Tattoo i Kristiansand sentrum. Jeg er kjempefornøyd! 

Det er så gøy med nytt blekk, altså! Herregud, jeg har lyst på enda mer. Skal ikke se bort i fra at jeg tar turen tilbake hit i sommer for en ny tattis, og også få oppleve Kristiansand i finvær, og ikke trist regn som nå. Ivan (tatovøren) og kona hans, Nia, var utrolig hyggelige mennesker i tillegg, så det hadde vært utrolig gøy å møtt dem igjen! ♥

Nå skal jeg skrive litt på boken min, siden vi uansett har ganske så god tid enda, og så krysser jeg fingrene for at vi ikke mister noen fly i dag. Det gjorde vi nemlig på vei nedover. Flyet fra Trondheim til Oslo var tjue minutter forsinka, og dermed ble vi noen få minutter for sein til flyet til Kristiansand. Bummer! Vel, so long! Hugs.

Tattoo inspo

På tirsdag har jeg altså en tattis-time (wiiiii, endelig!), og her er litt inspo. Litt hva jeg liker. Akkurat hva det blir denne gangen har vi ikke bestemt helt enda, men jeg er sikker på at tatovøren og jeg finner frem til noe som kommer til å bli superfint! Jeg gleder meg skikkelig! Åh, jeg syns det er så mye fint! Kunne liksom tenkt meg alt på en gang, haha! Om jeg regner alle tatoveringene jeg har enkeltvis, blir dette nummer tretten. Og jeg kan love at det ikke blir min siste … Hugs!

De kommende dagene

Fredag. Viljahelg. Lørdag. Pirbadet. Søndag. Vilja hjem til pappaen igjen. Mandag. Fly til Kristiansand. Tirsdag. Ny tatovering. Onsdag. Hjem til Trondheim igjen. Jeg tror de kommende dagene skal bli ganske så fine, jeg.

Og … skal jeg tørre å fikse håret mer før Kristiansand-tur? Æææh. Redd for å gjøre det stygt, men samtidig kan jeg nesten ikke vente med å bli blondere. Jeg tror jo planen jeg har er ganske så god, men enn om det blir krise? Iiik. Dagens store i-landsproblem. Vel. Vi får se. Tror i alle fall jeg venter til etter pirbadet. Klor og hår er en dårlig kombo!

Lunsjdate

Se, kameraet blir med overalt plutselig, både på shopping og på lunsj på Almas med Vegard i dag! Haha, jeg har allerede brukt det nye kameraet mer enn jeg har brukt speilrefleksen på evig lenge. Jeg kan derfor ærlig si at jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen om å bytte til et mindre kamera, selv om jeg knoter fælt med det enda. Jeg har hatt Canon siden 2008-isj, så det tar litt tid å venne seg til et annet merke. Jeg har aldri hatt Olympus før, og speilrefleksen kunne jeg ut og inn. Der gikk alt på auto, jeg trengte aldri å se hva jeg dreiv med, jeg visste alltid hva som skulle til for å få bildet akkurat slik jeg ville. Vel, det kommer seg vel med Olympusen (Olym-pusen? Høhø) etterhvert også!

Verdens kjekkeste! 

Og om du er litt observant, la du kanskje merke til at håret mitt har forandret seg! Jeg er i gang med en lysningsprosess, noe som gjør at det nå er ganske så oransj. Men jeg liker det faktisk som det er nå og, så jeg stresser ikke med det. Jeg har kjøpt inn alt som trengs for å lysne det ganske så kraftig, men jeg tenker jeg skal dempe de varme tonene litt før jeg fortsetter. Jeg vil jo bli ganske blond. Eller pastellrosa. Vi får se, haha! Hugs!

Olympus PEN E-PL8

Her er det lille kameraet som har erstattet speilrefleksen. Haha, shit just got real! Jeg har faktisk solgt kameraet mitt. Hvem hadde trodd jeg skulle gjøre det, jeg som skulle bli verdenskjent motefotograf … Haha! Change of plans. Vel, jeg håper jeg blir fornøyd med denne lille kameraten, og siden det koster ganske så mye mindre jeg fikk solgt speilrefleksen for, så skal jeg unne meg et nytt objektiv til det med det samme. Jeg vil jo at det skal være litt ordentlig, liksom. Det som veide mest for å kjøpe et nytt kamera, er at dette er så utrolig mye lettere og enklere å drasse med seg rundt omkring. Jeg håper jeg kommer til å ta fler bilder fremover, og blogge mer! Det er målet. Hugs!

 

Ha det bra, speilrefleks

Æh, jeg har gjort noe drastisk! Jeg er i ferd med å selge kameraet mitt, og kjøpe et annet (kompaktkamera, ikke speilrefleks) som egner seg mer til blogging og hverdag. Jeg jobber jo ikke særlig mye med foto lenger. Det er en gang i blant, men så sjelden at de oppdragene jeg eventuelt får i fremtiden kan løses med å låne/leie et kamera til akkurat den dagen. (Med andre ord: jeg tar fremdeles på meg fotooppdrag!) Jeg føler ikke jeg bruker kameraet mitt nok som det er nå. Det ligger mest på hylla og ser jævla dyrt ut, haha. Og dyrt er det jo og, så det ligger i grunn bare der og faller i verdi. Det er jo ikke noe særlig, så … da blir det kjøp og salg i morgen! Jeg gleder meg veldig til å teste det nye, fine, lille kameraet jeg har tenkt å kjøpe! Bilder av det kommer selvfølgelig så fort jeg har det i hendene. Så håper jeg at jeg ikke gjør en kjempetabbe nå … Iiiiik! Hugs.

Skriveglede

Hver gang jeg legger meg, kommer jeg alltid på noe jeg  skrive ned. Derfor er mobilen min full av merkelige notater i stikkordsform som antagelig ingen andre enn jeg skjønner. I går kom jeg plutselig på en stor, ny del i et plott jeg har begynt å skrive på, og jeg ble selvfølgelig så gira at det ble vanskelig å sovne. Jeg noterte det jeg trengte å notere for å huske, la fra meg mobilen og prøvde å sovne. Heldigvis funka det til slutt, jeg sovna og kunne stå opp i dag med skrivelyst og motivasjon. Jeg skriver fremdeles på Psykehus-prosjektet altså, men jeg måtte bare la det få en liten pause. Jeg så meg blind, jeg ble lei og mistet motivasjonen til å skrive, så da hoppa jeg over til et roman-prosjekt. Fiktive skikkelser, fiktiv historie, ingen regler. I dag falt plutselig tittelen på plass og. Altså, det er fullt mulig den endres, det er jo ganske tidlig i prosjektet (jeg har kun skrevet rundt 5000 ord), men jeg har brukt mye tid på å lete etter en tittel uten å ha funnet noe jeg har likt. I dag lette jeg ikke. Den bare dukket opp helt av seg selv og var helt perfekt! Haha, er det ikke sånn det ofte er?  Uansett, jeg elsker å skrive. Det er seriøst så utrolig givende at dere aner ikke!

Og ja, btw, bloggen har fått en ny header og greier. Hva syns du? Nå skal jeg fortsette skrivinga, jeg, før jeg må stikke på vekterkurs trinn tre senere i dag. Etter denne helga er jeg ferdigutdanna vekter! Enn det. Hugs! RETTELSE: Etter neste helg, selvfølgelig. Det er kurshelg da og!