Den jævla kroppen

vekt6 vekt13 vekt9vekt4 vekt10

Vekt. Åååå, som jeg hater vekt! Jeg går opp og ned i vekt fra år til år, og slik har det vært lenge. Da jeg var femten-seksten begynte jeg – som de aller, aller fleste jenter på den alderen – å slite med mat. Jeg spiste et eple til frokost, et eple til lunsj, så overspiste jeg middag som endte i do like etter. Jeg trente som en gal og spiste sjokolade i smug – som selvfølgelig også kom i retur, etterfulgt av ei lang straffeøkt på rollerblades, selv om jeg allerede både hadde vært på trening og rullet en tur tidligere på dagen. Jeg elsket å føle meg sulten, og hatet når jeg falt for fristelsen for å stappe i meg ei kaloribombe av en sjokolade. Eller en porsjon for mye av middagen, bare for at jeg ikke hadde spist ordentlig mat på lenge. Jeg gikk ned i vekt, og mamma ble bekymra. Hun tok meg med til helsesøstra på helsestasjonen, og selv om jeg ikke husker helt hva som ble sagt, så hjalp det i alle fall. Jeg fikk brutt med de dårlige vanene og begynnelsen på noe som raskt kunne ha endt i en spiseforstyrrelse.

Jeg er ikke seksten lenger. Jeg er snart tjuesju. Jeg er snart elleve år eldre, og man skulle jo tro mye burde ha forandret seg på de årene. Allikevel har det jammen ikke skjedd mye i hodet når det kommer til mat og kropp. Skuffende lite, faktisk. Jeg ser tilbake på bilder fra to-tre år tilbake og ser at jeg faktisk var ganske så slank. I en periode var jeg til og med tynn. Allikevel følte jeg meg sjelden vel. Jeg trodde jeg var så mye større enn alle de slanke, fine jentene jeg så på Instagram, Facebook og på gata. Jeg merket etterhvert at jeg hadde gått ned endel (for vektnedgangen var ikke bevisst slanking), og da ble jeg virkelig kroppsfiksert. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange bilder av kroppen min som på den tiden – i en tynn, sliten og deprimert kropp.

Jeg nevnte at jeg går opp og ned i vekt. Nå er jeg på topp. Nå er jeg større enn på lenge, men det har jeg absolutt ikke merket noe til i høst.  derimot – nå plager det livet av meg. Jeg er så forbanna på meg selv som lar meg selv bli sånn, som ikke klarer å bare holde meg slank og fin når det egentlig er så enkelt! Når det egentlig er noe jeg ikke har problem med i det hele tatt. Jeg elsker å trene og jeg elsker sunn mat. Så enkelt er det. Allikevel sitter jeg her nå, sikkert minst femten kilo tyngre enn på de slankeste bildene ovenfor her. Antagelig mer. Så pen jeg var, tenker jeg nå, og føler meg styggere enn på veldig lenge.

En ting har forandret seg, da. Jeg er voksen nå. Jeg skjønner at jeg ikke er kjempetjukk, og jeg skjønner at helsa mi så absolutt ikke er i fare på grunn av de ekstra kiloene jeg nå har – og jeg skjønner at det er det viktigste. Jeg skjønner at det å kun spise to epler og en middag som ender i do i løpet av et helt døgn, ikke er måten å takle den kjipe følelsen på. Jeg skjønner at å gå ned i vekt ikke løser alle problemer, og jeg skjønner at det antagelig ikke er vekta i seg selv som plager meg mest. Jeg følte meg fin i høst. Jeg har da ikke forandret meg så mye siden da! Jeg føler ikke at jeg er kjempeovervektig. Jeg bare føler meg ikke vel, og jeg vet at selv om å være så slank som bildene over ikke hadde løst alt med det å føle seg vel, så hadde det i alle fall hjulpet en hel del.

