DK
Bildegalleri

Fokus på voldtekt

stoppvoldtekt

I det siste har det vært større fokus på voldtekt, og for en stund siden skreiv jeg dette blogginnlegget om min egen erfaring med voldtekt. I går ble jeg intervjuet av P4 om temaet (har dessverre ikke funnet intervjuet på podcast enda), og etterhvert kommer det en sak hos Kvinneguiden også. Jeg syns det er kjempebra at det fokuseres på voldtekt om dagen, og da spesielt vennevoldtekt på fest. Hvem skulle tro at de fleste voldtekter som skjer, faktisk er voldtekter på fest hvor offeret kjenner gjerningspersonen? Det er sjukt.

Jeg blir så sint. Jeg blir sint av at det finnes mennesker som gjør sånt. Og jeg blir sint av at det finnes mennesker som forsvarer det. Og jeg blir sint av at man skylder på offeret. Joda, jenter kan tenke seg litt om og være fornuftige, men uansett hva ei jente gjør, så er det aldri en invitasjon til voldtekt – som er en handling uten begge parters samtykke! Det må det prates om. Jeg tror at det å prate om det, kan øke anmeldelsesstatistikken. I dag anmeldes kun 1 av 10 voldtekter. Det er altfor få. Det må endres! STOPP VOLDTEKT. 

Life of Drea

Tøff eller dum?

Bloggen min er aldri så mye lest som når jeg skriver lange, seriøse innlegg om meg selv og livet generelt. Tanker og følelser er visst populært, og ærlighet har vel kanskje heller aldri før vært i like stor grad i vinden som nå, etter Fotballfrues uærlighet og en hel haug med glamorøse bloggerliv som rosamaler alt de kommer over rundt omkring. Noen har derfor måttet stille opp og fortalt om depresjon, selvskading, selvmordsforsøk, ensomhet, angst, skam og misunnelse.

Jeg er jo en av dem. Hvorfor? Det vet jeg egentlig ikke. Kanskje for at jeg liker å være ærlig. Kanskje for at jeg ikke ønsker at andre har forventninger til meg som jeg ikke kan leve opp til. Kanskje for at jeg mener man burde kunne prate om vanskelige ting og – i større grad enn jeg mener samfunnet godtar i dag. Kanskje vil jeg ha en stemme som en gang i blant kommer med noe fornuftig, og ikke bare blir hengt opp i store diskusjoner om hvorvidt jeg er et godt forbilde for unge jenter eller ei, med restylaneleppene mine og treningsblogginga.

test1

Poenget er; Jeg har vært ærlig. Dønn ærlig. I det siste har jeg tenkt på hvor smart det egentlig har vært. Jeg har jo følt det har vært riktig, og det har også gjort godt å høre at andre mener jeg er tøff som er åpen og ærlig om ting ikke alle prater høyt om. Men om så mange mener jeg er tøff som skriver som jeg gjør, og til og med mener det er viktig – hvorfor gjør de ikke noe selv? Legger vi oss selv laglig til for hogg, mens andre forteller oss hvor tøffe vi er – uten å bli særlig motiverte til å stille i hæren med oss? Sender vi oss selv alene ut i krig med et tastatur som våpen – og ingenting å gjemme oss bak? Hvor nyttig er egentlig det – både for oss selv og kampen vi kjemper?

Så. Spørsmålet er da; Er man tøff eller dum? Eller er man tøff for at det er dumt å være tøff? Og er man egentlig da… Tøffdum? Modig, men så latterlig korttenkt og uten noen som helst form for innsikt i hva som er best for en selv i det store og hele?

kattepuuusen

Meg og en kattepus. Random og helt ut av kontekst til teksten, men katten er søt, da.

Psykisk helse

Diffust

Hvordan skal man leve livet sitt om man ikke tror man noen gang kommer til å bli lykkelig og fornøyd? Jeg er tilbake dit. Dit hvor store spørsmål om livet og meningen med det, styrer nittiåtte prosent av hjernekapasiteten, døgnet rundt. Søvn er omtrent ikke-eksisterende. Hjernen tar aldri pause. Jeg har kommet frem til at jeg er av typen menneske som det ikke er mulig å tilfredsstille. Jeg går rundt og venter på de spesielle øyeblikkene i livet som plutselig hender en sjelden gang i blant, i stedet for å klare å leve i dag og være fonøyd med det. Jeg ser enten tilbake eller fremover, med savn, nostalgi, motløshet og utålmodighet. Kan ikke noe spennende skje meg nå snart, lissom?

