Botox, fillers, restylane og skyld

Jeg har tenkt mye på denne diskusjonen som har oppstått rundt Vixen Blog Awards. Jeg har lest både kronikken til Ulrikke Falch og kommentaren til Sophie Elise (om dette med forbilder, fiksing av utseende og etc, for den som ikke har lest), og har i grunn kranglet enormt mye med meg selv i etterkant av det. Jeg er på mange måter enige med begge to. For det første, så syns jeg det er ekstremt dumt at det har blitt sånn at vi jenter fikser på utseende vårt. At det har blitt normalt. At vi får så store komplekser for hvordan vi ser ut, at vi velger å forandre oss. Jeg klager seriøst nesten daglig over de tre linjene i panna mi som bare blir tydeligere og tydeligere med årene (for hver dag, viker det som for meg!), og selv om Vegard (som den beste kjæresten han er) daglig forteller meg at jeg er verdens vakreste, at jeg er ekstremt pen og fin og flott, så klarer jeg ikke la være å hate linjene i panna mi på daglig basis. Folkens. Jeg fyller tjueni år i år. Jeg nærmer meg tredve. Jeg sover med sminken på og tar absolutt ikke vare på huden min og drikker alt for lite vann, så … ja. Kanskje finnes det andre løsninger enn botox for å få disse kritiske linjene til å bli mindre fremtredende. Og if not; so fucking what? Jeg er snart tredve og har rynka mye på panna de siste årene, si.

Samtidig syns jeg der er bullshit å si at «du er så mye finere som du er» og legge all skyld og alt ansvar for unge jenters selvtillit og selvbilde over på enkeltpersoner. Jeg syns det blir for dumt å peke på Sophie Elise og rope ut at hun er et dårlig forbilde. At hun har skyld i alle unge jenters problemer med eget selvbilde, liksom. Det er strengt tatt ikke realiteten. «Verden er ikke rosa og den er ikke sort hvitt heller», skriver Sophie Elise. Det er jeg enig i. Unge jenter kommer alltid til å være usikre på seg selv. Sophie Elise startet ikke det. Hun er ikke roten til alt. Hun er heller et resultat av det. Et resultat av dagens samfunn, og hvorfor skal vi kaste stein på henne, og samtidig synes synd på alle andre unge jenter som blir påvirket? Greit nok, hun er et forbilde. Hun er synlig. Hun har påvirkningskraft. Men bør vi ikke huske at hun kun var seksten år da hun ble norsk kjendis for fullt? Bør vi ikke lese boken hennes, Forbilde, og skjønne henne – i stedet for å skylde på og hate?

Det er ikke enkeltpersoner vi må forandre. Det er ikke enkeltpersoner vi må hate, skylde på eller fordømme. Det er ikke fair. Vi må heller … tjæ. Jeg vet ikke. Jeg har ikke løsningen. Det er vanskelig. Vel, her er i alle fall meg og linjene i panna mi. Jeg hater dem enda, jeg er sikker på at jeg hadde vært mye finere uten, men jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen. Prøve å ikke falle for fristelsen for en quick fix, så får jeg heller kjøpe meg en god fuktighetskrem og bli flinkere til å fjerne sminke før natta, pluss drikke mye mer vann enn jeg gjør. Men … er det i grunn noen stor forskjell? Spiller det i grunn noen rolle hvilken metode jeg bruker for å bli kvitt/dempe det jeg ikke liker med meg selv? Er det greit så lenge det ikke er en sprøyte? Er det sånn at jeg blir mye finere om jeg klarer å fjerne linjene ved hjelp av en krem enn av botox? Er det da innafor å si «åh, så fint det ble!», fordi det er mer sosialt akseptert? Fordi det er mer naturlig? Bare en tanke.

Til meg selv:

Jeg har alltid hatet klisjeer. Jeg har alltid hatet dumme motivasjons-sitater som får livet til å høres lett ut; som om det alltid er et valg å ha det bra. Noen mener visst det, at å ha det bra alltid er noe man kan velge. At med en god innstilling, så er det umulig å ikke ha det bra. Ikke lykkes. Lykke er et valg, visst. Hjertelig takk da, fra alle oss som ikke slet med nok dårlig selvfølelse og skyldfølelse fra før … Når det er sagt; akkurat denne var litt fin. Kanskje fordi den er rosa, kanskje fordi den var kort og konsis, kanskje fordi den var lite pompøs. Jeg hadde litt lyst til å legge på en parentes bak den, og skrive «And sometimes you can not.» Haha! Jeg lot den stå som den er, fordi jeg tror det i blant er viktig å si til seg selv at man duger, at man kan klare. Så lenge man husker at det ikke er nødvendig å klare alt, hele tiden, og at det heller ikke er mulig.