Standby

heartFoto: Tove Karlsen, mammaen min

I innlegget fra i går kveld nevnte jeg at jeg henger litt med nebbet. Jeg gjør det for tiden. Jeg er sliten. Jeg er ikke lenger SuperWoman. Gizmo har flyttet til en ny familie, noe jeg syns er kjempetrist, men også veldig nødvendig. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til alle avtaler, konsentrasjonen er helt håpløs, og jeg har mareritt og sover kjempedårlig hver eneste natt igjen. Det er tyngre å komme seg opp av senga på morgenen. Jeg vil helst gjemme meg under dyna og glemme alle plikter, møter og avtaler. Ligge der i min egen sengeboble.

Det er ikke det at det er så ille å komme seg opp av senga i seg selv. Det er endringen. Ikke at jeg må røre på kroppen, men at jeg må opp og inn i et nytt miljø – selv om det kanskje bare er snakk om min egen stue. Eller steget fra stua og ut i kulden. Nytt steg. Så inn i bussen. Enda ett. Ut av bussen. Nytt miljø, mennesker, nye ting å møte. Hvor ofte har jeg ikke hatt lyst til å sitte på bussen og aldri gå av. Bare sitte der, innerst og bakerst, bli med hele runden om og om igjen, til jeg har misset alle avtaler og planer for dagen, så jeg kan bruke de resterende kreftene på å komme meg hjem igjen.

Heldigvis er det ikke så ille med meg nå. Jeg kommer meg opp av senga, jeg kommer meg ut, jeg kommer meg både på og av bussen. Jeg møter opp, jeg gjør det jeg skal – og det går veldig bra, selv om jeg kanskje hadde i overkant med nerver før jeg kom i gang. Jeg har det fremdeles bra. Jeg bare merker disse små tingene som er merket med rødt på det som kalles «mestringsplanen» min. Jeg følger med, og lar egentlig resten gå av seg selv. Vi skal jo ikke drepe alt av livet, heller. Kan ikke selge bjørnen før den er skutt, lissom! Haha. Det jeg mener er at jeg kan ikke hoppe ut i endring av behandling før jeg vet om det faktisk er en ordentlig bipolar nedtur som er på vei, eller om det bare er… Blå dager. Livet. I mens står jeg på standby, og er klar for å bare fortsette uten å gjøre noe, men samtidig forberedt på å sette i gang ekstratiltak for å gjøre en endring fra i fjor. We got this. (Hørtes jeg veldig pompøs ut nå..?)

Utblåsning

peaceout

Peace out

Jeg er så jævla lei! Sånn dønn ærlig – jeg er så lei at jeg ikke lenger har lyst til å diskutere, men krangle. Kjefte! Jeg mener ikke jeg alltid har rett i alle diskusjoner, men det er allikevel noe som plager vettet av meg. Og det er at man i dagens samfunn skal være så jævla overbeskyttende. Eksempler: Deltar man på den der 100 dager uten (unødvendig) sukker-challengen på Facebook, så er man med å øke andel spiseforstyrrelser blant ungdom. Øke press om å se bra og slank ut. Skriver man et humoristisk blogginnlegg om folks adferd på trikken, så skaper man sosial angst hos folk. Skyter man opp raketter på nyttårsaften, gir man barn dårlige verdier i livet. Tar man bilder av seg selv og poster i sosiale medier, så skryter man av sine perfekte liv – som igjen er med på å skade andre mennesker på et psykologisk plan. Sophie Elise er skyld i en hel masse. Jeg er skyld i en hel masse. Enkeltpersoner er skyld i alt vondt. Mine og dine valg påvirker alle andres valg. De har ingen egen fri vilje. De styres av andres valg. Andres tabber. Andres feile valg. Andres meninger. Andres måter å leve livene sine på. Hva skal man kunne gjøre i dag, uten å få vekten av hele psykiatrien på skuldrene?

