Bekjent-situasjoner jeg helst vil unngå.>

Nå skal jeg ta for meg en flau sak. En hverdagslig sak vi stakkars mennesker må gjennom. Dette er situasjoner jeg helst vil unngå. Jeg kan bruke en situasjon fra i dag som eksempel. I dag sa jeg hei til en person som gikk forbi meg. En bekjent. En slik bekjent man kanskje bare akkurat så vidt kjenner godt nok til å hilse på, men ikke mer. En bekjent jeg ikke stopper for å drøfte verdensproblemer med, men som jeg gir et høflig smil og et hei til. Høflig som jeg er sa jeg hei høyt og tydelig, men jeg fikk ikke noe svar tilbake. Personen hørte meg antagelig ikke. Enten det, eller så hadde ikke personen lyst til å hilse på meg. Jeg håper selvfølgelig på det første, hvis ikke har situasjonen gått fra flau til forstyrrende flau. Neida, jeg bare tuller. ille er det heldigvis ikke for min del.
Det som er så ekkelt med å si hei til en slik bekjent (en bekjent man så vidt kan kalle en bekjent), er akkurat dette. Hva om han/hun ikke svarer? Tenk om noen andre får med seg hele greia, og står og ler i et hjørne? Jeg får et slags ubehag i meg når dette skjer. Jeg blir ikke lett flau, men når det kommer til dette er jeg sikker på at jeg ligner en tomat under laget av foundation. ekkelt er det.

Siden jeg er så godt i gang med å fortelle disse ekle bekjent-situasjonene kan jeg vel kanskje også nevne situasjonene hvor man møter en bekjent som er så nærme grensa til ikke-bekjent at verken den bekjente eller jeg vet om vi skal hilse. Det resulterer i et svakt, usikkert og spinkelt hei da vi har passert hverandre med noen skritt. Jeg, som egentlig har en sterk stemme full av selvtillit, forvandles til ei lita mus. Dette er typen hei som akkurat er høyt nok til å høres av den bekjente og de nærmeste tilskuerne. Et hei som kan få enhver til å slippe hodet oppgitt ned på brystet, slå handa i panna og kjefte høylytt, men likevel lydløst, på seg selv. Eller er det bare jeg som går så drastisk til verks?

Dette med bekjente er ikke helt enkelt, og uansett hvor mye jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal være mot bekjente…vel, jeg kan vel allerede nå innrømme at sjansen for at slike situasjoner aldri mer kommer til å oppstå er relativt liten. Det gjør de nok, desverre.

Nå skal jeg, som den fotballentusiasten jeg er, se champions league-finalen. Jeg må antagelig feste hendene med håndjern for å ikke bite av alle neglene som nå faktisk begynner å ligne på negler. Jeg blir oppriktig lei meg om United taper. Om du tror jeg er ironisk nå tar du feil. Jeg mener det. Nå skal jeg sette meg godt i sofaen, for så å hoppe opp av den jevnlig samtidig som jeg enten roper «Jaaaaaa!» eller «Neeeei!» Forhåpentligvis det første.>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.