I natt begynte jeg å tenke på hvor irriterende det er å nyse, spesielt på natta når man ikke får sove. Først må det sies at jeg blir like sjokkert hver gang noen sier «jeg elsker å nyse, og har absolutt ingen forståelse for at du ikke liker det!». Hvordan kan man nyte å nyse? For det første så bygger den (nysen altså) seg opp gradvis, og så kommer den ut av nesen (om man er svært uheldig så kommer den ut av munnen også) som en eksplosjon av en annen verden. Som regel så kommer ikke nysen alene heller, den drar gjerne med seg snørr og gugge og slim og alt som finnes av jævelskap inne i bihulene. Dessuten er jeg sikker på at nysen er god på timing også. Den venter taktisk på rett tidspunkt, som selvfølgelig vil si det verst tenkelige tidspunktet for oss som nyser, og skyter seg da ut med all sin kraft. Hundre prosent planlagt, hundre prosent ondskap. Når man derimot venter på nysen – og virkelig vil at den skal komme – så kommer den selvfølgelig aldri. Da forsvinner den. Bare sånn uten videre. Uten en lyd.

I det øyeblikket man nyser skjer det noe. Hele kroppen tar pause, man lukker øynene og alt blir bare ubehag. I brøkdelen av et sekund står alt stille. Helt stille – det er nesten så jeg føler meg litt død der og da. Det varer selvfølgelig i så kort tid at det kan være vanskelig å oppdage. Alt går så fort, så det er vanskelig å finne følelsen og enda vanskeligere å sette ord på den, men jeg har altså gjort det. Å nyse er ondskapen selv, og dreper deg faktisk i et lite øyeblikk. Tenk på det. Klarer du å gjøre andre ting når du nyser? Se for deg at du går rundt og nyser konstant. Da mener jeg hele tiden, hvert sekund i hvert minutt i hver time i døgnet. Da hadde du vært så godt som død. Du hadde ikke fått gjort annet, og når jeg tenker meg om har du sikkert ikke fått puste heller. Nei, det er som jeg sier. I brøkdelen av et sekund står alt stille. Helt stille – det er nesten så vi er litt døde der og da. Død i et hundredelssekund på grunn av en nys. En nys.>

>

Tenkte det kanskje var på tide å bevise at jeg faktisk fremdeles er her, og verken har født eller har dødd siden sist. Befinner meg for øyeblikket i Trondheim, så det er derfor det har blitt litt dårlig med blogging de siste to dagene. Man kan liksom ikke bare sette seg ned og blogge når man er på besøk hos folk. Eller, det kan man jo selvfølgelig, men jeg har virkelig ikke følt for det. Men nå har jeg litt tid, og kan fortelle hva vi gjør i Trondheim. Vi er på shopping! Det vil si barnevognshopping, og alt annet vi trenger til babyen kommer. Dette kan kanskje være vanskelig å tro for mange, men å kjøpe inn utstyr og klær til babyen er faktisk mye morsommere enn å kjøpe ting til seg selv. Det er mye morsommere enn å kjøpe klær, sko og sminke, og jeg skal love deg at jeg liker å kjøpe slike ting også.

Men nå skal jeg returnere til den virkelige verden, så lover jeg bedre blogging i dagene som kommer. Jeg har tross alt fått inn mange av bloggshop-produktene, så jeg skal ta bilder av både parykker, smykker og falske øyevipper og legge ut når jeg kommer hjem. Det vil med andre ord si at shoppen er oppe å går om ikke veldig lenge. Gleder meg dessuten masse til å kunne legge ut outfitbilder og slikt igjen også. Det er ikke mye vits i det på en stund (siden jeg nesten ikke har klær som passer lenger), men det er faktisk bare mindre enn fem uker igjen til termin. Så det går greit. Herregud, så spent jeg er. Og herregud som jeg gleder meg. Ha en fin dag!>

Nintendo kjøpt på finn.no.

Som man kanskje kan skjønne av disse bildene, så fikk vi faktisk nintendoen i posten i dag. Og vet du hva? Det er sinnsykt morsomt! Alle minnene om bursdager og besøk hos venner som hadde Super Nintendo kommer tilbake til meg. Jeg mimrer tilbake, og kommer i grunn på hvor utspekulert jeg var som barn. Jeg kommer plutselig på hvordan jeg valgte venner. Neida, så ille var det ikke, men jeg husker ett tilfelle hvor jeg dro til ei venninne av to grunner. 1. hun hadde Super Nintendo og 2. mammaen hennes bakte den beste sjokoladekaka jeg noensinne har smakt. Der ser du. Jeg var en liten jævel. Vel, vel. Det er sånt som skjer, er det ikke? Jenta var forresten bare snill og grei, og jeg har absolutt ikke samme syn på henne den dag i dag. Ting forandrer seg altså. Utspekulerte jævelbarn kan altså skjerpe seg og bli noenlunde snille mennesker de og. Det er mulig.

>