Jeg har både slitt med angst og depresjoner, og jeg skylder ikke på noen andre. Det er ingen andres feil. Det er ikke min feil heller, det bare er sånn. Det er livet. Sånn ble det bare. Kanskje har samfunnet påvirket det til en viss grad, men det har da ingenting med Sophie Elise å gjøre! Ikke andre jenter heller. Ikke mennesker som blogger humoristisk om folk på trikken. Jeg leter ikke etter noen å skylde på. Noen å peke på, og si at de ikke skjønner hva de gjør og hvordan de påvirker. At de ikke skjønner hva de er skyld i. I stedet anerkjenner jeg mine problemer. Mine usikkerheter – for ja, selvfølgelig er jeg usikker på meg selv i blant! Ja, selvfølgelig er jeg misunnelig på en hel bråte av jenter som jeg til tider skulle jeg ønske var som. Penere jenter, flinkere jenter, mer suksessfulle jenter. Men det er da for faen ikke deres feil. Det er mine problemer, og om jeg ikke klarer å takle det på egenhånd, så bør jeg søke hjelp for å kunne bli så frisk fra mine problemer at jeg fungerer normalt i samfunnet.

Joda, jeg forstår jo jeg også at det finnes en hel masse press og dårlig innflytelse. Det finnes en hel masse som påvirker alle av oss. Det er ikke lett å vokse opp i dag. Jeg tenker mye på det med tanke på Vilja. Jeg gruer meg til alle problemene jeg vet kommer. Selvbilde, selvtillit, faren for å utvikle spiseforstyrrelser, føle at man ikke strekker til og alt annet som gjør det vanskelig å være ung i dag. Men poenget mitt er at man kan ikke skylde på enkeltmennesker eller enkelthendelser. Jeg liker ikke at enkeltpersoner skal bli skyteskiva for en hel generasjon. Det er et samfunnsproblem – ikke et problem som er der på grunn av Sophie Elise. Eller meg. Eller deg. Eller blogginnlegg om mennesker på trikken. Kan vi ikke heller begynne å prate om hvor problemene egentlig ligger?

Menn som tenker med pikken

fniiiiis

Jeg har jo vært singel en god stund nå, og for å være helt ærlig, så har det ikke vært så mye som en liten flørt på meg på evig lenge. For å være enda mer ærlig, så har det jo nesten vært sånn at det har grodd igjen på alle slags mulige måter der nede! Neida. Joda. Neida. Uansett: Jeg har blitt sær. Jeg vet jeg er kresen. Eller… Jeg er vel kanskje ikke kresen heller. Jeg setter ingen krav. Jeg har ingen mal på hvordan en mann bør og skal være. Jeg bare liker ikke folk så lett. Nei, huff, det hørtes helt feil ut det og. Poenget mitt er bare at det skal så utrolig mye til før jeg liker noen. Jeg blir som regel dritlei av hele opplegget før det i det hele tatt har blitt et opplegg å bli lei av! Skjønner? Jeg tiltrekkes ikke lenger så lett av noen, og om jeg en sjelden gang faktisk blir det, så er han enten godt gift eller bosatt i Karasjok. Dealbreakers med andre ord.

Det er jo ikke det at jeg ikke får oppmerksomhet fra den mannlige befolkningen heller. Tvert i mot. Det gjør jeg jo. Kanskje er det akkurat det som er problemet, for det finnes da så utrolig mange tåpelige måter å sjekke opp oss jenter på at jeg ikke en gang vet hvor jeg skal begynne. Jeg mener… Det er greit nok at menn skal få lov til å tenke litt med kuken i blant, men… Når de skal sjekke opp damer, så kan det lønne seg å la den tenkinga vente til det faktisk passer seg. Si «hallo» på den vanlige måten, og ikke «hallååååå», etterfulgt av et skeivt og sleipt blinkefjes. Se hyggelig på meg, og ikke med soveromsblikket. Too soon.

Nå skal jeg i alle fall prøve å få opp en liten liste over ting som absolutt ikke har fungert på meg den siste tiden.

1. Å være veldig overfladisk fra første bokstav man enten sier eller taster, alt etter hvor man møtes første gang. Om det første noen sier til meg handler om sex, så er det en kjempeturnoff. Hva tar du meg for? Ser jeg billig ut? Jeg er ikke ute etter en one night stand! Og det må jeg få lov til å ytre uten at du skal tro jeg er gifteklar. No need to panic!

