Etter alt kommer noe

Det blir bedre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt akkurat det, men ikke klart å tro på det. Du aner ikke hvordan det er for meg. Du vet ikke hva jeg tenker. Du vet ikke hvordan det føles. Jeg ble sint og irritert; vedkommende kunne vel ikke ha hatt det like ille som jeg har hatt, noen gang. Men jo. Visst faen hadde de rett, alle de som sa at det faktisk blir bedre. Alt forblir ikke mørkt og jævlig for alltid, selv om det kan virke sånn der og da, når man står midt i det.

I dag tenker jeg på alle de som nå er der hvor jeg var før. Som har det vanskelig, som ikke ser noen annen løsning i livet enn ut av det. Som blir sinte på alle som sier at det blir bedre. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor ekstremt utmattende og jævlig det er. Hvordan det overskygger alt annet. Men jeg må allikevel si det jeg hatet at andre sa til meg; det blir bedre. Det er aldri for sent å gi opp. Ikke gi opp akkurat i dag. Vent en måned eller to. Vent fire. Vent og se om det faktisk blir bedre. Og om det aldri blir det, så er det aldri for sent å gi opp. Når man først gir opp derimot, da er det for sent å snu. For sent å gå tilbake. For sent å se at det snur. Jeg er så glad for at jeg ikke gikk glipp av det, at jeg ikke gikk glipp av å leve videre. Etter alt kommer noe, og noe er bedre enn ingenting. Noe kan faktisk bli noe veldig, veldig bra og. Jeg er takknemlig og glad for at jeg nå er en av disse idiotene som sier det blir bedre.

Stille

Lytt til de eldre, sa de, så derfor lyttet hun til trærne.
Men det var vindstille, så alt hun hørte var sine egne tanker. 

So far, so good

Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.

Tekst

«Soverommet var tomt og føltes kaldt. Hun satte seg opp i sengen, lyttet til verden utenfor, men det var stille. Nattens kuling hadde stilnet. Hun tittet ut vinduet. Omtrent halvparten av bladene hadde klamret seg fast til livet, men trærne så allikevel nakne ut. Trøtte og slagne, som om de endelig hadde innsett at høsten var uunngåelig. Det hadde vært en lang natt. Småfuglene var borte. De danset ikke lenger mellom grenene. De sang ikke lenger morgensang for henne. Kanskje var det deres dyriske instinkter som slo inn. Om fuglene flykter, ikke vær i tvil om å følge etter, tenkte hun, og innså med ett at ingenting kom til å bli som før.»

Vi må snakke litt om poker

Ja, det må vi faktisk, for de siste dagene har nyhetskanalene vært preget av store, skumle overskrifter og artikler om pokermiljøet som setter alt i et helt feil lys.

Først og fremst vil jeg presisere at jeg ikke bor i Oslo, og derfor ikke spiller poker der så veldig ofte, men i Trøndelag spiller jeg nesten ukentlig livepoker. Jeg vil også presisere at jeg skjønner godt at politiet reagerer på de store summene med svartepenger som klubbeiere tjener på å drive pokerklubb, og jeg skjønner også om de reagerer på dette med «beskyttelsespenger» i forhold til kriminelle gjengmiljøer i Oslo. Dette er ting jeg ikke vet så mye om, for her i Trondheim er det ikke slik det fungerer. Ei heller kjenner jeg meg igjen i det med narkotika. Jeg vil altså påpeke at dette er ting jeg ikke støtter. Overhodet. Jeg er ikke for at mennesker skal tjene millioner med svartepenger, jeg er ikke for at gjengmiljøer i Oslo skal drive utpressing og kreve penger fra pokerklubbene (og jeg er ikke for at de skal betale!), og jeg er heller ikke for narkotika.

Skjermdump fra Aftenposten etter den store politiaksjonen mot pokerklubbene i Oslo

