Barna fremst – ikke i midten

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

I et speil i en gåte

2013-11-12-00.32.49
Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne

Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.

Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.

Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.

Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma.  dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.

De beste bildene er de bildene jeg ikke tok

maylenblogg

Modell: Maylen

Jeg ønsker alltid å være best. Det har jeg alltid gjort. På fotballbanen, på håndballbanen, på skolen, i svømmehallen. Uansett hvor og uansett hva. Konkurranseinstinktet har vært enormt – så enormt at jeg en gang ble så sint i gymtimen at jeg kastet en håndball midt i fjeset på ei jente i klassen. Jenta stakkars, hun deiset rett i bakken. Jeg spilte dessuten volleyball helt alene – selv om vi var fulltallig. Jeg ville vinne, og de andre var ikke gode nok.

I dag konkurrerer jeg ikke lenger i idrett. Ikke har jeg gym, heller. Men jeg har store mål og drømmer om å bli en jækla god fotograf. En fotograf som folk vet hvem er, en fotograf som tar så fine motebilder at de blir publisert i allverdens magasiner. For ja. Så høyt sikter jeg, faktisk. Det er det jeg vil. Og det er liksom det eneste jeg vil og.

I klassen er vi vel rundt femti fotograf-studenter. Et fåtall av disse kommer til å jobbe med foto. Vi snakker… Under 10%, antagelig. I alle fall ikke mye mer. Markedet jeg vil inn i, er enda smalere. Det er dessuten talentfulle mennesker rundt omkring som er mye flinkere enn meg. Konkurranseinstinktet i meg vræler. Jeg vil vinne! Men det er faen ikke lett.

Nå banner jeg mye, ser jeg. Eller… Alt er relativt. To ganger er mye for meg. Men det var en digresjon, for det jeg skulle til å si var at det så absolutt ikke er lett å ta bilder. Det er ikke bare å plukke opp kameraet, si «smil» og trykke på knappen. Ting kommer ikke av seg selv, og uansett hvor mange ganger jeg til nå har stått bak kameraet og tatt «så kalte» fashion-bilder siden jeg begynte med det i september, så blir det aldri helt rett. Det er alltid noe å sette fingeren på i ettertid. Ett eller annet jeg tenker jeg burde ha endret. Noe jeg tenker jeg burde ha gjort. Det føles som at de beste bildene er de bildene jeg ikke tok. De jeg burde ha tatt, men som jeg – i «kampens hete», om vi kan si det – ikke fikk med meg.

Det er ikke lett å ta bilder. Man har et kamera, man har modeller (som ikke nødvendigvis har stått så mye foran et kamera før), man har noen til å gjøre sminke. Så må man ha location. Så må man ha bra lyssetting. Så må man ha interessante klær. Så må huden se bra ut. Så må fingrene se bra ut. Håret. Så skal det være handling i bildet. Man holder på i minst seks-syv timer, og så skal alt klaffe. Så… Gjør det liksom ikke det.

Selv om konkurranseinnstinktet omtrent alltid er der, så hender det seg jeg tenker «Hvordan i all verden skal jeg klare dette, som hele tiden gjør så mange feil?!» Så prøver jeg å minne meg selv på at jeg ikke begynte på skole før i august i fjor. At jeg ikke begynte med fashion-fotografering før i september. Joda, jeg har tatt bilder lenge – men jeg har jo aldri lært! Det er dessuten lenge siden jeg utfordret meg selv. Siden jeg vokste.

Men. Jeg  jo feile. Jeg skal jo det! Jeg skal gjøre feil på feil på feil på feil, og til slutt skal det sitte. Jeg prøver å ikke forvente for mye av meg selv, selv om det er vanskelig å la være. Jeg har sett flere bilder fra folk som i dag har gjort det ganske så bra som fotografer, som tidligere har gått på Fotofagskolen. Jeg har sett bildene de tok mens de gikk der, og sammenligner dem med mine. Da føles veien utrolig lang. Jeg er ikke like flink som de var. Misforstå ikke. Jeg er fremdeles fast bestemt på å kicke ass, og jeg skal slite meg i hjel for å få det til, men jeg må innrømme at jeg er litt nervøs og. Det er ikke bare-bare.