En god venn har spurt meg om jeg ikke forventer for mye av livet. Kanskje gjør jeg det. Kanskje håper jeg på store, urealistiske ting konstant. Kanskje drømmer jeg om å være noe mer enn jeg er eller kan bli. Eller kanskje føler jeg bare at jeg ikke har eller er hva jeg syns jeg fortjener. At jeg ikke bruker mitt potensiale til å være den jeg vil være. Hvem vet? Det er egentlig ikke viktig. Poenget er det samme. Jeg er ikke god på å leve glad og fornøyd i hverdagen. Jeg velger kortsiktig moro fremfor langvarig stabilitet ved hver eneste mulighet jeg får, og ender opp med å ha kortvarig moro som skaper minner jeg lengter tilbake til når jeg egentlig skal leve det virkelige livet.

fantasydrea1

Det slår meg hvor selvbevisst jeg egentlig er. Hvor klar jeg er over mine feil, mangler og dårlige valg, men uten evne til å forandre på det til neste gang. Forventer jeg virkelig for mye av livet? Er det ikke mulig å leve et liv med en hverdag med fler av de store, spennende øyeblikkene jeg lengter så fælt etter? Skal jeg bruke hele livet mitt som jeg gjør nå – i ingenmannsland uten noe å gjøre, uten en plan og uten noen muligheter til å følge drømmer? Skal jeg være låst i en hverdag hvor jeg går rundt og ønsker meg enten frem eller tilbake i tid? Jeg vet jeg kan få til mye. Jeg vet jeg duger til noe. Jeg vet at jeg kan få en meningsfull hverdag om jeg bare fikk muligheten til å vise hva jeg er god for. Det er bare veien dit som er så jævla uklar og diffus.

Jeg tror ikke på mirakler. Jeg tror ikke på at ting faller ned i fanget på en uten at man løfter en finger. Jeg har alltid tatt initiativ. Jeg gir aldri opp. Å få et nei gjør ikke annet enn å ikke forandre det man allerede har. Nå vet jeg bare ikke hvor jeg skal spørre eller hva jeg skal spørre om. Jeg har et ønske om hva jeg vil gjøre, men det er ikke bare-bare å få det til. Det er ikke bare-bare å kreve en plass i et miljø man ikke har annen kompetanse å komme med enn arbeidserfaring. Det er ikke lett å overbevise en arbeidsgiver om at man faktisk har det som trengs på tross av manglende utdanning via noen ord på et papir. Faen, jeg vil jobbe! Jeg vil vise verden (og meg selv) at jeg kan få til noe! At jeg duger. At jeg kan bidra. At jeg kan være meningsfull. Jaja… Vi får se, vi får se. Det skal nok ordne seg. Skal det ikke..? Nå får jeg komme meg i seng. Morgendagen blir i alle fall ikke særlig meningsfull uten søvn. Hugs.

Bildegalleri

Mitt liv som Bridget Jones

Hvorfor er det sånn at noen dager bare går helt feil fra ende til annen? At noen dager rett og slett ser ut som de er dratt rett ut fra en Bridget Jones-film? Jeg har sånne dager, og nå lurer jeg  på om jeg er den eneste, eller om alle har det sånn? Men jeg er helt klart et ekstremt tilfelle. Jeg har dager hvor jeg rett og slett er håpløs. Og kroppen er håpløs. Og uflaksen er stor. Og hvor alt bare går helt galt, helt fra start. Av og til er det fristende å faktisk tro at jeg er medvirkende i en film, lissom. Sånn på ordentlig.

Jeg tenker med ett på en dag i fjorsommer. Jeg var deprimert, og innlagt på Orkdal DPS. Dagen starter med en bråoppvåkning, gjennomsvett og med høy puls etter et forferdelig mareritt. Kroppen er sliten, og jeg kjenner at søvnen jeg har fått ikke akkurat er av beste sort. Jeg ser ut av vinduet. Sola skinner, men det er en av dagene hvor sola svir mer i øynene enn den gjør godt. Jeg har en tatoveringstime på Onkel Henrys i Trondheim, noe jeg virkelig gleder meg til, men nå vil jeg helst ligge i senga og ikke gjøre noe som helst. Ikke en gang en dagstur til Trondheim, som jeg vanligvis hadde ropt hurra for.