Sånn. Da har vi fått det ut av veien. Nå kan jeg snakke om poker. For når vi prater om poker, kan vi ikke kun prate om klubbene i Oslo! Vi kan ikke snakke om miljøet og kalle det et «skittent undergrunnsmiljø». Vi kan ikke kun prate om beskyttelsespenger eller svartepenger. Vi må nevne at det siden 2002 har blitt arrangert Norgesmesterskap i poker – dog de fleste av dem i utlandet, hvorav de siste seks (og også kommende nummer syv, som er nå i slutten av mars) har vært i Dublin, Irland. Vi må nevne at det har blitt endring i den norske lov om poker for tre år siden, og at det siden da har blitt arrangert et annet norgesmesterskap – på norsk jord. I 2016 deltok hele 2123 spillere i hovedeventen på Gardermoen. 2123! I 2016 deltok 1268 norske kvinner og menn i hovedeventen i Dublin. Til sammenligning var det 288 deltagende i det svenske mesterskapet som ble arrangert på Malta i 2017. Sverige har omtrent dobbelt så mange innbyggere som Norge. Med andre ord: poker er ekstremt stort i Norge, og det bildet som nå males i media av alle disse tusenvis av pokerspillerne landet rundt, er for det første helt feil, og for det andre helt latterlig.

De aller fleste pokerspillere er ikke spillegale, desperate mennesker som er nødt til å ty til narkotikasalg for å finansiere pokerspillingen. Det bildet er så feil som du får det! Ja, det finnes selvfølgelig mennesker som sliter med spillegalskap, og som også sliter med det når det kommer til poker (og de samme sliter med spillegalskap hos Norsk Tipping og), men om vi skal prate om dem, er vi også nødt til å prate om alle de andre. Alle de vanlige, hyggelige, fornuftige menneskene som elsker å møtes for å drive med hobbyen sin, som kun spiller for penger de har råd til å tape, og som ønsker å forbedre seg i denne fascinerende tankesporten som poker er. Vi er nødt til å prate om alle menneskene som elsker å møtes for det sosiale – det enormt gode miljøet, de gode samtalene, den gode humoren, den gode stemningen rundt bordene.

Vi er også nødt til å snakke om pengene. Ja, det spilles om penger. Men nei, det er ikke vanlig at «hvermansen» spiller turneringer som koster 10 000. I Trøndelag har vi ukentlige turneringer som koster noen få hundrelapper – og det er virkelig ikke pengene som er i fokus. Det er alt det andre jeg har nevnt over her. Det er spillet, det er mindgamet, det er taktikk, det er det sosiale, det er alle de hyggelige menneskene, og det er trening for å bli bedre i en sport man legger ned tid og innsats i! Poker skaper ikke et kriminelt undergrunnsmiljø eller en «lovløs underverden» (sitert fra Aftenposten).

Mitt forslag: Legaliser poker. La pokerklubber få drive reint. Skatt, moms, bidrag til breddeidretten. You name it. Ikke la oss pokerspillere miste arenaen vår hvor vi trives så godt! Ikke ta fra oss muligheten til å vokse som pokerspillere. Ikke ta fra oss det sosiale. Ikke ta fra oss sporten vår! De fleste av oss er langt fra å være kriminelle banditter som holder til i lugubre kjellere og spiller for enorme summer vi ikke har råd til å tape. Det bildet av oss pokerspillere hører til i fortiden. Eller på film. Ikke i norsk, dagligdags virkelighet.

Skriveinspirasjon


Annonselenker

Karl Ove Knausgård – Min kamp // Merete Morken Andersen – Skriveboka // Morten Harry Olsen – Skrivehåndverket // Natalie Goldberg – Writing Down the Bones // Stephen King – On writing

Jeg har investert i en del bøker om å skrive, jeg. Jeg elsker jo å skrive, og selv om Psykehus ikke enda er ei ferdig bok, har jeg bestemt meg for at jeg skal skrive en roman også. Helst flere, selvfølgelig, men å skrive en hel bok er ikke bare-bare. Å skrive Psykehus har tatt meg fem år til nå, og jeg er enda ikke i mål. Ikke at alle bokprosjekter tar like lang tid altså, men poenget er at det ikke er lett. Det er ikke lett å fullføre en manusidé. Derfor kommer disse bøkene godt med! Å skrive er noe man blir bedre på om man øver. Jeg leser endelig litt bøker igjen (etter noen år med bemerkelsesverdig lite lesing, shame on me), men jeg syns fremdeles det er vanskelig å komme ordentlig i gang med roman-ideene mine. Jeg har ideer jeg føler er gode, og jeg kommer i gang med planlegging, karakterbygging og også selve skrivinga, men det stopper seg liksom alltid litt opp. Jeg roter meg bort, og trenger nok litt hjelp til å komme videre. Jeg tror jeg kan lære mye av disse bøkene, og forhåpentligvis vekker det både motivasjon og inspirasjon!  Jeg skal komme med en dom på de ulike bøkene etterhvert, om jeg liker de og hvorfor/hvorfor ikke, og om du vil kan du jo selvfølgelig klikke deg inn på linkene over og kjøpe dem selv. Og kaaaanskje noen vil joine meg i en skrive-challenge? Jeg er klar!