Glad – gladere – gladest

Untitled-10Signature-pose! Fjernet en kvise på halsen på dette bildet. Just so you know. Den er borte på ordentlig og nå…

Jeg er FLOTT! Jeg er smart, jeg er tøff, jeg er pen, jeg er engasjert, jeg har humor (både god og dårlig), jeg bryr meg, jeg er målbevisst, jeg har potensiale, jeg når veldig ofte målene mine (det jeg vil, får jeg til, det jeg vil ha, det sørger jeg for å få), jeg har dritgod musikksmak, jeg er ikke særlig musikalsk, jeg er ei god mor som alltid gjør det som er best for Vilja (selv om jeg klarte å skyte en sånn flytegreie i bassenget rett i halsen på henne i dag), og jeg er MEG!

… Okei, den siste der var bare for å gjøre det i overkant klisjéfylt. Jeg hater jo sånt. Still do, men jeg måtte bare… Resten av det derimot, det er ting jeg har tenkt om meg/sagt til meg selv i hele dag. Innlegget i går ga meg egentlig en liten vekker. Nå må jeg virkelig slutte å synes synd på meg selv! Jeg er ei oppegående jente med mange drømmer og planer, og jeg har en tendens til å klare å nå dem og – både med og uten flaks. Noen ganger har jeg grise-uflaks, typ så uflaks at ingen andre slår meg i NM i uflaks, men andre ganger har jeg derimot balansert like mye flaks. Ting har falt i fanget på meg, og gitt meg store muligheter og opplevelser.

Poenget er egentlig at jeg ikke skal sitte i sofaen og grine for at jeg syns synd på meg selv lenger. Jeg er ikke deprimert. Kanskje er jeg ikke på vei til å bli det heller. Jeg har vært så opptatt av å kjenne på om det er tilfelle, at jeg tror jeg har manet frem noe av det selv – helt ubevisst. Nå er jeg kampklar! …

… Okei, det var igjen for å få det til å høres i overkant klisjéfylt ut, men jeg er i alle fall ved mye bedre mot i dag, og selv om jeg til tider ikke har kraft til å tenke like positivt, så er jeg helt sikker på at det kan utgjøre en forskjell. At å være bevisst på forskjellen mellom tanker og følelser kan gjøre utslag. At å være tøff og smart nok til å utfordre meg selv når jeg begynner å tvile, kan få meg til å holde fast ved den gode selvtilliten jeg egentlig har. Nei, huff. Nå må jeg snart begynne å skrive blogginnlegg om å være edru på nattbussen eller noe sånt igjen, så jeg ikke blir tatt for å være totally gladkristen. Selv om jeg nå på en måte har sett lyset…

… Okei. Det var tredje og siste sarkastiske klisjé. Nå gir jeg meg. Det enkle er ofte det beste (æsj, det ble en til): I dag er jeg glad, og det gjør meg enda gladere. I morgen er jeg gladest.

Ord som sårer

I forrige innlegg snakket jeg litt om hvordan jeg føler at alt går i mot når jeg føler meg litt… Deppa. At ting hele tiden går galt. Jeg har tenkt på det, og det er mer og. Det de sier. Det folk sier, uten å mene noe vondt med det, men som allikevel kan såre og få en til å føle seg enda verre. Om jeg er i ekstase og elsker seg selv, som jeg gjorde i høst og som jeg ofte gjør i perioder hvor humøret er over gjennomsnittet godt, typ så godt over snittet at man ikke kan forstå det med mindre man er bipolar selv, så hører jeg aldri det der. Jeg tar meg ikke nær. Jeg merker det ikke. Jeg tolker ikke. Jeg hører ikke. Og det er digg. Ord gjør ikke vondt.

