DK
Skriverier

Svar på kronikken til Anki Gerhardsen

I dag klikka jeg meg inn på Dagbladet, og fant denne kronikken, som jeg reagerte veldig på. Og når jeg reagerer på noe, så gjør jeg som jeg alltid gjør; Jeg går til den foreldede rosabloggen min og skriver store ord om hva jeg mener, i håp om å bli tatt så seriøst som bloggere generelt bør bli. For joda. Vi bloggere poster ikke alltid bare «bilder av silikonpuppene våre i ørsmå bikiner». 

Kronikken er skrevet av Anki Gerhardsen, som mener det er for dårlig at journalister ikke stiller nok kritiske spørsmål til Sophie Elise Isaksen, en av Norges største og mest kjente bloggere. Og det er i og for seg helt greit å både mene og ytre seg om det. Men så kommer det jeg ser på som det store problemet. I samme innlegg hvor journalisten og kritikeren Anki Gerhardsen langer ut mot Sophie Elise som et dårlig forbilde for unge jenter, så kommer hun med sterke og personlige fornærmelser som jeg vil påstå er et personangrep av dimensjoner. I innlegget kommer det mellom linjene frem at hun ikke er spesielt glad i at bloggere blir sett på som et medie på nogenlunde samme linje som ordentlige journalister. Om hun setter seg selv, journalist og kritiker av yrke, høyere på den stigen; Hvorfor er det da hun som slenger dritt, og ikke Sophie Elise? Det er noe jeg, tidligere rosablogger og (lokalavis)journalist stiller meg kritisk til.

Gerhardsen uttrykker altså at hun mener Sophie Elise er et dårlige forbilde for alle unge jenter der ute som følger bloggen hennes. Jeg siterer: «… Bildene av silikonpuppene i ørsmå bikinitopper, leppene fulle av Restylane, Botox i panna og en nese formet i tråd med Isachsens ønsker og pengepung.» Slik er altså synet hun har på Sophie Elise. Dette er alt jenta fra Harstad har å komme med. Om man skal være journalist og kritisk, bør man ikke også da ta høyde for fler sider enn den ene man selv sitter med? Er dette kritisk journalistikk?

«… Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok», skriver du om jenta. Her er et kritisk spørsmål til deg, Anki Gerhardsen; På en skala fra 1-10, hvor vil du si det å snakke om Sophie Elise på denne måten ligger med tanke på å være et forbilde for andre? Hvilken journalistikk oppfordrer du andre journalister og journaliststudenter til å drive med? Hvordan oppfordrer du mennesker til å være mot hverandre? Til å si til hverandre? Hvor går grensa for hva som er greit og ikke greit? Dette handler ikke lenger om kritiske spørsmål. Dette går over på drittslenging av mennesker som går i en retning du ikke vil gå i selv, rett og slett.

Du velger også å beskrive blogg-fenomenet som «…en orgie i selvdyrking med sminke, shopping, klær og pornolignende posering i dertil passende antrekk». Dette syns jeg er meget generaliserende mot en hel gjeng med unge jenter som sitter rundt der og elsker hobbyen sin. En hobby som antagelig gjør dagen deres bedre. Den velger du å disse like mye som du disser Sophie Elise. At du ikke har en rosablogg selv er helt greit. At du ikke er ei jente på 18 år er selvfølgelig også greit, det kan jo ikke du noe for. Men hei. Du ber Sophie Elise om å være et godt forbilde for andre jenter, og så lirer du av deg dette? Det finner jeg forbløffende motsigende. Med mine kritiske briller på, så syns jeg hele denne kronikken er overveldende selvmotsigende. Jeg begynner faktisk å lure på om dette er et like dårlig og utspekulert PR-stunt som Justin Bieber dro på konserten i Norge tidligere i høst. Og om det er så, så syns jeg det er lavmål. Hadde det ikke vært bedre å få noe på trykk i Dagbladet, eller alle andre medier, som du kan være stolt av?

Psykisk helse

I love life

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg tror ikke det er mulig å kjenne på den følelsen jeg sitter med nå uten å ha villet det motsatte så uendelig mye at man har vært helt ytterst på kanten. Jeg er så utrolig glad for at jeg lever, og det er helt ufattelig for meg at jeg faktisk kunne ha vært død. Det er ufattelig for meg at jeg var klar for det, og til og med ville det mer enn noe annet. Men her sitter jeg, og er så glad for at jeg fremdeles lever.