2. Mangel på kjemi fra første stund er selvfølgelig ikke et godt tegn, heller ikke i sosiale medier som f.eks. Tinder eller Facebook. (For ja, man blir sjekka opp på FB og!) Men jeg er selvfølgelig villig til å få et andreinntrykk. Om «Vil du møtes eller?» er det neste som sies, så er det over. Var denne starten en god start for deg..? Følte du kjemi? Yikes. No third chances.

3. Nummer tre må faktisk bare få et eget bilde. Dette er et tilfeldig utvalgt eksempel på hvordan man ikke bør tilnærme seg meg om man ønsker å få min oppmerksomhet. Her har altså vedkommende ringt meg flere ganger før nysgjerrigheten min tar overhånd, og jeg sender en melding for å høre hvem som kan skjule seg bak et mobilnummer som ikke gir noen treff på 1881.fixedmobil
4. «Duh hadde vært sjiiiiiitpen om du hadde langt hårhh, lissom! Duh har et njuuudelig ansikt.» Det er ikke bare kommentaren som har dårlig tiltrekningskraft – det har ånden og promillen og.

5. Jeg på Tinder: «Jeg er ikke one night stand-typen.» Han: «Da må vel jeg gjøre noe med det da!» … Eh. Nei. Bare… Nei.

Dette var i alle fall fem pinlige forsøk på å sjekke meg opp. Jeg bare fatter det ikke… Forstår de ikke hvor ufattelig dårlig det er!? Ikke rart de er single! But then again; Det er jo jeg og…

A perfect soul, a perfect mind, a perfect face… A perfect life

dreabw

Et bilde av meg selv bare for at jeg er en selvopptatt, falsk og og dum bloggejente som ikke tenker på annet enn når jeg skal fylle på en ny dose med restylane og sette på nye vippeextensions. Et bilde av meg selv bare for at jeg vil vise verden hvor fantastisk pen jeg er, selv om jeg helt sikkert bare er flink til å finne gode vinkler, og egentlig ser helt jævlig ut. Et bilde av meg selv for at jeg ønsker å skape psykiske problemer hos andre jenter. Spiseforstyrrelser, sosial angst og depresjon. Et bilde av meg selv bare for at jeg kun vil vise alt det rosa i livet mitt, så jeg kan holde fasaden om det perfekte liv oppe. Et bilde av meg selv for at jeg faktisk tror jeg er noe.

Forsvunnede diamanter

Jeg vet ikke helt hva det er med meg, om det er karma eller hva det nå er, men av og til er universet seriøst mot meg. Og før du tenker «nå er jeg drittlei av klageinnlegg fra hun berta der», så må jeg parere med at dette ikke er så seriøst som det høres ut. Men for meg er det jo seriøst nok allikevel. Altså, universet er altså i mot meg. For vet du hva? ALT jeg liker best forsvinner liksom alltid fra markedet! Husker du Fanta Shokata? Det var verdens beste brus. Den hadde smak av hylleblomst og… Et eller annet jeg ikke husker hva var. Dritgod var den i alle fall, og den minner meg om gode minner på Oppdal med snowboard og ei god venninne. Sugarfree Redbull er dessuten veldig ofte utsolgt på butikkene jeg stikker innom, og hvorfor i all verden finnes de ikke i store bokser!? Jeg trenger jo Redbull i store mengder!
Og så har vi den ekstremt gode appelsinsjokoladen (som nå faktisk er tilbake i butikkhyllene, da. Nå når jeg ikke er så gira på å spise 250 gram sjokolade og bli feit som en julegris), som bare forsvant helt plutselig! Den var et fast tilskudd i julefeiringa, men det ble det altså slutt på. Det ble jeg så trist av at jeg faktisk bestilte den fra England på Ebay. (Hah… Glad i sjokolade, noen?) Apropos sjokolade; Det var mye bedre når Lion faktisk var god og Twix het Raider.

Dots. Dots som jeg brukte å dyppe i melk og nyte like mye som en realitykjendis nyter å se trynet sitt klint utover forsiden av Se og Hør. BORTE! Helt borte. Så sitter vi igjen med Oreo, som på langt nær er like god som min elskede Dots.