_MG_2093-as-Smart-Object-1

Jeg kommer meg opp og i dusjen. Jeg glir og slår albuen i gulvet. Auch. Sånn starter altså den dagen, ja. Fantastisk. Jeg dusjer, føner hår og får på sminketrynet. Mascara til slutt, som alltid, bare at denne gangen stikker jeg liksågodt hele mascarakosten inn på øyet, og får sminke klint uttover så det ser ut som jeg har fått meg en hard høyre midt i trynet. Hvorfor skjer det der kun på dager hvor det passer spesielt dårlig med tanke på humør og tid?!

Jeg kommer meg på bussen, og enn så lenge går alt veldig greit. Jeg drar til Onkel Henrys, og er klar for å bli tatovert. Hurra! Mens jeg venter, kjenner jeg litt kribling i magen. Litt… Rare følelser. Jeg blir litt småbekymra, og løper på do. Nå må jeg advare, for nå kommer det litt detaljer som kanskje ikke er så veldig kule, haha. Det hadde seg sånn at jeg hadde glemt et par p-piller denne våren, og siden kroppen min elsker å bli gravid, så ble jeg det selvfølgelig på et blunk. To uker før tatoveringstimen, tok jeg altså en abort. Trodde jeg. Vel, det var ingen krise enda, så jeg tenker at det skal gå greit. Jeg setter meg ned, og tatovøren (flinkeste Julie) setter i gang. Jeg sitter vel i cirka to-tre timer, og alt går veldig fint. Helt til jeg skal reise meg for å se på den nye tattisen. Dere kan vel gjette hva som skjer…

Åjada. Jeg reiser meg, og plask! Rett i gulvet. Der aborterte jeg, gitt. Sånn på ordentlig. Den svarte buksa mi ser heldigvis fremdeles svart ut, men… Ja. Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat dét. Jeg setter meg raskt ned på stolen igjen, og forteller greia til tatovøren. Hun løper, forståelsesfull som hun er, på butikken for meg, kjøper bukse, bind og truse (haha!), mens jeg sitter der i stolen og later som ingenting. Man skulle tro dette var nok? Neeeeida. Det er da aldeles ikke nok. Fyren jeg nettopp har begynt å date, kommer plutselig gående inn dørene. «Surpriiiise! Tenkte jeg skulle overraske deg her, jeg.» Flott… Bare… Flott.

hohoho

Er det mulig, lissom!? Jeg hadde jo avtalt sushidate med denne fyren senere på dagen, en date jeg hadde store planer om å utsette på grunn av alt som skjedde. Det kunne jeg ikke nå. Så sushi ble det.

«Hvorfor har du annen bukse på nå enn isted?»

«Ehe… Ville skifte, bare. Sølte litt blekk…Eh, ja, altså…»

Jeg kom opp med en unnskyldning for å dra tidlig, og dro tilbake til Orkanger hvor jeg begravde meg under dyna resten av kvelden. Skjer sånt med alle, eller er det bare meg og Bridget Jones!? Jeg er så glad for at jeg klarer (og også klarte den dagen) å se på det hele med humor. Det er for sykt til å ikke le av det, lissom. For en dag. Heldigvis ble tatoveringa dritbra og jeg ble kjempefornøyd, og den uplanlagte graviditeten ble jo også avsluttet. Så alt i alt skal jeg vel ikke klage. Hahaha! Jaja… Det ble en… uhm…  «morsom» historie ut av det og.

Og om du vil høre fler Bridget Jones-historier, så er det bare å si fra. Jeg har (dessverre) fler…

Bildegalleri

Guilty pleasure

bw1drea

bewww

featureeeed

Yo! Tre bilder som ble tatt i vårsola i går. Men nok om vårsol og fint vær, og over til noe mye viktigere. Paradise Hotel. Jeg må ærlig innrømme at Paradise Hotel er min guilty pleasure. Jeg elsker å sitte under pleddet i sofaen med en kopp kakao og se dritt-tv, og da gjerne Paradise Hotel. Samtidig blir jeg så utrolig flau på deltagernes vegne. Og jeg føler meg gammel. Wait… Hvorfor liker jeg progeammet igjen..? Ohwell, uansett… Etter å ha sett programmet i noen år, har jeg funnet frem til en guide for hvordan man er en god Paradise-deltager. Her er noen tips:
– Du må klare å rope «brev».
– Du må elske dagsfylla. (Og si «eeeendelig dagsfylla» etter å ha vært inne på hotellet i en halv dag.)
– Du må være veldig kroppsfiksert. Er du gutt, må du elske silikonpupper og store rumper, og er du jente må du elske muskuløse gutter. At de ser ut som at de er tolv år i trynet gjør absolutt ingenting.
– Du må være 110% deg selv.
– Er du åpen for å ha sex på tv, har du mye større sjans til å få et langt opphold.
– Du må vite hvordan man kaster ei kule i bakken.
– Du må vite hva uttrykk som «pekkern» og «ta en Northug» betyr.
– Du må være latterlig dårlig på geografi og historie.