Nå? Nå går ting inn. Ting som blir sagt gir meg lyst til å begynne og grine der og da. Jeg tolker frem undertoner i det folk sier, i tvil om det egentlig er ment sånn eller ikke. Ofte overtolker jeg helt sikkert. Men noen ganger gjør jeg ikke det. Og noen ganger tramper folk i salaten uten å legge merke til det selv. Jeg skal komme med et par eksempler fra denne uka. Jeg tror ikke de er ment vondt, men de sårer allikevel.

Hun: Vil du stå modell for meg i dag?

Meg: Nei, huff, jeg føler meg ikke særlig fin i dag, med joggedress og nesten null sminke!

Hun: Men det er poenget! Det skal ikke være fint! Det skal ikke være pent! Modellen skal ikke være klassisk pen! Ikke modell-pen!

Det er mulig det er teit å bli litt såra av det, men… Jeg merka det godt. Å spørre om jeg vil være modell for at man leter etter en ikke-pen modell er liksom ikke det beste en kan bli spurt om…

En annen situasjon er hvor jeg og ei prater om hva vi spiste til frokost. Jeg forteller at jeg spiste rugsprø-knekkebrød med tunfisk, for at det er både sunt og godt! At jeg vil litt ned i vekt og tilbake til kroppen jeg hadde da jeg var godt trent og slank, er ingen hemmelighet.

Hun: Kanskje du faktisk klarer å slanke deg nå da!

Senere en gang denne uka ble det igjen spøkt om vekt. Om magefett. Om meg. Tre slike på to dager er liksom litt for mye for meg nå om dagen. Jeg følte meg ikke superbra i utgangspunktet, og nå? Vel. Det er like før jeg finner frem saksa og klipper vekk det alle så tydelig ser på meg som ikke er som det skal. Som er større enn det var før. Sideflesket. I høst tenkte jeg aldri på kroppen min, at den var for stor eller større enn før. Nå klarer jeg nesten ikke tenke på annet. Det blir verre og verre å gå ut døra for hver eneste dag, for jeg tenker på hvordan de som går bak meg ser meg. At de ser sideflesket mitt tyte ut på sidene og gir meg en latterlig kjip kroppsform. At de tenker at jeg er tjukk, og derfor også stygg.
Jeg tenker på å slanke meg 24/7.  Jeg griner faktisk nå, bare av å skrive om det! Selv om jeg vet at antagelig ingen av kommentarene faktisk er ment vondt. Og selv om jeg vet at jeg ikke er sykelig overvektig.
I dag var det bursdag. Jeg spiste motvillig en kanelbolle for å vise Vilja at det er sånn man gjør på bursdag. Også jeg. Også voksne. Det er ikke noe galt i det. Etterpå hadde jeg mest lyst til å løpe på do og spy den opp igjen.

Til de som føler seg truffet; Det er ikke sikkert det er deres feil. Mulig er det bare ting som jeg tar unødvendig hardt innover meg. Jeg vil ikke at dere skal få dårlig samvittighet eller noe. Jeg vil ikke at dere skal komme og si at jeg er så flott, og at jeg så absolutt ikke er feit. Sier dere det nå, blir det nesten bare enda verre. Men jeg må si jeg savner å få høre at jeg ser bra ut. At jeg er pen. At jeg er flott. Ikke at jeg skal klage altså, for jeg får jo høre sånt i blant jeg og. Men sånt hører man ikke like mye om man har lagt på seg, som man gjorde da man var slank og tynn og fit. Jeg har aldri fått så mange komplimenter som da jeg var på mitt tynneste på grunn av alvorlig depresjon. Men igjen; Kanskje jeg bare husker feil nå, midt i all den dårlige selvfølelsen.