Okei. Nå kommer jeg faktisk ikke på fler ting som jeg har elsket som har forsvunnet. JO! Fanta lemon! Den finnes jo heller nesten ikke nå!? Men Hobby (den grusome sjokoladen med gelegreie) skal de ha. Og lakris. Fysj! Makan. Enten så har alle andre ekstremt dårlig smak, eller så har jeg det. Og nå innser jeg at det høres ut som om jeg bare drikker brus og spiser godteri, og sikkert veier bortimot hundreogfemti kilo. Minst. Men det er ikke sånn altså. Jeg spiser ikke godteri særlig ofte, men kommer ikke på andre ting som har forsvunnet fra markedet, og ikke veier jeg hundreogfemti kilo heller. Det er bare så utrolig rart at alle tingene jeg har unnet meg som kos oppgjennom (okei, ikke alle da, det var en sterk overdrivelse) bare forsvinner! Uten så mye som et forvarsel en gang, så jeg ikke rekker å tømme butikkene for favorittene mine! I miss you all… Eller kanskje – kanskje er det en bra ting? Da går det i sukkerfri brus og frukt i stedet. Og selvfølgelig en sjokkis i ny og ne, da…

Og før det blir krig i kommentarfeltet; I-landsproblemer er problemer det og. You can’t spell «i-landsproblemer» uten «problemer».

Folk på trikken

trikkpraha

I blant elsker jeg å le av andre mennesker. Typ «muhahaha». Som for eksempel når folk på trikken ser ut til å få panikk når de skal av trikken, og ikke sitter/står ved siden av en stopp-knapp. At døråpneknappen fungerer på akkurat samme måte som en stoppknapp – som altså får det til å lyse «STOPP» på de derre skiltene og i den røde dingsen fremme i dashboardet (om man kan kalle fronten på en trikk det?), som gjør at sjåføren stopper ved neste holdeplass, det har de tydeligvis ikke fått med seg. Da ler jeg. Inni meg altså, jeg kan jo ikke sitte og le høylydt på trikken, uten at noe tilsynelatende er morsomt. Ikke alle har fått med seg at de samme knappene faktisk også fungerer sånn at dørene åpnes om man trykker på dem! (Ja, I know! Det er jo heeeeelt sjukt! Må være magi!) Så da roper de frem til sjåføren i full panikk: «Åpne her bak da! Åpne!» Eller de løper til neste dør, hvor det står en annen passasjer med en IQ over enn 76, som har klart å trykke på døråpneknappen. Så da ler jeg enda mer. Skikkelig høyt, men allikevel lydløst.

Jeg har fler trikke-morsomheter også. Etter en tolvtimers lang dag uten å ha vært hjemme/slappet av, sitter jeg endelig på det brune skinnsetet på trikken og gleder meg til å få i meg dagens første måltid hjemme i sofaen. For mat har jeg jo helt glemt. travel har dagen vært, og det kjenner jeg virkelig og. Jeg er skikkelig sliten. På denne dagen vil ikke trikken fungere som den skal. Den kommer seg ikke opp bakken fra Ila og oppover forbi stoppet ved Bergsligata. Den går sakte fremover, før den stopper helt opp. Sjåføren går utenfor for å prøve og fikse det, går inn igjen, prøver på nytt, men med samme resultat. Etter noe som føles som en evighet for meg, klatrer trikken sakte oppover bakken. Flere av passasjerene smiler til hverandre, som om dette var som en kinoopplevelse hvor man går ut fra kinosalen sammen som et fellesskap som har delt et ordentlig spesielt øyeblikk. Jeg spyr litt inni meg.

Men gjett da. Det går jo selvfølgelig ikke. Vi stopper – igjen. Trikkedama kommer løpende nedover til den bakerste vogna for å prøve å fikse det, og mens hun er der nede hvor jeg sitter, så begynner trikken å trille bakover. Ei jente som ikke sitter så mange setene unna meg, skvetter til, holder seg hardt fast i setet og roper; «Er det noen fremme der som styrer trikken!?». Full panikk. Jeg mener… Man skulle tro det var dommedag. Eller svære, kjøttetende dinosaurer utenfor, som stirret sultent på henne. Ja, nå skal vi dø, tenker jeg sarkastisk, og den indre latteren min og det hånende gliset forsvinner ikke før jeg er godt hjemme i sofaen med middagen i fanget.

