Er det ikke deilig å ha noen å hate?>

howtohate

I dag har jeg tenkt mye på hat. Jeg har tenkt mye på hva jeg hater. Det er en enkel grunn til at jeg begynte å tenke på dette, og det var ikke en verre grunn enn at jeg hørte noen si en velbrukt setning som «gud, hvor jeg hater det» i dag. Dette høres kanskje ut som et deprimerende innlegg, men jeg lover at det ikke skal bli det. Det har seg faktisk sånn at jeg hater veldig lite. Jeg hater vel kanskje ingenting. Jeg er kanskje for dårlig til å hate? Går det i det hele tatt an å være for dårlig til å hate?

Jeg hater…å fryse. Det er noe jeg misliker sterkt. Jeg hater…danseband. Det gjør jeg virkelig. Jeg hater danseband, og andre teite band for den del, så mye at jeg faktisk sier det rett ut til band som spiller slik dårlig musikk. Et eksempel på det er at Sie Gubba alltid kjenner meg igjen som «jenta som ikke likte oss.» (Alltid er vel kanskje å overdrive. Nå har de bare kjent meg igjen en eneste gang etter at jeg klart og tydelig sa hva jeg mente om dem og musikken deres, men så har jeg bare møtt dem en gang etter den hendelsen.) Spørsmålet er da: er jeg den eneste som hater slik musikk, eller er det bare jeg som sier det til dem? Siden jeg er «jenta» i bestemt form. Merkelig, merkelig. Litt skremmende også, faktisk.
Poenget er: jeg hater (tror jeg…) musikk jeg ikke liker.
Jeg hater kreft også, men siden jeg lovte at dette ikke skulle bli et deprimerende innlegg dropper jeg å hate kreft for øyeblikket.

Nå kommer jeg ikke på mer jeg hater. Jeg kunne selvsagt nevnt løgnere og andre ubedragelige vesener, men det ville vel vært å peke på seg selv med ei hagle. Hvem av oss har vel ikke plumpet ut med en eller annen løgn i frykt? Det har jeg. Mange ganger, men nå kan jeg faktisk ikke huske sist jeg løy. Og godt er det. Jeg er verdens verste løgner. Dette er enda en kunst jeg enda ikke har ferdigheter til å bedrive.

Tilbake til hatgreiene. Hvordan klarer folk å hate så mye? Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan folk har kapasitet til å hate så mye som de faktisk gjør. Det er vel kanskje som Raga Rockers sier; Er det ikke deilig å ha noen å hate? Om det er så godt å ha noen å hate skulle jeg gjerne hatt en liten how-to-hate-guide, gjerne i lommeformat. Noen som har en?
Nei, forresten. Jeg vil ikke ha. Jeg har ikke krefter eller tid til å hate. Vel, vi har vel alle våre fritidsproblemer, enten det er sein tirsdagskveldsblogging eller hating. (Nytt ord. Hating er aktiviteten du driver med når du setter deg ned en sein tirsdagskveld for å hate noe.) Jeg foretrekker definitivt sein tirsdagsblogging.

(Huff. Jeg må tilføye pittelitt til. Skriver jeg fler slike gladkristne og optimistiske innlegg bør noen sende meg til en kristen sekt. Da er det der jeg hører hjemme.)

>

Mitt nye, søte, lille, sjarmerende kamera.>

mittnyekamera2
I dag kom mitt nye søte, lille, sjarmerende, sølvgrå kamera i posten. Joda, jeg har kamera fra før, men etter å ha møtt på ei berte på Kaizerskonsert som strevde rundt omkring blant fem hundre svettende Kaizersfans med et digert speilreflekskamera, bestemte jeg meg for å kjøpe et litt mindre kamera også. Jeg trenge rett og slett et kamera jeg lettere kan snike inn på konserter og lignende. Jeg gidder aldri å drasse rundt med mitt gigantiske Canon EOS 350D, for så å få beskjeden: «Haha, nei, her er det så absolutt ikke lov med kameraer.» Det hadde vært litt småkjipt. Dette kameraet er såpass lite, så om kamerakontrollen er veldig streng kan jeg lett finne en plass å gjemme kameraet på. Dette er vel noe jeg ikke trenger å gå nærmere inn på.
Kameraet ligger nå på ladding, og det skal det tydeligvis gjøre i tjuefire timer. Sammenhengende. Jeg hater slikt. Jeg hater å måtte vente et døgn på å få brukt noe som er helt nytt, noe jeg har ventet tålmodig på i flere dager. Jeg er utålmodig. Jeg kan ikke noe for det.