Det eneste jeg vil er at man skal passe litt på hva man sier. Og hva man spøker om. Spesielt om man vet at vedkommende – som man faktisk kjenner – har det litt kjipt i utgangspunktet! Det er rett og slett ikke nødvendig å komme med kommentarer om vekta til noen eller slenge ut en lam spøk om det. Folk vet hvordan de ser ut, men det kan fort forandre seg med mange nok slike innspill.

Prinsipp eller jantelov?

I en diskusjon, så er det egentlig ikke så veldig viktig hva du mener. Det er hvem du er, hvordan du ser ut, og om du har et over snittet godt ordforråd som teller. Eller rettskriving, om det er snakk om diskusjoner på nett. For om du har feil type utseende, har dysleksi eller lese-og skrivevansker, så kommer ordene dine til å bli vridd og vendt på til du til slutt ser like dum ut som en utkledd, norsk komiker med løstenner.  

Jeg er en sånn type jente som aldri klarer å holde kjeft. Ord har en tendens til å bare fly ut av kjeften på meg, men heldigvis er det som regel veloverveide ord allikevel. Jeg mener mye, og det jeg mener, det står jeg for. Derfor deler jeg som regel meningene mine med alle som vil høre, og er absolutt ikke redd for å havne i en diskusjon eller to. Til tider blir jeg faktisk tatt seriøst i dem og! Diskusjonene, altså. Oftere nå når restylanen kanskje ikke er like fremtredende lenger, og håret er mørkt og kort. Med blonde, lange hair-extensions og ny-innsprøytet restylane i leppene var det nemlig ikke like enkelt. Og det er – trist nok – realitet.

Vi lever i et ironisk og paradoksalt samfunn. Feministgrupper rakker ned på jenter som ikke driver feminisme på rett vis. (Er det virkelig bare jeg som ser ironien i det?) Moralsk prektige mennesker skyr kroppspress blant unge jenter som pesten, men uttaler seg i samme slengen gladelig om de jentene som har fikset på puppene eller forstørret leppene. «Hun hadde vært mye finere med ekte pupper!», «Nei, det der kledde du ikke. Leppene dine var mye finere før!» eller «Hvorfor vil du velge å se dummere ut?» Som om det ikke lenger er unge jenter de prater om. Som om disse jentene ikke lenger har en selvtillit og et selvbilde man trenger å ta hensyn til. De kan takke seg sjæl. 

Jenter skal ikke være overfladiske og ”rosablogg-ete». De burde heller være interesserte i samfunnet, verdensproblemer og politikk. Samfunnsengasjerte, ikke sminkeengasjerte. For man kan ikke være begge deler. Disse rosabloggerne har rett og slett ingenting godt å komme med! De er dårlige forbilder, de er lite intelligente og de har ingen sunne verdier i livet. Så de vil vi ikke ha med i samfunnsdebattene. Har du valgt mascara, så har du valgt mascara. Da kan du ikke komme løpende bort hit til planteolje-diskusjonen etterpå, og tro du har noe fornuftig og relevant å komme med. Hold deg til det du kan. 

Hva om pene, tilsynelatende dumme og overfladiske jenter begynner å operere seg for å se «smartere» ut? Hadde fiksing på eget utseende blitt mer sosialt akseptert da? Er det virkelig en prinsippsak, eller er det jantelov i forkledning? Jeg er jammen ikke sikker. For sånn som det er nå, så er vi jenter pent nødt til å se rett ut om vi skal være med å diskutere med den smarte, voksne gjengen. Vi må kle oss rett. Ikke for moteriktig. Ikke så mye sminke. Vi bør helst ikke være kjempeslanke, og vi bør så aldeles ikke ha fikset på noe på kroppene våre. For å ikke nevne den berømte rosablogginga. Den må bli lagt igjen på det rosa jenterommet hjemme hos mor og far. Først når disse kravene er oppfylte, kan vi prøve oss ut på glattisen. Kanskje kan vi faktisk klare oss uten å bli feid ned av velutdannede, intelligente, høyt respekterte skribenter og debattanter med spesialkompetanse innen emnet. Kanskje kan vi klare oss uten å bli revet i fillebiter og kastet til ulvene. For dét er resultatet om vi kommer som vi er – med et fikset ytre og blogg som hovedinteresse.