Livet etter nesten-døden

I dag er det julaften. På julaften drar vi alltid på kirkegården, for der nede i jorda ligger jo pappa. Tidligere gråt jeg på grunn av savnet, på grunn av at det er så urettferdig at han ikke skal få leve og oppleve alt han burde få. I dag gråt jeg av andre grunner. Det er utrolig hvor stort inntrykk det gjør å se døden som pårørende og tilskuer etter de siste årene som har vært. Nå er døden slutten på det gode igjen – og ikke på det vonde. Nå er døden noe jeg frykter, noe jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med på veldig, veldig lenge. Men det er veldig rart å stå der på kirkegården nå på julaften og tenke at ting kunne vært veldig annerledes for meg i dag. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ikke er sånn.

Jeg gikk også bort til grava til en barndomskompis som tok livet av seg for noen år siden. Det er også veldig spesielt for meg. Jeg syns det er så utrolig trist, men samtidig forstår jeg jo akkurat hvordan det måtte ha føltes for ham den gangen. Det som er tristest av alt, er at sjansen er stor for at han til slutt, etter at depresjonen hadde gitt seg, hadde tenkt som jeg gjør nå – at det er bra det ikke gikk som han hadde tenkt. At det er bra han overlevde, og fikk kjenne på et liv som han faktisk hadde vært glad for å leve.

Om den der følelsen varer for meg i all fremtid, det tviler jeg vel egentlig på. Men  er den her, og nå er det jul med familien hjemme på Frøya. Jeg skal kose meg, og så krysser jeg fingrene og ber til en gud jeg ikke en gang tror på for at jeg skal ha like flaks i livet som jeg har hatt til nå. For let´s face it; Selv om jeg godt kan snu det og si at det er jævla uflaks å ha en bipolar lidelse og heftige depresjoner, så ser jeg heller på det som at jeg har hatt flaks. Jeg er ikke en som må besøkes på kirkegården i dag, som må tennes lys for og sørges over. Jeg er her, jeg trives, og jeg er fast bestemt på å fortsette med akkurat det.

God jul, alle.

TOUCHÉ

fixxx

Er det en ting jeg elsker, så er det å sette på plass mennesker som fortjener det med en kjapp, impulsiv og småfrekk kommentar som bare er spot on. Noe man kommer på øyeblikkelig, og som man bare spytter ut før man i det hele tatt rekker å forstå hva man er i ferd med å si selv en gang. Jeg har hatt noen sånne øyeblikk, og jeg lover – det er lite som føles like digg som akkurat det.

Jeg kan fortelle om den jeg kanskje husker aller best først nå. Jeg var småtjukk, seksten-sytten år, bodde fremdeles på Frøya, og hadde blitt kastet ut fra puben for n-te gang denne kvelden. Intet nytt under solen den helgen, altså. Men uansett. Jeg var selvfølgelig ikke alene, for på Frøya sitter sektsen-syttenårige jenter svært sjelden alene ute i kulda. Jeg sitter på gelenderet på terrassen ute ved inngangen, med venner stående rundt meg. Det er antagelig like høy – eller kanskje høyere – partyfaktor her ute på terrassen enn inne i lokalet. Alle bordene er fullsatte, og ved det rett bak meg sitter en voksen, høylydt mannegjeng. Du vet, av typen som så tydelig er på jakt, som måler alle jenter opp og ned med blikket, som kommer med så cheesy kommentarer at de antagelig hadde kunnet sneket seg inn i manuset på Dirty Dancing, og som høylydt konkurrerer om hvem av dem som er mest «mann».
−  Hey! Se på rørleggeren der´a!, roper en av dem plutselig, og selv om jeg ikke har øyne i nakken, så kjenner jeg godt det lille «nikket» han antageligvis slenger mot ryggen min.
Jeg nevnte jo at jeg var litt småtjukk. Jeans har en tendens til å glid litt nedover rumpa når man er litt småtjukk, spesielt om man sitter med føttene dinglende i lufta og ikke har ryggstøtte, så jeg føler meg veldig truffet av rørlegger-beskrivelsen. Dessuten er det jo bare jeg som sitter her. De andre står. Elimineringsmetoden, alltid like enkel å bruke.
Jeg snur meg sakte mot mannegjengen, og ser direkte på den storkjefta, tøffe jævelen som sitter der og gliser. Jeg smiler tilbake.
−  Se nøye på den sprekka du, sier jeg og tar en liten kunstpause.
−  For det er den eneste sprekka du får se i kveld.