I blant kommer det scener i tv-serier som virkelig rører meg. Jeg begynte nesten å grine nå nettopp, da ei jente tok en heroinoverdose på badet hjemme hos seg og broren, som altså bodde sammen med henne på grunn av misbruket hennes. At hun kunne gjøre noe sånt mot ham! Dø der på badet, hvor han kom til å finne henne. Så lite empatisk! Men så kommer jeg på hvordan det er. Hva man tenker, hva man ikke tenker og hvorfor man gjør som man gjør.

Jeg har ikke blogget på lenge nå, rett og slett for at jeg har vært opptatt med å nyte det å leve. Jeg nyter hver eneste dag. Jeg jobber hardt med det jeg liker best, og jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil med tanke på skolen, fotografering, jobb, fremtid og alt det der seriøse man må tenke på i blant. Samtidig er jeg fremdeles like redd som jeg ble med en gang årets depresjon slapp taket. Jeg har ikke vært frisk hele året rundt på… Evig lenge. Jeg har enda ikke klart det, jeg har enda ikke kommet dit. Det gjør at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet gang på gang; Kommer jeg til å dø neste år? Eller kommer 2016 bli året da ting virkelig forandres – til det bedre? Det er umulig å vite nå, og begge deler er mulige. Her sitter jeg, nyter livet og er glad for at jeg lever, og tenker «Vær så snill, ikke dø neste år. Jeg vil virkelig leve, for jeg har så altfor mye jeg skal være med på! Jeg har så altfor mye jeg skal oppnå.»
Om jeg blir deppa til våren, så håper jeg noen kan finne frem dette blogginnlegget og lese det for meg. Høyt. Gang på gang på gang, så mange ganger som trengs. Hver dag, så jeg ikke får rom til å gi opp.

Men aller helst slipper noen det.

Psykisk helse

Bipolar

holdfast

Hold Fast på Familien. Etter en energisk og heftig konsert! Deres nye album heter forresten «Bipolar», noe jeg syns er en veldig morsom tilfeldighet – derav tittelen i dette innlegget.

Jeg ligger i senga, men sovner ikke. Kanskje prøver jeg litt for hardt og, siden jeg vet jeg skal tidlig opp i morgen. Siden jeg vet at lite søvn ofte kan sette i gang en prossess jeg bør være foruten. Men jeg får ikke sove, og før jeg vet ordet av det, har jeg en hel bok i hodet. Jeg tenker på bokmål, og setningene bare dukker opp – en etter en. Jeg plukker opp mobilen og noterer stikkord, for jeg vet at jeg aldri i verden får sove før det er gjort. Jeg legger den fra meg, og snur meg mot veggen i fosterstilling – slik jeg alltid ligger når jeg sover.

Men nei. Heller ikke nå får jeg sove. Alt jeg klarer å tenke på er å skrive alt det som fyker rundt i hodet mitt med en så stor hastighet at de fleste antagelig hadde blitt svimmel. Jeg innser at jeg ikke kommer til å sovne før det er gjort, så jeg heiser det hvite flagget, tusler inn på stua og setter meg under pleddet i sofaen. Macen plasserer jeg i fanget, åpner Word og spyr ut ord på de hvite arkene. Word vommit. I et helvetes kaos. Den ene setningen henger ikke på greip med den neste, men det gjør ingenting. Jeg vet jeg kan rydde opp i det senere. Nå gjelder det bare å få alt ut, så jeg kan få sove. En liten opptur er i emning. En kontrollert sådan. Så lenge jeg ikke mister fotfeste, er det ikke bare helt greit – men også veldig, veldig etterlengtet. Kreativiteten vil jeg ikke være foruten.

Skriverier

Till it happens to you

Jeg er bare nødt til å poste denne videoen, jeg, for den får meg til å grine hver eneste gang jeg setter den på. I februar fortalte jeg åpent om da jeg ble voldtatt på fest som syttenåring til Dagbladet. (Link finner du her.) Det gjorde jeg fordi de kontaktet meg etter blogginnlegget jeg skreiv om hendelsen (som du finner her.), og tenkte at jeg godt kunne være en av de som står frem og forteller historien sin. På den tiden sa jeg at jeg endelig klarte å snakke høyt om det – siden jeg var ferdig med hele greia. Siden det ikke lenger plaget meg. Siden det var fortid, og jeg har akseptert at sånn ble det. Men det er ikke helt sant. Det er ikke helt over. Det er ikke borte, og det er ikke sånn at det ikke plager meg lenger. Jeg har fremdeles mareritt om det, jeg tenker fremdeles på det med jevne mellomrom og jeg føler det fremdeles på kroppen. Jeg er usikker på om det noen gang kommer til å forandre seg og. Om det faktisk en dag blir slik jeg sa i februar.