Jeg sa vi lever i et paradoksalt samfunn. Måten å få denne og neste generasjons unge jenter samfunnsengasjerte på, er altså å korsfeste de unge jentene som faktisk tør å åpne kjeften i det offentlige rom. Jeg syns det er så ironisk at det blir tragikomisk. Det er ikke rart en hel drøss med unge mennesker går på veggen og blir utbrente som sytten-åringer, når man så lett blir neddysset i hersketeknikker og vonde, tunge kommentarer så fort man stikker nesa ut fra sitt eget hi. Unge jenter er for opptatte av blogging, klær, sminke og kropp, men også for dumme til å være velkomne inn i den andre verdenen. Den verdige verden.

glimt2Og her får dere et passende bilde til dette blogginnlegget. Et bilde fra da jeg var på Glimt Bli Ny Studio og satte på falske øyevipper og fiksa bryn tidligere i dag. (Mer blogging om det kommer selvfølgelig senere. Dere må jo få se etter-bilder og!) 

My dearest

threeeeevilja
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.

Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.

Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.

Notorisk utro drittsekker – eller?

dreacamera
«En gang utro, alltid utro.» Sies det. «To ganger utro, alltid utro» sier andre. Har man ei venninne som holder på med en fyr som tidligere har vært et såkalt utro svin, så lyser varsellampene rødere enn bestemors juleduk, og som venninne er det på sin plass å advare og prøve å redde venninnen fra snørr, tårer og trøstespising rett fra isboksen. Er du mann og har vært utro en gang tidligere, er det altså ikke så lett å bli kvitt utro-svin-stempelet. Man blir alltid møtt med skepsis, og må alltid bevise sin uskyld – gang på gang på gang på gang. Ikke kun for kjæresten sin, men for alle venninnene hennes også. Man blir ikke lenger sett på som en person med både gode og dårlige kvaliteter. Man er kun et følelsesløst, utro svin. En player. En luring. En som ikke er kapabel til å bli forelska eller såra selv, men som alltid kommer til å ende opp med å såre et eller annet brødhode av et kvinnfolk som nok en gang, som så mange andre, falt for et sjarmerende smil og troverdige komplimenter. Selv om han kanskje i realiteten kun har vært utro én eneste gang, som så veldig mange andre.

Nå har jeg virkelig glemt hva poenget mitt var da jeg begynte å skrive. For det var et poeng der, men… Nå er det borte. Anyways. Jeg tror jo at omtrent nitti prosent av alle mennesker er utro på ett eller annet tidspunkt (okei, jeg overdriver kanskje pittelitt, men det er faen meg ikke langt unna), men jeg tror ikke prosentandelen på hvem av disse som er notorisk utro svin er like høy. Så da må vel poenget mitt være at vi må være flinkere til å tilgi. Jo da, å være utro er en drittsekk-ting å gjøre, men det gjør en ikke til en drittsekk sånn generelt. Om vi aldri skal tilgi, og alltid bare styre unna bestemors juleduk (altså, de røde varsellampene vi så lett ser om vi hører at vår potensielle kjæreste har vært utro før), så er det ingen igjen til oss single. Da er vi dømte til et liv alene. Så. Poenget sånn kjapt oppsummert; tilgi. Gi folk en sjanse. Og eventuelt en sjanse til. Eller forbli singel i all evighet.

Jenter som inspirerer meg

Plutselig slo det meg at mennesker som inspirerer meg ikke får nok kred for akkurat det. Så da er det bare å skrive et lite innlegg om hvem disse er, og hvorfor de inspirerer meg. Her kommer et lite utvalg, og de er tilfeldig rangert.