Ahhh, kill me now. Jeg må seriøst slutte å se på det der… Jeg blir sprø. Konklusjon: Det produseres for lite bra norske tv-programmer, siden jeg blir sittende å se på dette. Kanskje det er det jeg skal gjøre? Komme opp med et fett tv-konsept? Haha! Har du en guilty pleasure?

Skriverier

Perception is reality

Jeg har sett mye på Dr.Phil oppgjennom årene, og om vi ser bort fra grining, dryppende tørkekluter, sinte og fornærma mennesker og en bedrevitende doktor som gjør gjøn av de aller fleste, er det en ting jeg sitter igjen med. Det er en viktig ting som jeg bare må berømme Dr.Phil for, og som jeg faktisk også må takke ham for, siden det har hatt en positiv effekt på livet mitt. Det jeg må takke ham for, er sitatet «Perception is reality.» Oppfatning er virkelighet. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg nevner det altså igjen. Denne setningen er etter min mening en av de viktigste setningene som finnes i hele verden. Hvorfor? Fordi oppfatning er overalt. Oppfatning er alt. Og om man har denne setningen i bakhodet til enhver tid, så løser det en hel masse problemer og misforståelser. Om jeg hadde hatt en religion, så hadde oppfatning definitivt vært min Gud.

Mens vi først er innom ordet «religion». Tenk på hva oppfatning har av betydning i den sammenheng. Det er enormt! Jeg har aldri vært et religiøst menneske. Jeg har aldri trodd på noe som helst, men tro har alltid fascinert meg. Jeg dro til LA med Hans-Erik, og den første reaksjonen på det var «Kult! Turboneger!». Den andre reaksjonen var «Er ikke han scientolog?», etterfulgt av «Vær forsiktig» og «Pass deg»  og allverdens hodeløse bekymringer. Oppfatning. Her kommer oppfatning av en ukjent religion inn. Hvorfor skal jeg være forsiktig? Hva skal jeg være forsiktig mot? Hvem skal jeg passe meg for? Eller hva? Hans-Erik er ikke særlig farlig… Så.. Hæ? Er det rart det er krig i verden? 

Scientologi. Hadde jeg dratt hjem fra LA-reisen, som forøvrig ikke hadde noe med scientologi å gjøre, og fortalt verden at jo, jeg har blitt scientolog og har funnet en måte å leve på som passer meg helt perfekt, så hadde ikke verden tatt meg godt i mot med åpne armer og sagt «Vi er glade for at du har funnet noe som passer for deg.» Nei, da hadde de aller fleste antagelig ropt ut om hjernevasking og sektvirksomhet.Vips! På grunn av ett eneste fremmed og skummelt ord, hadde jeg antagelig vært et sårt, lettpåvirkelig menneske uten evnen til å ta egne beslutninger. På tross av at jeg før ble sett på som et intelligent og kritisk menneske med helt egne meninger. Dette kun for at jeg hadde gått for en tro ikke alle vet alt om. Kun for at jeg hadde valgt en trosretning ikke alle andre velger.

heyyo

Er ikke det litt… trangsynt? Er det ikke ganske drøyt å rope høyt om at dette er skumle religioner som bare hjernevasker mennesker – når sannheten er at man egentlig ikke aner annet om det enn det man har hørt i media? Om noen mennesker kommer og forteller at de tror på noe, og er veldig tilfreds med å tro på det… Hvorfor skal man da himle med øynene og med ett tenke at dette mennesket er vrangforestillt og hjernevasket, og trenger å bli reddet? Hvem ga deg fasiten på livet, lissom? Finnes det virkelig ingen åpning for at dette mennesket kun har et annet syn på livet og verden enn deg selv – enkelt og greit?