De øyeblikkene man aldri får

Jeg begynte å tenke da jeg så dette innlegget av Sophie Elise. (Et kjempefint innlegg jeg anbefaler å lese, forresten!) På pappa. Ikke bare savner jeg de gode stundene vi hadde sammen. Ikke bare savner jeg latteren og humoren hans, engasjementet og kjærligheten, men jeg savner også de øyeblikkene og opplevelsene vi aldri rakk å få. Hvordan hadde en samtale mellom oss vært i dag, tro? Etter alle disse tunge årene som har vært siden jeg var fjorten. Hva hadde vi sagt til hverandre? Hva hadde han sagt til meg? Hvor god hadde en pappa-klem vært?

Fjortis. Jeg var fjortis da han døde. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for noen småting fra den tiden. Da klaget jeg mest over snuslepppa hans, maste på ham daglig om å slutte. Jeg ble flau da han kjøpte skatesko som han brukte på fotballtreningene til meg og bror, fordi han trodde det var joggesko. En pappa/trener med skatesko; jeg ristet på hodet, himlet med øynene, ble flau. Eller den gangen da internett var ganske så nytt i hjemmet vårt, og han mottok sin første spam-mail, som han virkelig trodde på. Han trodde han var den heldige utvalgte som hadde muligheten til å vinne mange millioner doller. Jeg lo av ham, terget ham litt, og syntes han var ganske så dum som gikk på alt han så på internett.

Jeg var fjortis. Nå er jeg voksen. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få nye minner med ham. Nye, intelligente samtaler med litt mer dybde enn hva som er mulig med en fjortis. Gode råd, god støtte og masse kjærlighet. Samtalene våre hadde nok verken handlet om snus eller skatesko i dag, ei heller dumme lureri-mailer. Jeg hadde ikke lenger blitt flau av ting fjorten år gamle jenter vanligvis syns er pinlig. Når noen dør, så handler ikke savn kun om alle øyeblikkene man aldri får igjen. Kanskje handler det mer om alle de samtalene og øyeblikkene man aldri får sjansen til å oppleve.

Heldigvis vet jeg at han visste at jeg elsket ham veldig høyt. At han var verdens beste pappa. At hverken snusleppa, skateskoene eller naiviteten hans var viktige. Det betydde ingenting. Det var ubetydelige småting kun en fjortis kan gjøre større enn de er. Det vet jeg han visste. Allikevel har jeg så lyst til å si det til ham, at jeg bare var dum, at jeg ikke mente å være så … så … streng med ham. Åh, som jeg savner alle de øyeblikkene jeg vet vi kunne hatt, men som vi aldri rakk å få. ♥

Streaks in real life

For en stund siden la Snapchat til en streak-funksjon, som viser hvor mange dager to snappere har sendt snaps til hverandre. NRK skrev en artikkel om ungdom som ble sykelig opptatt av snap-streaks. Dagene deres ble i stor grad styrt av denne lille detaljen. Jeg er også opptatt av streaks. For meg er det dog helt andre ting det er snakk om, som for eksempel x antall dager siden siste innleggelse, x antall dager siden siste «episode», x antall dager siden siste depresjon, x antall dager siden siste skikkelig dårlige dag, x antall dager siden siste gang jeg mistet meg selv totalt og ble et menneske jeg ikke liker. Om streaken brytes, blir det jækla tungt. Ikke bare for at det er snakk om en tung hendelse som er vanskelig å takle i seg selv, men for at det skjedde igjen. Tilbake til start. Tilbakeslag. Den gode streaken ble brutt. Den gode utviklingen har fått seg et lite slag. Aff, det er tungt å være et menneske man ikke liker å være. Det er vanskelig å vinne hver kamp mot seg selv. Men, det er vel ikke annet å gjøre enn å fortsette å se fremover, fortsette å jobbe hardt, fortsette å utvikle seg selv. Kanskje en dag er streaken så lang at det ikke er så nøye hvor mange dager den er på lenger. At det ikke lenger er en streak, men … hverdag. At det bare går av seg selv. Det er målet. I mens får jeg feire hver eneste dag i hver eneste streak – selv om jeg til tider må begynne på nytt.

Å skrive

Jeg har begynt å skrive på noe annet enn Psykehus. Noe nytt, noe fiktivt. Og det, dere – er svært så frustrerende.