Ingeborg Senneset

Ingeborg er ei jente jeg ikke kjenner annet enn gjennom Facebook, men som jeg allikevel har fått et veldig sterkt inntrykk av. Hun har blogget en god stund, hvor hennes kamp… Nei, æsj, det er så teit å si det sånn. Hennes spiseforstyrrelser og hvordan hun har klart å overvinne den og komme tilbake til et liv som kan dreie seg om andre ting enn mat, innleggelser og sykdom. Hun er journalist for Aftenposten (uten å ha journalistutdanning), hun har skrevet bok som antagelig snart er i bokhyllene (jeg gleder meg til å lese!), hun er samfunnsengasjert og tar opp viktige spørsmål på hennes Facebook-side. Hun er svært reflektert, hun er suksessfull, hun er veldig «likable» (på godt norsk), og hun er et godt forbilde for de aller fleste av oss. Dette er ei jente jeg har veldig lyst til å sette meg ned med, ta en kaffe/tekopp og ha en samtale hvor jeg faktisk kan vokse av å lytte og diskutere. Jeg tror vi hadde hatt mye å prate om.

Lene Alexandra Øien

Det er umulig å ikke ha fått med seg denne tilsynelatende dumme, blonde jenta som gikk fra å være glamourmodell og silikonpuppeartist til å bli Fitness-Lene. Ut med silikon, inn med brokkoli! Jenta har klart å bryte helt med dum & deilig-stempelet hun hadde i årevis, og har ikke bare blitt en idrettsutøver, men også forfatter. Jeg har egentlig aldri hatt noen mening om Lene før jeg fikk bli kjent med henne nå i helga, annet enn at jeg har syntes det har vært veldig spennende å se forandringen. Å se noen skifte image så totalt. Det som inspirerer meg mest med Lene Alexandra, er at hun er så utrolig god! Hun sprer glede og positivitet rundt seg. Hun løfter andre jenter opp, i stedet for å trampe ned jenter man kanskje lett ser på som konkurranse. Hun skryter hemningsløst når hun mener det, og er utrolig bevisst på hvordan man fremstår og hvordan det påvirker andre mennesker. Det er virkelig beundringsverdig. Jeg beundrer også pågangsmotet. Viljen. Troen på at alt man vil, kan man få til. Det kan jeg relatere meg til. Jeg fant raskt ut at vi faktisk har ganske mye til felles. Hun har vokst opp med trening som en viktig del av livet. Hun spilte fotball og håndball hun og, akkurat som meg. Hun har opplevd mye, både på godt og vondt. Hun har lært av både egne og andres feil. Hun er reflektert og en god menneskekjenner. Hun tror på det hun gjør. Hun tror på at hun kan klare det hun vil. Hun vet hun kan klare det hun vil.lene

Sophie Elise Isaksen

Jeg syns det er imponerende at denne jenta har klart å stå i alt som har vært den siste tiden, og fremdeles ha verdighet og integritet igjen. Jeg mener… Hvor mange av oss hadde klart å holde oss saklige mot så mye drittslenging og latterlige argumenter for det ene og det andre? Ikke mange. Mange ser ut til å mene at å skylde på ei jente er løsningen på kroppspress og det perfekte ideal. Mange ser ut til å mene at å legge alt på hennes skuldre, er rett og rimelig. Vel. Hvem var det som var skyld i at Sophie Elise som femten-sekstenåring hadde lyst til å operere nesa si..? Hvem skal vi skylde på der? Anyways. Jeg syns jenta så absolutt ikke får den kred-en som hun fortjener. Ei høyst oppegående jente med god humor og smittende humør. Ikke tråkker hun på andre mennesker, heller – men er stadig den som blir tråkka på. Jeg syns hun er utrolig tøff, jeg. Hurra for deg, Sophie Elise!