Apropos konserter. Snart bare ei uke til Kaizerskonsert i København. Ja, jeg reiser til et annet land bare for å se Kaizers live. Så mye elsker jeg Kaizers. Jeg gjør det til og med for andre gang, men denne gangen har jeg et kamera jeg kan ta superkule bilder med! Gleder meg. Jeg elsker konserter. Alle slags konserter. (Konserter med band som Sie Gubba, UFO, DDE og annen dårlig festmusikk teller jeg ikke med som konserter. Det disse artistene driver med er parodier på konserter. ille er det.) Om du er like glad i konserter som meg blir jeg glad om du forteller meg om din beste konsertopplevelse, og hvorfor denne konserten er så minnerik. Du skal selvfølgelig også få lov til å fortelle meg hvorfor du ikke liker konserter, om det er tilfellet.

Nå skal jeg finne meg et bohemantrekk til musikalen. I'm Cliff Richard, you know. Men, før det: jeg må desverre meddele at det ikke kommer noen animasjonsfilm i dag. Men, det kommer!


UPDATE: Memo to myself: aldri stol på Tina når det kommer til å lese bruksanvisninger. Aldri. Tina trodde det stod at man skal lade batteriet til kameraet i tjuefire timer første gangen, men det som virkelig stod var at man ikke burde lade batteriet mer enn 24 timer for å bevare livskvaliteten. D'oh! Nå har jeg venta i hele dag på å få testa kameraet.>

Video: Born to rock.>

Dette er desverre ingen animasjonsfilm (den neste animasjonsfilmen kommer muligens i morra), men en film av meg. Jeg kan kanskje ikke klappe og synge samtidig, men jeg rocker!

VIKTIG, VIKTIG: Jeg spiller Incubus- Stellar på Expert.

video:guitar heroooo

>

Min mangel på musikalsk koordinasjon.>

Jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. Jeg mangler rett og slett evnen til å kombinere to ulike bevegelser når det kommer til musikalske…eh..ting (?). Et eksempel på det er at jeg ikke har sjans til å klappe samtidig som jeg synger.
Vi hadde musikaløving i dag skjønner du. (Ikke spørr. Jeg kan forklare. Jeg er med på skoleoppsettingen av We Will Rock You. Jeg har derimot ingenting der å gjøre. Snart vet du hvorfor.) På øvinga i dag skulle vi klappe og kore samtidig. Alle klarte det. Alle untatt meg. Med en gang jeg åpna kjeften kunne man klart og tydelig høre soloklapping fra mitt hjørne. Alle så på meg. Jeg så meg rundt for å se etter den skyldige. Jeg så meg rundt etter idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Det var da lett!

Etterhvert lurte jeg fælt på hvorfor alles blikk (og hånende smil) var rettet mot meg, og så forundret ned på hendene mine. Der så jeg det. Hendene mine levde i sin egen verden. Jeg klappet på en måte som fikk meg til å se ut som en hjernedød bimbo. En lykkelig, hjernedød bimbo. Jeg lo. Jeg lo, lo, lo og lo. Jeg klarte ikke slutte heller. Jeg var den skyldige. Jeg var idioten som ikke klarte å klappe og synge samtidig. Jeg klarer det ikke enda heller. Det er vanskelig. Spesielt for meg; jeg eier ikke musikalsk koordinasjon. (jeg veit selvfølgelig ikke om det er noe som heter musikalsk koordinasjon engang, men det høres ut som et veldig bra faguttrykk.). Det som gjør hele greia enda verre er at jeg skal danse i tillegg. Ja, jeg skal danse, klappe og synge; alt på samme tid. Hvordan jeg skal klare det aner jeg ikke. Jeg kommer til å slite med klapping/synging i mange dager fremover.

Er jeg flink, eller hva? Hvem trenger kamera?

djeasyngikor copy

Jeg driver forresten å utarbeider en oppfølger til «Tok jeg for mye Möllers Tran»- filmen min. Jeg lover det skal bli bra. Om dere er interessert i å se fler slike superteite, geniale og utrolig morsomme filmer da?