Av og til bare vil jeg så altfor mye! Jeg vil skrive skikkelig bra, jeg vil komme opp med en fantastisk og troverdig historie, jeg vil at alt bare skal gå lekende lett og vips, så har jeg 70 000 ord skrevet i et førsteutkast som kan jobbes videre med. Men hver gang jeg vil så mye, så blir det aldri bra nok. Kanskje skriver jeg enda dårligere, bare for at jeg vil mer. Eller kanskje hever jeg kravene mange hakk, til et nivå jeg aldri kan nå opp til. Men hallo, hvorfor kan ikke jeg le, når Erlend Loe, liksom? Det verste er vel motløsheten av å sette så store krav at alt bare føles dritt. Jeg burde ignorere alt. Heller bare skrive. Kanskje er det plutselig et førsteutkast på 70 000 ord en dag allikevel, kanskje skriver jeg best når jeg ikke tenker så mye. Blir det dårlig, kan jeg slette. I Word har man heldigvis blanke ark så ofte man vil.

«Penger er ikke viktig for meg» sa i alle fall ikke den som noen gang har slitt økonomisk

For en stund siden kom jeg over denne meningen hos Adressa, og da begynte jeg å tenke på dette med økonomi. I kommentarfeltene under linken som ble postet på Facebook, var det mange som skrev at de støttet svaret skolen ga. At alle kan klare å bidra med noen hundrelapper på skoleeventer. At de som sier de ikke har det, feilprioriterer pengene sine. I skolens svar sier de at de kan videresende de foreldrene dette gjelder til NAV for å få hjelp. Støtteordninger. Lære å bli flinkere. Jeg kjenner jeg blir sint. Det er faktisk ikke alle som er håpløse på økonomi selv om de ikke har god råd. For noen er det rett og slett sånn at regnestykket ikke går opp. At utgiftene er større enn inntektene. For alle er det ikke sånn at det bare er å dra til NAV å be om mer penger, heller. Kanskje har man allerede vært der og fått avslag – som for meg var tilfelle på grunn av leasingbilen jeg begynte å lease da jeg var student og mottok mye mer penger i måneden enn jeg nå gjør av arbeidsavklaringspenger. Ikke kunne jeg bare avslutte leasingavtalen, og ikke så NAV på bilen som en nødvendig utgift jeg trengte å ha. Dermed ble jeg sittende der da, med utgiftene jeg ikke lenger hadde nok penger til å dekke.

Men uansett. Poenget var ikke å gå inn på min egen økonomi så veldig her. (Og bilen er jeg jo endelig kvitt, så nå blir det bedre fremover!) Poenget var at økonomi er forskjellig for folk, og jeg har inntrykk av at mennesker som ikke sliter med det, sier «jeg bryr meg ikke om penger, det er ikke viktig for meg». Det er viktig for de som sliter med det, det er i alle fall helt sikkert. Å ha nok penger er viktig! Derfor vil jeg nå komme med noen gode tips til hvordan man kan spare penger.

1. Finn verdens kjekkeste mann, bli forelska og flytt sammen asap. Det blir billigere å bo, det blir billigere å spise, og du trenger ikke bruke masse strøm for å varme opp leiligheten. (Les: du bare stjæler kroppsvarmen hans ved å snuggle under et pledd.)

2. Drit i å ta buss. LØP! Ikke bare sparer du penger, du blir jækla sprek også.

3. Om du trenger å ta opp lån, så kan du bruke tjenensten Sambla for å sammenligne bankene. På den måten får du de beste lånetilbudene.

4. Kjøp hvitost (altså, Norvegia) når den er på tilbud!

5. Ta gratisbussen til Sverige for å kjøpe billig energidrikk i stedet for å bruke 20 kroner per boks med Burn… (Okei, den her er myntet mest på meg selv, haha!)

Det var fem gode tips, det! Så kan vi kanskje bli enige om at penger faktisk er viktig, spesielt om man sliter med å få endene til å møtes – som det så fint heter?

Illsutrasjon: Sverre Bjørstad Graff // Absurdgalleriet

Innlegget inneholder reklame

Når det kjente blir ukjent

«Jeg ser opp. Han er lav, lavere enn meg. Ved siden av ham står en kvinne med blondt, langt hår. Hun er litt kraftig, og har ovale, markerte briller. Hun smiler, hun og. Jeg skjønner at de smiler av høflighet, men jeg syns allikevel smilene deres er … jeg vet ikke. Ukomfortable. Hånende, nesten. Kanskje er det bare det at å smile føles så fjernt for meg nå, som en helt egen verden jeg ikke lenger skjønner meg på. »

En sånn jente

Jeg har begynt å lese boka «En sånn jente» skrevet av Monica Flatabø. «En dokumentar om voldtekt» står det på forsiden, og bare det gjør meg kvalm. Det byr meg egentlig litt i mot å åpne boken. Jeg vil egentlig ikke lese. Jeg er ikke engang sikker på om jeg kommer til å takle det særlig godt, men … jeg føler jeg må. Det er for viktig. For relevant. Det gjelder meg, det gjelder deg, det gjeller alle andre. At noen har skrevet denne boken er så viktig og så bra, og det er jeg nødt til å støtte opp under, selv om det er  vondt, slitsomt og så ubehagelig å lese at det gjør meg kvalm.