 Siri Nilsen

For at hun skriver fantastisk nydelige tekster og låter. Så enkelt. Dama virker utrolig intelligent og kreativ. Det er inspirerende. Mer vet jeg jo egentlig ikke om henne, men… Det er nok til å inspirere.

Fitness-Nora (Nora Sivertsen)

Dette er jenta jeg har kjent lengst av alle mine venninner. Det finnes ingen som Nora. I alle år har vi hatt et fantastisk godt vennskap som jeg har satt utrolig høyt. Vi treffes ikke like ofte lenger, og ikke ringer vi hverandre og prater i mange timer per dag heller, slik vi gjorde som barn. Men hun er fremdeles der. Og jeg er her for henne. Nora har alltid vært enormt målbevisst. Hun har vært flink i absolutt alt hun har holdt på med, og hun har nådd akkurat de målene hun har satt seg. Også må hun være det mennesket jeg kjenner med det mest smittsomme humøret. Nora virker veldig rosaglad på bloggen sin, og sånn er det faktisk og! Hun er så sprudlende og så snill og god! Nå skal hun bli mamma også, og jeg er sikker på at hun kommer til å bli en av de beste.
fitnessnora

Reidun Beate Hagen

Gründeren! Hun som får til å skape sin egen arbeidsplass, som har det i seg å få til det hun begynner på. Det forblir ikke bare en drøm – hun gjennomfører. Reidun Beate mistet mannen sin til kreft for noen år siden, og er derfor alenemamma til fineste Miley. Det står det også stor respekt av! Det er inspirerende å se mennesker takle motgang – selv om det er kjempe, kjempe, kjempevanskelig. Jeg liker fightere. Jeg liker mennesker som går for det de vil her i livet, og som kjemper. Men det er ikke bare derfor hun inspirerer meg. Hun inspirerer meg for at hun er kreativ også! Thumbs up.

Sofie Frøysaa

Sofie har jeg kjent en god stund. Først gjennom blogging (da med navnet «Sofsen»), før vi møttes, hadde fotoshoot og ble bedre kjent. Dette var lenge før jeg egentlig var noe særlig god på å ta bilder, da… Men anyways! Sofie er en av de mest intelligente jentene jeg kjenner. No joke. Hun har hatt motgang i livet (hun og), men hun har absolutt brukt det til sin fordel. Med standup-showet «Ambisiøs og deprimert» gjør hun akkurat det. Som hun selv sier; «Showet handler om å vokse opp med en lesbisk mor i bibelbeltet på Sørlandet når man har tourettes syndrom.» Er det rart man blir inspirert!? Jeg ser jo nå at jeg burde ha postet dette innlegget et par dager tidligere, for hun hadde siste ekstraforestilling på showet sitt i går… Beklager, Sofie! Slapt av meg!

sofsen2

Så! Dette var altså noen jenter som virkelig inspirerer meg. Jeg kunne helt sikkert tatt med mange fler, men så må man jo begrense seg litt. Dessuten er det faktisk veldig vanskelig å komme på hvem som inspirerer en! Prøv selv. Hvem inspirerer deg?

Jeg er stolt av meg selv

dreaod dreaold2

Av og til tenker jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har opplevd utrolig mye, på både godt og vondt. Mer enn snittet på min alder, tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner, men… Jeg har virkelig opplevd veldig, veldig mye. Mye har jeg nevnt på bloggen, noe har jeg latt være å nevne. Å miste pappa som fjortenåring, overgrep, alvorlige depresjoner, angst og innleggelser. Så har vi alt det gode. Alt det merkelige, fantastiske jeg plutselig befinner meg midt i, uten å helt skjønne hvordan jeg – av alle mennesker – havnet der. Opplevelser som alltid kommer til å være printet fast i minnet – in a good way. Det er merkelig å tenke på hva som kommer av hva. Hva som trigger hva. Er alt dette bipolar lidelse? Eller hadde livet mitt hatt alt det gode, merkelig, fantastiske som skjer meg uten denne diagnosen? Hadde jeg vært den samme uten alle vonde opplevelser? Det tviler jeg virkelig på.