Nå ble jo dette veldig langt. Det var egentlig ikke meningen, så kudos om du har lest helt hit. Jeg blir bare så engasjert. Og for ordens skyld; Nei, jeg er ikke scientolog. Jeg er ikke hjernevasket og jeg er ikke i fare for å bli tapt til en skummel og kynisk religion. Ikke har jeg blitt påtvunget noe heller. Faktisk, så er Hans-Erik kanskje det mennesket jeg har møtt som er mest avslappa rundt andres tro. Han lar folk tro akkurat det de vil, og respekterer det – just like that. Dette handler dessuten ikke om scientologi, engang. Det kunne vært hvilkensomhelst annen fremmed religion. Det handler om fremmedfrykt. Jeg valgte scientologi kun som et eksempel – rett og slett for at det passa seg sånn.

Jeg er fremdeles troløs, men er det noe jeg tror på, så er det tre nøkkelord; Oppfatning, bevissthet og åpenhet. Med de ordene klarer i alle fall jeg å veiledes til å være et så bra menneske som jeg tror er mulig at jeg kan være. Det er, om ikke annet, ord som hjelper meg godt på vei. Å være bevisst på mine egne og andres oppfatninger, og ha åpenhet og bevissthet nok til å se, høre på, forstå og respektere andre, selv om jeg ikke mener det samme selv. Klarer jeg det, kan jeg leve lykkelig med meg selv. Det er – i mine øyne – hele poenget med tro, religion, krig og fred og sånn.

Bildegalleri

Irriterende småting i hverdagen

Alle irriterer seg over ting, uansett om man gjør noe ut av det eller ikke. Jeg er ikke den som irriterer meg høylydt over småting, men noen ting irriterer meg så inni helvete allikevel – selv om de verken påvirker meg i det store og hele, eller forandrer noe i verdensbildet. Og nå skal dere få vite hva.

1. De aller fleste som filmer med mobilkamera, filmer i stående format. Hvorfor det!? Har du noen gang sett en skjerm som er loddrett, kanskje? Nei. Film er ment for horisontalt format. Basta.

2. Mennesker som kjører bil, og lar blinklyset stå på i en evighet etter at de har blinket inn et sted. Altså… Hører man ikke tikkinga!? Merker man ikke lyset som blinker i dashbordet? Makan.

3. Mangel på kildekritikk, som fører til delinger av all verdens skrot på Facebook. Haff. Jeg er så lei!

4. Denne er kanskje en liten ting, men sykt irriterende. Man åpner tyggispakken ved å rive i den greia man skal rive i, tar én tyggis og legger tyggispakken i lomma. Neste gang man skal finne seg en tyggis, ligger halvparten av tyggisene løs i ei skitten jakkelomme. Fysj…

5. Mer Facebook. Det irriterer meg smått å lese hundre statuser om akkurat det samme. Som f.eks. når Liverpool vinner en fotballkamp, Petter Northug vinner gull i ski-VM eller en eller annen navngitt storm herjer rundt og feller trær i Norges land. We get it. Det blåser, og det er kjempegøy at det er Ole som er sint og viser muskler ved å hogge ved, lisom. Blæh.

6. Jeg irriterer meg grenseløst over mennesker som irriterer seg over allting…. Ehe.

Hva hadde vært din irriterer meg-liste?

smil2

Jeg er ikke såååå irritert, altså. Smiler allikevel! 

Forresten. Det kan hende bloggen kommer til å se litt… Rar ut fremover. Jeg driver nemlig og skifter design totalt. Så da kan det bli litt issues frem til jeg rekker å fikse det opp.  Men det blir bra til slutt!

Skriverier

Sniklesning

En liten sniktitt på et av avsnittene i bokutkastet mitt.

En liten sniktitt på et av avsnittene i bokutkastet mitt.

Jeg merker det er veldig kleint å skulle vise frem noe som er fra noe så uferdig som «boka» mi, som enda ikke ligner på en halvferdig fortelling, lissom. Men, har man sagt at man skal, så har man sagt at man skal. Så her er altså en liten sniktitt på et lite avsnitt. Jeg bruker kvelden på å høre deilig musikk og skrive – noe som er helt greit etter ei uke med sene kvelder og en god dose sjampanje og fancy drinker. I dag har jeg strengt tatt brukt mesteparten av tiden på å sove, men imorra har jeg bestemt meg for å være i full gang igjen. Trening, langtur med Gizmo, rydding. You name it! Imorra skal jeg være effektiv! Hugs!