>

Jeg er ei skravlebøtte.>

I kveld har jeg vært på femtitallsfest til Malene. Eller, jeg var der kanskje i halvannen time, men jeg var der. Ja, jeg er kjedelig i dag. For det første var jeg…hva skal jeg kalle det? Litt småsutrete i dag, uten å sutre. Jeg var slik jeg bruker å bli når jeg ikke er i mitt vanlige superhumør. Jeg blir stille. Veldig stille. Til vanlig er jeg den du må stappe en skitten sokk i kjeften på for at jeg skal holde kjeft. Hvorfor ikke en rein sokk tenker du sikkert. En rein sokk holder ikke. Den stopper nok ikke meg. En rein sokk har ingenting å stille opp med mot denne skravlebøtta. En skitten derimot. DA hadde jeg blitt målløs, kanskje mest på grunn av tanken på hvilket ekkelt menneske det er som går rundt med skitne sokker for å få folk til å holde kjeft. Det hadde vært en bisarr opplevelse. Virkelig bisarr.

50talls copyUansett, dette med sokker hadde ingenting å gjøre med det jeg skulle til å fortelle. Back to the story. Jeg var som sagt småsutrete uten å sutre i dag, og la meg på sofaen og holdt rundt Kaj. Jeg sovna etter cirka to minutter. Da jeg våkna var sikkert de fleste godt i gang med drikkinga, så jeg bestemte meg for å bli hjemme. Jeg hadde ikke funnet frem klær eller noenting, og det så virkelig ut som en orkan på størrelse med Katarina hadde herjet rundt omrking i håret mitt. Jeg var absolutt ikke klar for fest. Humøret hadde derimot steget mange, mange hakk, og jeg var ikke lenger den småsutrete jenta som ikke sutra. Jeg var tilbake til å være skravlebøtta alle kjenner meg som. Heldigvis.

Nå har vi altså kommet til den delen i historia mi hvor jeg bestemte meg for å være hjemme. Jeg ombestemte meg circa fem minutter senere, og sprang ned på badet for å ordne meg. Jeg ordna meg, og dro på femtitallsfest uten femtitallsklær. Det er sært. Jeg så skikkelig teit ut der jeg satt. Alle var skikkelig stilige, og der kommer jeg. Nesten nettopp våkna og uten femtitallsklær. Det var nesten som å være naken foran en hel forsamling. (Legg merke til min fantastiske illustrasjon. Takk til Betty Page som stilte opp helt frivillig!) Jeg tok meg selvfølgelig ikke tid til å rote sammen et supert femtitallsantrekk, og godt var vel egentlig det, i og med at jeg bare ble der i halvannen time. Jeg rakk heldigvis å synge både «Ring of Fire» og «Sexy and 17» i allsang før jeg dro hjem. Med andre ord: jeg hadde en morsom ute/hjemmekveld uten fyll og fanteri.

Dette var altså min spennende lørdag i forlenget versjon. Veldig forlenget versjon. Som sagt; jeg er ei skravlebøtte, men vær så snill. Spar meg for skitne sokker.


OPPDATERING:(Jeg har bytta ut bilde. Jeg satte det bilde jeg hadde på dette innlegget ned til det forrige innlegget jeg hadde om håret mitt. Det ble mye bedre!)

signatur drea>

Bloggkrig i bloggverden.>

Jeg syns ikke det er rart at det er krig i verden. Huff, nå høres jeg veldig gladkristen ut, men det driter jeg i nå. Jeg skjønner helt klart hvofor mennesker dreper hverandre på grunn av både religion og politikk. Bare tenk på hvordan bloggsamfunnet er også. Her dreper vi kanskje ikke hverandre fysisk, men jeg tror jeg har sett opptil flere bloggere som faktisk blir psykisk utslitt av alt blogginga innebærer. Bloggverdenen inneholder både sjalusi, krangling, uthenging, spekulering, baksnakking og ondskapsfull mobbing. Av og til skjønner jeg rett og slett ikke hvorfor jeg gidder enda en slik verden. Er det ikke nok med virkeligheten?

Kanskje var jeg naiv og trodde at man kunne slippe noe av dette i bloggverdenen. Jeg er ikke naiv av meg i det hele tatt, men kanskje var jeg naiv nok til å tro at mennesker i denne verden i hvertfall kan heve seg bittelitt over småligheter. Kanskje trodde jeg at sjalusi ikke skulle regjere slik som det faktisk gjør. Og jeg snakker selvfølgelig ikke om sjalusi mot min egen blogg. Så langt har det ikke kommet enda. populær er ikke bloggen min helt enda.