Uansett. Musikkvideoen er viktig, for som jeg sa den gang, så er tallene på festvoldtekter/vennevoldtekter enorme. Og mørketallene er mye høyere her enn ved overfallsvoldtekt. Derfor er derfor det er så viktig å snakke om det! Det skjer. Og det skjer ikke bare i musikkvideoer til kjente popstjerner, men det skjer i små bygdesamfunn, i små byer, i større byer, i Norge og i resten av verden. Det må det rettes fokus mot. Det er så altfor, altfor synd at så mange jenter og gutter skal oppleve noe som setter sår så dype at de ikke forsvinner på veldig, veldig lenge – og kanskje aldri. Det knuser og ødelegger, og det er bare ikke rett.

Psykisk helse

Regnbuebarn

ballongvilja ballong2

Det er sol i Trondheim. Det er sol, varmt, klamt og herlig. Sommeren hadde vi gitt opp, men plutselig – litt sent – kom den allikevel. Som et overraskende, friskt vindpust – bare uten vind. Jeg sitter på trikken på vei hjem fra skolen. Jeg ser utover byen som viser seg fra sin beste side i solskinn, og tenker at like raskt som sommeren kom, like overraskende og friskt forsvant depresjonen som satt så hardt i det siste halvåret og. Det er rart. Det er rart å tenke på at det var så hardt at det til og med var vondt å puste, sånn rent fysisk. Det er borte. Jeg føler eller mener ikke det lenger. Nå vil jeg ikke lenger bare bli borte eller forsvinne ned i madrassen og forbli der for alltid. Nå vil jeg være her, gå skole, bli flink, være. Bare være, hvor enn påfallende poetisk det høres ut.

Men. Like brått og overraskende som sommeren kom, forsvant den. Plutselig en morgen regner det, og etter et par uker i strekk med ei varmende sol gjennom vinduene, blir man alltid like overrasket av væromslaget – selv om man egentlig bare har ventet på å våkne til det hver eneste morgen. På et blunk er det høst. Jeg vet at det kan være sånn med meg og. At på et blunk så går det fra kjempebra til megakjipt. Plutselig er jeg tilbake dit jeg ikke vil være. Kanskje blir det både regn og sol samtidig for meg og, slik det var i år, om du henger med på den dårlige metaforen. Opp og ned samtidig. Kaos. Frutrasjon og forvirring. Det gjør meg ekstremt redd. Regnbuebarna. Ordet fikk akkurat en ny betydning for meg. Jeg håper ikke det blir sånn denne gangen, men jeg tør ikke tro på at det ikke blir det. Og selv om jeg egentlig vet at det alltid kommer nye dager med sol, så er det ikke så lett å huske det midt i en snøstorm, liksom. Det blir så tungt om det går alt for lenge mellom de gode, fine dagene. Men akkurat nå – nå er det fint. Nå er det solskinn inne selv om det pøser ned ute.

Bildegalleri

I bilen

BLUER
Av og til elsker jeg å kjøre bil. Før ble jeg så trøtt at jeg nesten-sovnet hele tiden, bare på en tur fra Frøya til Trondheim måtte jeg stoppe tre-fire ganger for å ikke kjøre med lukkede øyne. Nå skjer det aldri. Jeg setter på høy musikk, så høyt at det for meg selv høres ut som at jeg synger pent, og så synger jeg. Selv om jeg ikke kan teksten. Der er jeg som et barn. Jeg synger ord som ikke eksisterer, uten at det plager meg overhodet. If you want this canadreams it´s californication, liksom. Canadreams? Har aldri hørt om det, men det er ikke så nøye. Det er kanskje det som er så deilig med å kjøre bil. Jeg er som jeg er, i en boble, uten at noen kommer til og kommenterer det. Ikke har jeg for kort hår, ikke synger jeg som ei kråke, ikke er jeg for tjukk. I bilen er jeg bare til. Jeg bare nyter musikken, og reagerer akkurat som jeg vil på hva jeg vil. I bilen er jeg sjefen. Bare min stemme blir hørt – med dobbel betydning. Med ett jeg åpner bildøren og tråkker ut i verden igjen, oppheves alt. What happens in the car, stays in the car, liksom. Det er det som er så fint. Ingenting er feil, upassende eller dumt. Når jeg er alene i bilen er alt flyktig og trenger ikke huskes.