Norske talenter, eh?

Gud, jeg har så tørr vinterhud! Om noen har tips til gode kremer for slik hud, så rop ut i kommentarfeltet. Jeg blir veldig glad for tips! Forresten, jeg må bare høre om det kun er meg, men er Norske Talenter helt håpløst i år? Jeg mener … ALLE går videre, jo! Talent eller ei. Og det er ikke bare søte, sjarmerende barn uten særskilt talent som går videre heller, det er godt voksne mennesker med gjennomsnittlige evner også! Noen er rett og slett helt ræva, men tre-fire «ja» får de uansett. Jeg fatter ikke greia. Kanskje jeg skal vurdere å melde meg på neste år? Trenger ikke lete etter et skjult talent en gang, kan bare melde meg på noe jeg er sånn halvveis god i. Det blir ikke synging da, selv om standarden ikke er særlig høy der heller i år. Hvorfor ikke? Vel, jeg kom ut fra badet her om dagen, og Vegard sa: «Gråter du? Det hørtes ut som du gråt!» og jeg bare «eh, jeg bare sang …» Så nei. Sang er kanskje ikke greia mi, ikke en gang på Norske Talenter.

A better life

For tiden føler jeg virkelig at ting faller på plass. Mer og mer. Jeg liker livet mitt, og jeg tenker mye på hva jeg kan få ut av det videre. Tenk hvor stor forskjell det er i livet mitt fra i fjor på denne tiden. Det er så utrolig stor forskjell! Nå er jeg på vei ut fra et liv med mye sykdom. I fjor følte jeg at jeg bare gravde meg dypere og dypere ned, at det bare ble verre og verre, og jeg trodde jeg aldri skulle kunne komme meg ut av det. Nå har jeg en helt super samboer, jeg har fått meg deltidsjobb, jeg koser meg med Vilja annenhver helg, jeg skriver, og jeg har fått tilbake mål og planer for fremtiden. Jeg føler meg faktisk litt ambisiøs igjen, og den følelsen har jeg ikke hatt siden før jeg droppa ut av fotofagskolen etter høsten 2015.

Jeg får høre at jeg er resurssterk og intelligent. Jeg blir alltid så flau når noen sier sånne fine ord om meg, for jeg har i så lang tid mislikt meg selv så sterkt at jeg ikke har vært i nærheten av å tenke så fine ord om meg selv. Jeg har i bunn og grunn kun tenkt negative ting. Før ble jeg nesten litt sint om noen sa sånt til meg; de trengte da ikke lyve til meg for å få meg til å føle meg bedre! Nå tar jeg det til meg, og føler en sterk trang til å bevise at de har rett. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, til å klare noe, og til å vise at jeg ikke lenger er den udugelige, syke pasienten jeg så lenge følte meg som.

Selvfølgelig er ting vanskelig i blant nå og. Jeg føler jeg må si det, for jeg liker ikke å lyve, og jeg liker ikke å rosamale. Jeg gjør fremdeles dårlige, destruktive valg til tider. Jeg får fremdeles panikkanfall, sliter med angst, får tunge tanker og har dårlige dager, men det er jeg forberedt på å leve med. Poenget er at det er så ufattelig deilig å føle at ting går oppover igjen, og ikke motsatt. Og jeg både håper og tror at det bare skal bli enda bedre i tiden fremover. ♥

Messy bun

Okei, dønn ærlig, sånn kan jeg ikke eeeegentlig ha håret, for jeg har en undercut i bakhodet som holder på å vokse ut, så det ser ut som jeg har en eller annen merkelig form for McGyver-stil. Hockey, liksom, så det er derfor jeg holder hånda sånn bak skallen, for å skjule det. Now you know.

Av og til føler jeg at jeg kan skrive mange timer i strekk, at det ikke er noe annet i verden jeg har mer lyst til å gjøre enn å sitte i sofahjørnet og skrive hele natten lang. I natt er en sånn natt. Men nå må jeg selvfølgelig snart sove, for i morgen er det helg, og ikke bare hvilken som helst helg, men en ny Vilja-helg. Det er ikke en gang en hvilken som helst Vilja-helg heller, det er bursdagshelg, for hun fylte jo ni år i forrige uke, jenta. Så da blir det bursdagsgave, kake og hele pakka. Men hvordan skal man klare å legge seg, når man skriver uten stopp og faktisk liker det som kommer ned på papiret og? Det er luksus, og ikke hverdags heller. Vel. Jeg får skrive i en halvtime til, så skal jeg sove, så er jeg klar for en finfin helg.