Siden jeg hater negative og deprimerende innlegg som blant annet dette (alle må vel ha et slikt et, vel? Jeg vil bare påpeke at jeg aldeles ikke er sur og grinete i dag altså. Jeg er i godt humør!), vil jeg avslutte med noe hysterisk morsomt. Jeg ler, ler, ler og ler. Hvordan er det mulig at en sekstiåring i rullestol kan rane en bank uten å bli tatt med en gang? I USA er det tydeligvis fullt mulig. Det første jeg tenkte var at dette måtte være en aprilspøk, men den som lager aprilspøker 5. april er rimelig teit. Denne fantastiske nyheten kan du lese her.>

Mye vind, dårlig tv-signal.>

På grunn av at det blåser verre enn det har gjort på minst tre uker (det blåser ofte her, så tre uker er faktisk veldig lenge), får jeg ikke sett alt av Norske Talenter. Det skurrer og hakker så fælt at det høres ut som Mia Gundersen snakker russisk. Da er det ille. (Eller kanskje ikke? Mia Gundersen har en veldig overdreven stavangersdialekt fra før.) Jeg føler nå at å flytte til en bakketopp kanskje ikke var verdens lureste ide. Neida, jeg trives alt for godt til å klage over noe så simpelt som et hakkete tv-program, som forøvrig hadde med en gjeng ekskriminelle machomenn som må være verdens teiteste kristne. Eks-kriminelle som har blitt frelst, som hopper rundt på scenen og viser musklene de fikk av det harde livet i fengsel. Hva er talentfullt med det? Fysj og fysj. Hadde jeg vært kristen hadde jeg blitt flau.
Fant også enda en ting å klage på når det kommer til Norske Talenter. Hvorfor i all verden har de pause før alle har gjort sin greie? Er det ikke veldig uheldig å være en av de to siste da? De må få mye mindre stemmer på grunn av mye dårligere tid til å stemme på dem på. Urettferdig. Heldigvis var disse teite machomennene en av de to siste innslagene. Da kommer de i hvertfall ikke videre.

Dårlig signal på tvn gir meg bedre tid til å endre layout på bloggen. Følte det gamle bilde av meg på headeren ga litt feil inntrykk av meg selv. Jeg oppdaga plutselig at jeg så ut som Barbie på dop, noe jeg føler ikke passer helt til meg som person. Nå passer headeren mye bedre. Layoten er nå meg og min vannmelon. Vannmelon er knall. Trenger ikke si mer om det nå, det har jeg allerede skrevet et langt innlegg om. Min nye layout er også knall. Det kan jeg skrive et langt innlegg om nå, men det gidder jeg ikke. Jeg gidder heller ikke ha «Jeg har ny layout» i tittelfeltet. Dere er vel ikke så dumme at dere ikke ser at jeg har ny layout. Dere trenger vel ikke få det inn med teskje.>

Velvet touch hårfjerning.>

Som du kanskje ser i tittelen handler dette innlegget om hårfjerning. Jeg er sikkert ikke den eneste som har alt for dårlig tålmodighet til å barbere leggene jevnlig. Jeg innrømmer det. Jeg gidder ikke, rett og slett. Jeg overlever heller et par hårstubber på leggene enn å barbere dem annenhver dag. Vel, det var før jeg hadde testet Velvet Touch. Ja, jeg er fullt klar over at jeg høres ut som en dårlig tv-reklame nå. Jeg er fullt klar over at du sikkert ser for deg ei dame som står og prater på et helt annet språk enn hva det stemmen sier; denne irriterende dubbinga du blant annet kan se på reklamen for et eller annet rengjøringsmiddel jeg ikke kan komme på navnet på engang. Den rosa greia. Uansett. Det er egentlig ikke meningen. Jeg lover. Men denne Velvet Touch-greia var rett og slett morsom. Det var fascinerende. Jeg skjønner ikke hvordan hårene forsvant, men det gjorde de i allefall. Det gjorde de døde hudcellene også, og glattere legger har jeg aldri hatt. Jeg mener det. Denne greia liker jeg.
velvet touch
Det er ganske enkelt. I en slik pakke er det tre hansker. Du tar på deg en hanske og bruker roterende bevegelser på leggene. Mer trengs ikke. Hårene forsvinner, døde hudceller forsvinner. *Poff*

Som all annen hårfjerning tar dette selvfølgelig litt tid. Med litt tid mener jeg ca. tre-fire minutter på hver legg. Det er da vel ikke så mye? Det tar garantert ikke lengre enn å barbere dem, og leggene blir mykere. Greit for meg!
Jeg skal definitivt begynne å kjøpe sånn. Ja til myke og hårløse legger!

