Jeg blar i gamle tekster, og finner ord på det jeg ikke klarer å sette ord på nå. Så har det altså vært sånn før og. Merkelig at det føles minst like kaotisk nå, for jeg burde kanskje ha lært noe fra tidligere. Jeg tror jeg trenger litt ordentlig søvn snart.
«En bil er ikke lenger bare en bil. En tanke er ikke bare en tanke. Hodet ikke hører sammen med kroppen, jeg klarer ikke å lese eller skjønne mine egne tanker, men ser dem bare fly rundt omkring i hodet i full fart som lysglimt. En pute er ikke bare en pute. Jeg skjønner ikke lenger noe som helst, det er alt for mange tanker, hodet er for fullt, lyder er for høye, jeg vil bare hjem uansett hvor jeg er, til og med når jeg er hjemme. Jeg slår av musikk og alt annet som lager lyd, alt annet som røper at tiden faktisk går, for å sette alt på pause. Jeg vil ikke sovne, vil ikke våkne. Vil bare synke ned i madrassen og bli der for alltid.»
Noen som i det hele tatt skjønner hva jeg mener, eller..?
Haha, herregud, makan til negativitet. Skjerpings! Se, håret mitt begynner å få litt lengde igjen da! Heldigvis! Det er digg. Det var én positiv ting. En annen er at i morgen skal jeg intervjues av KK. Jeg håper bare jeg får ei god natts søvn, så jeg slipper unna hodepine og dårlig form. Og at angsten ikke tar helt overhånd og hindrer meg i å gjennomføre. Når jeg feiler i alt annet, så kan jeg i alle fall fortsette med å være åpen og ærlig, og bidra til å sette fokus på psykisk helse. Jeg tror det kan gi litt (etterlengtet) mestringsfølelse. At jeg kanskje kan føle at jeg bidrar med noe. At jeg er noen. Med noe å si. Noe å komme med. Jeg veit ikke, jeg… Vi får se. Hugs.