«Alle er enige om at voldtekt er uakseptabelt. Om politikere, feminister, innvandring og miljøvern er meningene så mange. Folk står frem i avisen og sier at kvinners plass er i hjemmet, eller at alle muslimer må reise hjem. Men ingen står frem og sier at de er for voldtekt. Vi er alle mot voldtekt. Derfor er det vanskelig å forholde seg til at det er et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Vi, som er så likestilte og siviliserte. Her hvor både mor og far jobber og tjener penger, betaler regninger og henter barna i barnehagen. Men så, en kveld, hever han plutselig stemmen, smeller neven i bordet, dytter kona si inn i veggen. Tenåringsgutten, som er oppdratt til likestilling, går på fest. Og selv om jenta er for full til å si «ja» eller «nei», skal det skje noe. Det tas bilder med mobilen, og det er high fives med gutta.»

 Utdrag fra boka «En sånn jente»

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mener voldtekt er et stort samfunnsproblem i Norge. (Se blogginnlegg her). Da skreiv jeg: «Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.» Jeg har også skrevet et innlegg om da jeg var 16 og selv ble voldtatt. Sitat: «Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot fler. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.»

Å være åpen om voldtekt er viktig, og det er utrolig viktig å også være åpen om de voldtektene som ikke er overfallvoldtekter. Vi må endre persepsjonen av hva som faktisk er voldtekt, og hvilke menn som voldtar. Det er viktig å få frem hvor skadelig det er, hvor mye det ødelegger, og hvor alvorlig det er. Jeg er så drittlei av at det skyldes på offeret, og jeg er drittlei av at ting bagatelliseres. For å få frem en endring i holdningsproblemet når det kommer til voldtekt, er vi nødt til å få frem alvorligheten i festvoldtekter/vennevoldtekter også – og ikke bare se for oss overfallsmenn i trange bakgater, vold og trusler.

I en anmeldelse av denne boka gjort av Dagbladet, skreiv anmelderen «send Monica Flatabø på ungdomsskoleturné med denne dokumentarboka», og det er jeg jammen enig i. Alle burde lese denne – og kanskje spesielt ungdom. Voldtekt og overgrep burde snakkes mer om med dem! På skolen, i undervisningen. Med foreldre. Det er der forebyggingen starter.

«Det ble vist et videoklipp av venninnen i retten, hentet fra Julio Kopsengs pc. Klippet varte i 30 sekunder og viste kvinnen i en seng, tilsynelatende bevisstløs, mens Kopseng har samleie med henne. Da klippet gikk i svart, ble det stille i salen. Hadde vi nettopp sett en voldtekt?

Julio Kopseng virket sint da han skulle forklare seg. Han sukket demonstrativt. Det var en av få ganger han viste følelser i løpet av den tre måneder lange rettssaken.

– Generelt filmer jeg folk jeg har sex med, sa Kopseng.

– Hvorfor det? spurte aktor.

– Da har jeg bevis på at det er frivillig. Det er særlig når jeg ikke har så god kontakt med vedkommende, at jeg filmer. Men også av og til ellers, med folk jeg kjenner godt.

– Viste du disse filmene til andre? spurte aktor.

– Noen ganger, sa Kopseng og så bort på juryen som satt på hans venstre side.

Med lettere stemme, som for å understreke at de ikke skulle ta det så tungt, sa han:

– Det er en guttegreie. Kopseng slo ut med hendene da han la til:

– Ja da, jeg har pult henne. Se her.»