En pakke inneholder som sagt tre hansker. Det vil si ca. 12 behandlinger. En pakke koster 99 kr. Du kan kjøpe det her.

>

Mitt hår er kult.>

Da har jeg vært til frisøren. Altså, jeg har selvfølgelig ikke vært der helt til nå, jeg hadde jo time klokka tre. Nei, det jeg mente var at jeg ikke har satt meg ned foran dataen før nå.djeaermeg Nå er jeg endelig her. Endelig får dere bilder! (?) Jeg er kjempefornøyd selv! Jeg er skikkelig fornøyd. Hva syns du om håret? Hadde testen jeg tok rett? (Testen kan du forøvrig finne ved å trykke her.) Kler jeg det? Det er desverre ikke helt rent i dag, så det ser ikke HELT topp ut. Blir bedre imorra. Jeg ser også litt fjern ut på bildene, men det får bare være. Det er håret som er viktig.

Det er virkelig uvant å ha så kort hår. Kortere hår har jeg bare hatt èn gang før, og det var den gangen jeg begynte å gråte (les: hulket) i samme øyeblikk som jeg gikk ut døra fra frisørsalongen. Da var jeg vel kanskje tolv år. Jeg var flatbrysta, hyper og spilte fotball på guttelag. Jeg var i tillegg god i fotball også. Og veldig, veldig korthåra. I ettertid synes jeg kanskje ikke det er så rart at både fotballtrenerne og spillerne på motstanderlaget ropte «takle den gutten der!» om meg, men på den tida var det krise. Den gangen ble jeg forbanna. Jeg var da ingen gutt, og jeg skjønte overhodet ikke hvordan noen kunne ta meg for å være en gutt! Jeg var kanskje korthåra, flatbrysta og minst like god som de fleste guttene til å spille fotball, men det fikk da være måte på! Gutt!? Vel, nå skjønner jeg. Derimot tviler jeg på at noen kommer til å ta meg for å være en gutt denne gangen. Heldigvis.

massedrea

>

Vannmelonrus.>

Det jeg skal si nå er noe alle bare må vite om meg, til og med du. Det har ingen betydning om du kjenner meg fra før eller ikke. Jeg kødder ikke. Om noen hadde gitt meg en svær, rød og saftig vannmelon i bursdagsgave hadde jeg helt oppriktig blitt kjempeglad. Hver gang jeg er på butikken løper jeg optimistisk mot fruktavdelingen for å finne vannmelon. Hver gang håper jeg på at èn liten bit ligger der og venter på meg. Bare meg. Det hadde selvfølgelig vært best om det hadde vært fler vannmeloner der også, gjerne kjempestore og saftige, men synet av èn tørr, liten vannmelonbit er nok til å få meg ekstaseglad. Ekstaseglad.

I dag lå det faktisk fire-fem stykker der. De var sånn passe store og sånn passe saftige. Jeg kjøpte to. Tenk deg hvor glad jeg ble av det synet, når synet av en eneste bit gjør meg ekstaseglad. Nå er jeg beyond glad. Jeg er lykkelig. Jeg lever på vannmelonrus. Jeg har to vannmelonbiter! Skulle ønske den var evig. Både rusen og vannmelonen. Desverre kan jeg banne på at det er tomt for vannmelon på butikken neste gang jeg er der. Butikken er teit. Eller kanskje det ikke bare er jeg som elsker vannmelon?

(Sjekk blikket. Om blikk kunne snakke hadde mitt sagt «Om du rører denne er du død!»
kontrast

Uansett. I kveld skal jeg altså kose meg med vannmelon. Jeg har fremdeles ikke spist noen av bitene jeg kjøpte i dag, jeg har bare posert med den ene. (Huff, når jeg leser dette hører jeg hvor gal jeg høres ut. «I dag har jeg posert med en vannmelon.») Jeg regner med at Kaj skal se Liverpoolkamp på tvn (jeg trenger vel ikke nevne at United er det eneste engelske laget som er verdt å se på?), så det betyr at jeg får god tid til å slafse i meg vannmelon og snike på mange, mange, mange blogger. Det må vel være en fornuftig greie å bruke tid på, don't you think?

>