Broken hearts

Jeg har alltid vært ganske så kynisk. Jeg har tenkt at man aldri kan stole på noen (ikke en gang seg selv, har jeg erfart), og det har nok preget meg ganske mye i relasjonene mine til andre mennesker. Folk lyver, folk tramper på andre, folk tenker først og fremst på sitt eget beste. Sånn er det, liksom, og det er ikke noe man får gjort noe med. Jeg har aldri likt å stole på andre mennesker. Jeg har aldri sett grunnen til det. Hvorfor sette så mye av seg selv på spill? Hvorfor legge så mye av en selv over på andre? Folk lyver. Folk bedrar. Folk sårer hverandre så hardt. Og det er ikke en viss type mennesker. Det er alle. Hvem som helst. Ikke for at vi mennesker er onde, men for at vi er ufattelig dumme.

Av samme grunn har jeg aldri vært en spesielt sjalu person, heller. Det høres kanskje ganske motsigende ut, men … jeg har nok alltid holdt litt tilbake. Jeg har nesten aldri turt å eksponere meg selv for å bli bedratt, aldri vært villig til å ende opp som den naive, dumme jenta med et knust hjerte, liksom. Haha, det høres jo så teit ut, men altså – folk får hjertene sine knust hver eneste dag, og det koster så mye. Så mye at jeg har sett på det som en pris jeg ikke har vært villig til å betale. Jeg har dermed aldri følt på kjærlighetssorg. Jeg har aldri kjent den smerten. Jeg sier som Samantha i Sex and the City; «I love you, but I love me more.» (Okei, ironisk i grunn, for det er vel ikke mange som misliker seg selv så mye som jeg har gjort oppgjennom, men poenget er … poenget er at jeg liker å ha kontrollen selv, da. Isj.)

 er jeg ordentlig forelska. Okei, forelska dekker ikke nok, for det er ikke bare forelskelse, det er jo mye mer. Men ja. Du skjønner poenget. Og da har jeg plutselig kjent på en ganske fremmed frykt. Følelser jeg ikke er vant til å føle på. Hjernen får for seg visse ting som er veldig vonde om de er sanne. Som at han snudde seg vekk og så på mobilen for at jeg ikke skulle se hva han så på. Som at det han lo av ikke var det han sa han lo av, kanskje var det en annen jente han flørter med, som skrev noe morsomt? Som at han har bedratt meg eller kommer til å gjøre det. Alle sånne ting man er redd for, som hadde gjort så vondt om de var sanne.

Den type frykt er jo veldig naturlig, og i en viss grad er den også et godt tegn. Det betyr jo at det betyr noe. Samtidig er det jævla skummelt å skulle gi slipp på den der kontrollen. La følelsene være som de er, og ikke holde tilbake. Ikke ha back up-tanker, ikke reservere seg, ikke forsikre seg selv om å hele tiden være på «rett» side av balansen.

Jeg husker jeg en gang for lenge siden skrev et blogginnlegg om balanse i et forhold. At jeg hadde inntrykk av at alle forhold hadde en dominerende part, om man kan si det sånn. En part som hadde kontrollen. Som allerede tidlig i forholdet kunne vite at hen var den som ikke kom til å bli såret. Du skjønner sikkert hva jeg mener. At den ene parten er den som eier forholdet, på en måte, selv om man kanskje sier til seg selv at man er likeverdig, at man ønsker det like mye, at man gir like mye. Innerst inne vet kanskje begge parter at det ikke er helt sånn.

Nå er jeg i et forhold hvor jeg er veldig sikker på at vi faktisk er på bølgelengde. At vi føler det samme, at ingen av oss er den med makten. Jeg føler vi har balanse. Helt jevn, perfekt balanse, hvor vi faktisk ikke trenger å være usikre på hverandre. At vi ikke trenger å være sjalu eller mistenksomme, eller bruke tankekraft og energi på å være redde for at den andre lyver, bedrar eller kommer til å såre.

Og allikevel er det  jeg er redd for alt det der, mer enn noen gang. Når jeg føler jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Eller kanskje rettere sagt; når jeg føler han ikke har noe å være redd for.