Nå skal jeg ta for meg en flau sak. En hverdagslig sak vi stakkars mennesker må gjennom. Dette er situasjoner jeg helst vil unngå. Jeg kan bruke en situasjon fra i dag som eksempel. I dag sa jeg hei til en person som gikk forbi meg. En bekjent. En slik bekjent man kanskje bare akkurat så vidt kjenner godt nok til å hilse på, men ikke mer. En bekjent jeg ikke stopper for å drøfte verdensproblemer med, men som jeg gir et høflig smil og et hei til. Høflig som jeg er sa jeg hei høyt og tydelig, men jeg fikk ikke noe svar tilbake. Personen hørte meg antagelig ikke. Enten det, eller så hadde ikke personen lyst til å hilse på meg. Jeg håper selvfølgelig på det første, hvis ikke har situasjonen gått fra flau til forstyrrende flau. Neida, jeg bare tuller. Så ille er det heldigvis ikke for min del.
Det som er så ekkelt med å si hei til en slik bekjent (en bekjent man så vidt kan kalle en bekjent), er akkurat dette. Hva om han/hun ikke svarer? Tenk om noen andre får med seg hele greia, og står og ler i et hjørne? Jeg får et slags ubehag i meg når dette skjer. Jeg blir ikke lett flau, men når det kommer til dette er jeg sikker på at jeg ligner en tomat under laget av foundation. Så ekkelt er det.

Siden jeg er så godt i gang med å fortelle disse ekle bekjent-situasjonene kan jeg vel kanskje også nevne situasjonene hvor man møter en bekjent som er så nærme grensa til ikke-bekjent at verken den bekjente eller jeg vet om vi skal hilse. Det resulterer i et svakt, usikkert og spinkelt hei da vi har passert hverandre med noen skritt. Jeg, som egentlig har en sterk stemme full av selvtillit, forvandles til ei lita mus. Dette er typen hei som akkurat er høyt nok til å høres av den bekjente og de nærmeste tilskuerne. Et hei som kan få enhver til å slippe hodet oppgitt ned på brystet, slå handa i panna og kjefte høylytt, men likevel lydløst, på seg selv. Eller er det bare jeg som går så drastisk til verks?

Dette med bekjente er ikke helt enkelt, og uansett hvor mye jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal være mot bekjente…vel, jeg kan vel allerede nå innrømme at sjansen for at slike situasjoner aldri mer kommer til å oppstå er relativt liten. Det gjør de nok, desverre.

Nå skal jeg, som den fotballentusiasten jeg er, se champions league-finalen. Jeg må antagelig feste hendene med håndjern for å ikke bite av alle neglene som nå faktisk begynner å ligne på negler. Jeg blir oppriktig lei meg om United taper. Om du tror jeg er ironisk nå tar du feil. Jeg mener det. Nå skal jeg sette meg godt i sofaen, for så å hoppe opp av den jevnlig samtidig som jeg enten roper «Jaaaaaa!» eller «Neeeei!» Forhåpentligvis det første.>

Ja, det gjorde han. Bare se på bilde nummer en. Vi (altså meg, Tina og Malene) møtte Atle Antonsen på Nick Cave-konserten. Atle ble så glad for å se meg, og det var kjempekoselig! Han har lest bloggen min siden jeg begynte å blogge, og ville derfor gi meg et kyss. Bare se på bilde nummer en. Bilder sier mer enn tusen ord, sant? Vel, ikke i dette tilfellet.
Okei, så må jeg vel kanskje innrømme at han så absolutt ikke skulle kysse meg, og han har selvfølgelig ikke lest bloggen min heller. Nei, Atle skulle ikke til å kysse meg her, han kjefter. Atle var en surpomp. At han ikke har forståelse for at to fulle russ vil ha klem og bilde er uforståelig. Forståelse hadde han ikke. «Ja, det er derfor jeg er her, bare derfor! Jeg er her for å ta bilder med dere!» Han vile (utrolig nok) se og høre på konserten i stedet. Likevel. Det tar han cirka tredve sekunder, og det syns jeg virkelig han burde spandere på oss. Surpomp. Atle er mye morsommere på tv.

Konserten var forresten bra, men det ble kanskje litt for mye av det samme. Jeg har ikke hørt noe særlig mye på det nye albumet, og når en konsert består av nitti prosent med nye greier kan det lett bli litt…ensformig. Men, for all del. Nick Cave er en energisk, spennende og flink mann.
Det ble selvfølgelig litt shopping også, og jeg fant HM-kjolen jeg har lett så lenge etter! Jippi! Den er kul. Nå orker jeg ikke skrive mer, for ingenting av det jeg skriver blir særlig spennende eller underholdende i dag.

>