Bildegalleri

Å vinne over sine egne tanker

bwdrea
Det finnes seriøst ingenting som er så tilfredsstillende som å vinne over sine egne tanker. Er det en ting jeg har jobbet mye med de siste par åra, så er det å være bevisst på meg selv. Valg jeg tar, konsekvensene av valgene, hvordan jeg kommuniserer med andre og hvordan jeg tenker. Det er så lett å glemme at andres oppfatning av ting også er virkelighet – og ikke bare det man selv ser og tenker. Det er jo (faktisk) som Dr.Phil sier; perception is reality. Det finnes mange sannheter. Om alle tenkte over det litt mer, hadde det helt klart vært mindre både hissige diskusjoner og krig i verden. Drea fights for world peace, lissom! … Neida.

Men tilbake til poenget, som var å vinne over sin egen hjerne. Å være bevisst på at ikke alt man tenker er fasit, og at ens egne tanker kan snus. At tankene i blant kan prøve å motarbeide en selv. Det er utrolig hva man kan klare med litt tankekraft, ass! Og nå må jeg avslutte merker jeg, før dette blir et sånt «se inn i deg selv og les deg selv»-innlegg. Uæh. Hugs!

Life of Drea

La menn være menn

Jeg ler mye. Ikke bare av morsomme ting, men også av menn. In a bad way. Det er kanskje ingen hemmelighet for de som kjenner meg at jeg liker… Vel. Ikke gutter. Jeg liker menn. Mainnemainnj, på godt trøndersk. Det er egentlig ganske frustrerende, siden antallet menn… Nei, stryk menn. Jeg mener: Siden antallet gutter med hvit v-utringa t-skjorte nesten ned til navlen, med hipsterskjegg og sidecutsveis vokser som klamydia i Tromsø. Nappa øyenbryn, ekslusiv håndkrem og toalettmappe på størrelse med en liten koffert er tre ting jeg gjerne vil ha for meg selv – og ikke dele med kjæresten.

Det snakkes mye om jenter og jenters ønske om idealkropp, om trender og om press om det ene og det andre. Men det prates for lite om menn, partysvensker og hipsterskjegg. Nå ser alle menn like ut. Alle har det der lange, kjipe skjegget, går i trange jeans og en rockete t-skjorte, som er omtrent like ekte rock som Hello Kitty. Eller som t-skjortene fjortenår gamle jenter kjøper på H&M; The Hives ser kult ut. Er det en norsk gruppe, eller…?

Nå må vi ikke misforstå, heller. Jeg er ikke ute etter en mannemann om brøler høyt og som ikke kan vise følelser overhodet – i frykt for å bli sett på som svak eller homofil. En mannemann er ikke redd for å være seg selv, fullt ut. Med følelser og hele pakka. Det er vel akkurat det som er greia. Jeg syns det er så enormt kjedelig når alle menn går i trendfella, og alle ser ut som a brother from another mother, lissom. Hva skjedde med særpreg? Hva skjedde med mangfold? Og hvorfor skal alle menn slanke seg mer enn missejenter før Miss Universe!? Hvor ble det av menn som er store nok til at de kan slenge armene rundt jenta si og få henne til å føle seg trygg? Det er ikke meningen å høres veldig antifeministisk ut her altså – jeg bare syns det er sykt digg å kunne føle seg litt liten og jentete i store bamsearmer. Det må vel være lov…

Vel, nok om det. Jeg har jo lært at man ikke skal kaste stein i glasshus, så derfor har jeg for anledningen til dette blogginnlegget virkelig tatt meg sammen selv og, og både ryddet leiligheten og bakt ferske rundstykker – på morsdagen og alt! Jeg kan jo ikke kjefte på at menn flest ikke er som jeg ønsker, om jeg sitter i en leilighet som er så rotete at det ikke er mulig å finne to reine sokker en gang. Det er ikke særlig sexy, vel? Så her kommer et bevis på at det faktisk finnes en husmor i meg og! Litt kvinneskills, lissom! Ikke bare fotball, øl, poker og styrketrening, haha! Og siden jeg høyst sannsynlig blir nedrent av friere nå; Jeg har funnet en mannemann, jeg. Frierbrev not needed. Ble du nysgjerrig…? Muhaha. Hugs!

rundstykker