Utdrag fra boka «En sånn jente»

Standhaftig

Jeg ønsker meg en hund – igjen. Det gjør jeg alltid hver gang når tankene og følelsene igjen blir tyngre og vanskeligere. Som om en silkemyk, overglad og energisk valp er det som vipper meg tilbake til å være glad og fornøyd igjen. Som om en valp kan redde alt. Den kan jo ikke det, det vet jeg jo, men det er allikevel den første og beste løsningen som dukker opp i hodet mitt. Jeg trenger en valp. Det er mulig jeg overreagerer og. At jeg ikke er på vei til å bli deprimert igjen, at det bare er et par dårlige dager/uker (som livet jo skal bestå av), men du vet – brent barn skyr ilden. (Sorry for at jeg ikke kom på noe bedre enn et velbrukt ordtak.) Det har blitt mer tårer i det siste. Mer angst. Mer panikk. Mer tungsinn. Redselen for at en god periode, den lengste god-perioden på seks år, plutselig nå er over, er uunngåelig. Skjerp deg, ta deg sammen, ikke skap noe bare for at du er redd for det. Min egen stemme sier akkurat det samme som alle andre sier. Til svar får jeg hundre stemmer som snakker i munnen på hverandre. (Les: tanker, overdøvende og mange, slitsomme og motsigende.) Redselen er der fremdeles, den. Standhaftig.

En valp er jo også standhaftig.

Det er så mye lettere å leve når man bare er glad og fornøyd uten å måtte overbevise seg selv om det. Uten å konstant jobbe hardt med tankekontroll og mental styrke. Uten å konstant måtte overbevise seg selv om at det en tenker faktisk er feil, at det ikke er sannhet, at det ikke er virkelighet. At man må overbevise seg selv om at det man føler også er feil, at det er forbigående, og at heller ikke det er virkelig. Fy fasan, det er så vanskelig å holde fast i virkeligheten når så mye av det man føler og tenker er feil. Og det skremmende er jo at det enda ikke er på langt nær så vanskelig som jeg vet det kan bli. Irrasjonell frykt, sa du? Nei, sier jeg. Langt i fra. Frykten for tilbakefall er det sunneste jeg noen gang har følt, tror jeg.

Jeg skriver på manuset mitt. Omskriver, for det er ikke bra nok som det er. Hvorfor har jeg skrevet så mye så dårlig!? Angrer på at jeg i det hele tatt begynte; det kommer aldri til å bli bra nok. Paradoksalt er det nå teksten kan forbedres. Når tankene og følelsene er på feil side av skalaen. Så da får jeg skrive, da. På tross av at jeg ikke lenger tror det kan bli noe som helst. Jeg skulle ønske jeg var like flink som de andre. Jeg fylles med misunnelse. Blir kvalm av meg selv. Så kjip jeg er, som er misunnelig på andres talenter, og som ikke lenger unner dem suksess – kun for at jeg ikke evner å få det til selv. Angrer på alle ordene her i dette blogginnlegget og. Så teit, så lamt, alt jeg ikke vil det skal være, og ingenting av det jeg vil det skal være. Men æsj, det driter jeg i. La dem le, la det være teit, hva så om jeg er patetisk og latterlig?

Jeg skal også være standhaftig. 

Skriveprosess

Jeg har fått enda en fantastisk tilbakemelding på manuset mitt (som jeg nå faktisk også har fått bekreftet at er et ganske så fullstendig manus. Jeg siterer: «Du har faktisk skrevet en hel, godt gjennomarbeidet bok». Win!), og ingenting gjør meg gladere enn det! Dere aner ikke. Det betyr så mye! Jeg har skrevet på dette manuset siden 2014, liksom. Det betyr litt for meg. Å få høre at det faktisk også holder et godt nivå, og at andre er sikre på at det blir bok av det, er bare … overveldende. Jeg har sendt manuset til forlag, så nå krysser jeg fingrene hardt for at noen vil jobbe videre med det sammen med meg. Jeg er selvfølgelig veldig forberedt på avslag etter avslag, men … det er lov å drømme.

Jeg har også begynt på en ny skriveprosess. Plottet, altså handlingen, har jeg tenkt på i mange måneder. Jeg har grublet, jeg har drømt, jeg har hatt mareritt – alt har liksom vært en del av prosessen i å få frem selve plottet, og i dag begynte jeg på selve skrivinga. Det er jo egentlig det jeg har lyst til å gjøre med en eneste gang, men av erfaring vet jeg at det er nytteløst. Jeg trenger et solid plott, solide karakterbeskrivelser og en form for tidslinje før jeg setter i gang. Det neste på listen da er begynnelsen. Den må jo fenge fra første ord. Den må skille seg ut, og den må gi lyst til å lese videre. Fy fasan, det er jammen ikke lett, men guri, så gøy det er og! Jeg er ganske ubestemt, så jeg må liksom ha skrevet typ femti sider før jeg finner ut om begynnelsen stemmer eller ikke. Men jeg er faktisk ganske sikker på at det vil falle på plass til slutt. Jeg har plottet klart. Og jeg har tro på det. Da har jeg kommet mye lenger enn der jeg har vært tidligere, som er et sted mellom «jeg vil skrive en roman» og «jeg aner ikke hva jeg skal skrive om».