Sånn sett er jeg utrolig glad for at alt som har skjedd, har skjedd. Misforstå meg ikke, det er utrolig mye jeg helst skulle vært foruten, som sliter meg ut fremdeles. Overgrep sitter i. Det ødelegger virkelig noe i en. Det er ikke bare sånt en sier. Det setter igjen en følelse som dukker opp i hver eneste situasjon som kan lokke frem minner fra overgrep. Ens seksualitet skades. Og kanskje blir den aldri helt som den bør være igjen, heller. Kanskje blir man aldri helt «normal».

Allikevel må jeg si at det har kommet noe positivt ut av alt. Og jeg er stolt av meg selv. Jeg er ikke redd for å si at jeg virkelig er stolt av meg selv. Over hvor stor forståelse jeg har fått for en hel del jeg ellers ikke hadde skjønt ett fnugg av. Hvor reflektert jeg er. Hvor god menneskekjenner jeg føler jeg har blitt. Hvor intelligent jeg føler at jeg er. Og hvor målbevisst og bestemt jeg er, som får meg til å faktisk nå målene jeg setter meg. Gang på gang.

Jantelov driter jeg i. Jeg er stolt av meg selv, jeg har oppnådd mye i livet allerede, men er så absolutt ikke ferdig. Jeg skal oppnå mine største drømmer. Jeg skal komme dit jeg vil. Jeg skal fortsette å lære, både om meg selv, andre mennesker og alt annet som interesserer meg. Jeg skal utfordre meg selv til å vokse som menneske. Som medmenneske. Som et intelligent vesen, og ikke minst som fotograf. Jeg skal påvirke mennesker i positiv retning, og være et menneske som sprer gode ting – og ikke vonde, og jeg skal bli en fotograf som får til. Som «kicker ass».

Alt det vonde som har vært og som antagelig kommer i livet skal ikke styre meg over tid. Noe av det styrer meg fremdeles, men poenget er at det skal jeg overvinne. Mitt motto har alltid vært at man kun lever én gang. For det er det jeg tror på. Jeg tror vi kun har én sjanse til å gjøre så mye ut av det livet vi har fått, og det skal jeg jammen gjøre også. Å leve et liv uten å bruke sitt potensiale, uten å strekke seg etter store, hårete mål – det er ikke noe liv for meg. Jeg vil sitte der som åttiåring og fremdeles være stolt. Og jeg skal ikke la dårlige opplevelser og vonde stunder ødelegge for det. Jeg skal ikke ødelegge for meg selv.

Jeg kommer så absolutt til å møte motgang hvor alt dette glemmes. Hvor jeg ikke tror på noe av det. Hvor jeg igjen sliter med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gidder å prøve, og hvor jeg er alt annet enn stolt av meg selv. Kanskje allerede nå i vår. Hvem veit. Jeg kan godt spy ut floskler som «What doesn´t kill you makes you stronger» og alle slike velkjente sitater, for det er faktisk sant. Alt jeg har overlevd i livet, har gjort meg til et mye mer reflektert menneske enn jeg hadde vært uten. Jeg er stolt over hvor mye jeg tåler, samtidig som jeg ikke har noe problem med å være sårbar. Eller vise det. Jeg er stolt over alt jeg gjør for å ikke bli like syk som jeg har vært i flere år nå. Alt jeg prøver å gjøre for å forebygge. Alle gode valg jeg tar nå som jeg ikke klarte å ta før. Jeg er sterk, og jeg er svak. Og det gjør meg enda sterkere.

Og dette er nok det mest pompøse og klissete jeg noen gang kommer til å skrive. Men jeg lar det gå denne gangen.