Kompisene hans brøler ut i latter mens han febrilsk leter etter noe å svare. Han kommer ikke på noe godt comeback, og jeg tror jammen jeg ser ham rødme litt og. Jeg snur meg like sakte tilbake, uten å røre buksa. Jeg skal selvfølgelig heise den på meg igjen, men akkurat nå må jeg bare holde den der tøff-i-tryne´-fasaden oppe, selv om det eneste jeg tenker på er å dra på meg den jævla buksa. Jeg vil få vekk rørleggersprekken med en eneste gang, men jeg veit jeg vinner med mye større margin om jeg venter. Så jeg venter.

pink3

Min andre historie er faktisk veldig fersk. Den er fra nå i høst, da jeg og Natalie var ute på byen sammen ikke lenge etter skolestart. Vi presser oss inn på et trangt og folksomt utested, og speider rundt i lokalet for å finne et sted å sette oss. Vi har ikke mange valgalternativer, men finner en sofa i det ene hjørnet med noen ledige plasser. Det sitter tre menn der fra før, men det er helt greit for dem at vi slår oss ned ved siden av dem.

Det tar cirka to og et halvt sekund før den ene av dem hopper over bordet og setter seg ved siden av meg. En annen er i full gang med en samtale med Natalie, og tredjemann flytter rumpa si noen hakk nærmere ei jente vi ikke kjenner.

− Vegard, sier han ved siden av meg og slenger frem labben.

− Drea. Hyggelig.

Det viser seg at de er her i byen på fiskerimesse. De er fra Kristiansund. Etter noen få minutter med småprat jeg egentlig syns er ekstremt kjedelig, går plutselig samtalen i et helt annet spor.

− Nå skal jeg være litt ærlig med deg. Du er en sånn type jente som later som om hun er dummere enn hun er. Du liker å bli sett på som dum, gjør du ikke?

Jeg prøver å svare, men blir hysja på. Så kommer det en lang analyse av meg som person, som inkluderer en hel drøss med nedsettende ord og setninger jeg ikke en gang orker å ta innover meg.

− Er du ferdig nå?, spør jeg etter en god stund. Jeg har lært mye nytt om meg selv på disse minuttene.

− Ja. Nå er jeg ferdig.

− Vel, da skal jeg være litt ærlig med deg og. Du er en sånn type mann som aller høyst sannsynlig er godt gift, har to-tre unger og nå kun er på jakt etter å få deg noe. Det er antagelig de to kompisene dine også, så systematiske som dere var når vi satte oss ned her. Dette er altså ikke første gang dere er ute og sjekker damer utenfor ekteskapet deres, og jeg syns ikke du er så imponerende smart som så åpenlyst gir dette inntrykket allerede i løpet av de fem første sekundene når du møter noen. Men hey, lykke til da!

I dét jeg nevner «gift», ser jeg han se ned på hånda si, og jeg oppdager gifteringen jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Score. Han svarer ikke. Han bare ser på meg. Så reiser han seg, hopper over bordet til den andre siden og setter seg ved siden av den ene kompisen som fremdeles er ganske så opptatt med oppsjekkinga av jenta vi ikke kjenner. Han prikker han på skuldra, og lener seg mot ham for å hviske et eller annet i øret hans. Så ser de begge på meg. Jeg smiler, og tar en liten skål i lufta, før jeg drar med meg Natalie vekk fra kompis nummer tre, som nå har blitt nysgjerrig på hva det hviskes om blant de to småjentene på den andre siden av bordet. Vi går til baren og snakker høylydt om hvor latterlig oppførselen deres var. For vi trenger ikke hviske, vi. Det stadiet har vi kommet over forlengst.

Svar på kronikken til Anki Gerhardsen

I dag klikka jeg meg inn på Dagbladet, og fant denne kronikken, som jeg reagerte veldig på. Og når jeg reagerer på noe, så gjør jeg som jeg alltid gjør; Jeg går til den foreldede rosabloggen min og skriver store ord om hva jeg mener, i håp om å bli tatt så seriøst som bloggere generelt bør bli. For joda. Vi bloggere poster ikke alltid bare «bilder av silikonpuppene våre i ørsmå bikiner». 

Kronikken er skrevet av Anki Gerhardsen, som mener det er for dårlig at journalister ikke stiller nok kritiske spørsmål til Sophie Elise Isaksen, en av Norges største og mest kjente bloggere. Og det er i og for seg helt greit å både mene og ytre seg om det. Men så kommer det jeg ser på som det store problemet. I samme innlegg hvor journalisten og kritikeren Anki Gerhardsen langer ut mot Sophie Elise som et dårlig forbilde for unge jenter, så kommer hun med sterke og personlige fornærmelser som jeg vil påstå er et personangrep av dimensjoner. I innlegget kommer det mellom linjene frem at hun ikke er spesielt glad i at bloggere blir sett på som et medie på nogenlunde samme linje som ordentlige journalister. Om hun setter seg selv, journalist og kritiker av yrke, høyere på den stigen; Hvorfor er det da hun som slenger dritt, og ikke Sophie Elise? Det er noe jeg, tidligere rosablogger og (lokalavis)journalist stiller meg kritisk til.

Gerhardsen uttrykker altså at hun mener Sophie Elise er et dårlige forbilde for alle unge jenter der ute som følger bloggen hennes. Jeg siterer: «… Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.» Slik er altså synet hun har på Sophie Elise. Dette er alt jenta fra Harstad har å komme med. Om man skal være journalist og kritisk, bør man ikke også da ta høyde for fler sider enn den ene man selv sitter med? Er dette kritisk journalistikk?

«… Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok», skriver du om jenta. Her er et kritisk spørsmål til deg, Anki Gerhardsen; På en skala fra 1-10, hvor vil du si det å snakke om Sophie Elise på denne måten ligger med tanke på å være et forbilde for andre? Hvilken journalistikk oppfordrer du andre journalister og journaliststudenter til å drive med? Hvordan oppfordrer du mennesker til å være mot hverandre? Til å si til hverandre? Hvor går grensa for hva som er greit og ikke greit? Dette handler ikke lenger om kritiske spørsmål. Dette går over på drittslenging av mennesker som går i en retning du ikke vil gå i selv, rett og slett.

Du velger også å beskrive blogg-fenomenet som «…en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk». Dette syns jeg er meget generaliserende mot en hel gjeng med unge jenter som sitter rundt der og elsker hobbyen sin. En hobby som antagelig gjør dagen deres bedre. Den velger du å disse like mye som du disser Sophie Elise. At du ikke har en rosablogg selv er helt greit. At du ikke er ei jente på 18 år er selvfølgelig også greit, det kan jo ikke du noe for. Men hei. Du ber Sophie Elise om å være et godt forbilde for andre jenter, og så lirer du av deg dette? Det finner jeg forbløffende motsigende. Med mine kritiske briller på, så syns jeg hele denne kronikken er overveldende selvmotsigende. Jeg begynner faktisk å lure på om dette er et like dårlig og utspekulert PR-stunt som Justin Bieber dro på konserten i Norge tidligere i høst. Og om det er så, så syns jeg det er lavmål. Hadde det ikke vært bedre å få noe på trykk i Dagbladet, eller alle andre medier, som du kan være stolt av?