Psykisk helse

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet

Psykisk helse

Om du vil forstå

Det er ikke så lett å forstå psykisk sykdom. Det er ikke lett å forstå hva, hvordan eller hvorfor det skjer. Og det er lett å dømme, lett å misforstå og lett å frykte. Jeg har i det siste fått et veldig behov for å beskrive hvordan jeg har det, hvordan jeg tenker og føler, så det kanskje kan bidra til å gi en større forståelse. Både for meg selv, for familie, for venner og for alle andre.
Misforstå meg ikke. Det er langt i fra alt jeg forstår. Men, jeg er veldig interessert i å prøve å forstå andre, på samme måte som jeg ønsker at andre skal forstå meg. Da finner jeg det veldig behjelpelig å lese andres erfaringer godt beskrevet med sterke og mange ord. Derfor kommer det her en liten serie med innlegg hvor jeg prøver – så godt jeg kan – å beskrive, skildre og forklare hvordan ting virkelig føles (for meg). Er det en ting jeg har kommet frem til, så er det at følelser er vanskelig å skildre. Jeg har lest mye rundt, og jeg syns ofte det blir veldig «Vi psyke trenger ditt og datt, og dere friske må forstå ditt og datt», og det er absolutt ikke min hensikt. Jeg trenger, krever eller forlanger ingenting. Om det jeg skriver kan gi noen en større forståelse for noe de egentlig ikke skjønner helt, så er det topp. Forståelse er greit å ha, for alle, uansett. So here it goes. Del 1;

Å skade seg selv

Jeg har aldri selvskadet meg i en form som har etterlatt seg fysiske spor. Jeg har ingen arr. Allikevel har jeg skadet meg selv, og jeg har nylig fått en helt annen forståelse for hvorfor man kan ty til selvskading. Jeg har fått en aha-opplevelse av mine egne tanker, og jeg skal prøve å beskrive det så godt jeg kan, så det blir lettere å forstå enn «man skader seg selv for å flytte psykisk smerte over til noe fysisk.» For det er kanskje det første man hører om det. At man skader seg selv for å flytte fokus. Men hva betyr egentlig det? Flytte fokus fra hva? Hvilken psykisk smerte? Hvordan føles det? Hva er det? Og hvorfor ty til noe destruktivt? Jeg syns slike utsagn kun gir en kort forklaring som ikke dekker godt nok, og som ikke gir noen dypere forståelse for hvem, hva og hvorfor.

Når spørsmål som skal jeg leve eller skal jeg dø hjemsøker meg over en så lang periode at det til slutt blir tvangstanker ut av det, så skjer det ting. Når hjernen min alltid jobber med hvordan jeg skal dø, når jeg skal dø, hvor nærmeste utgang til livet er til enhver tid (nesten på samme måte som en superhelt i en actionfilm alltid vet hvor han skal rømme om noe går galt, bare at jeg så absolutt ikke er noen superhelt), hva jeg kan bruke til å skade meg selv med og så videre og så videre, parallelt med at jeg skal holde en normal samtale med noen, se en tv-serie, være en god mamma og leke med barnet mitt – da er det ikke så lett å få ro. Ro i sjela til å kunne fokusere på akkurat det jeg holder på med. Ro til å høre på de som snakker, ro til å smile tilbake og ro til å virkelig være der i øyeblikket.

Og når man aldri får ro – da blir man desperat. Man blir så sliten at ord ikke strekker til, og man gjør alt for å slippe å tenke på så mye fælt i et lite sekund eller to. Å skade seg selv kan faktisk fungere sånn. At det tar vekk desperasjonen, hjemsøkingen, den ekstreme frustrasjonen, og tankene om/lysten til å dø. Bare for noen sekunder, minutter, timer eller døgn. Alt etter som. Det gir ro, og hvor enn kortvarig den er, så er den så etterlengtet at man heller ikke i ettertid ser hvordan man kunne ha kommet seg gjennom det uten.

Det jeg prøver å si her, er egentlig at selvskadere ikke er èn type mennesker. Det er hvem som helst! Det er ikke nødvendigvis et skrik om oppmerksomhet, et rop etter hjelp eller en fase man går gjennom i ungdomsårene. Det er ikke – som jeg ser det – noe man gjør for at man syns det er megatøft med arr, sykehusbesøk eller ambulansekjøring. Det er noe man gjør av desperasjon for at man ikke har ro i sjela i ett eneste sekund. For at man ikke har ro nok i hodet til å være seg selv, som man egentlig er, til å tenke som man egentlig tenker eller til å fungere som man aller helst vil. Selvskading er noe som skjer når man har lyst til å hyle høyt for at det er så ekstremt tungt og vondt å leve at det til og med gjør fysisk vondt – selv uten fysiske sår. Selvskading er noe man tyr til når kanskje det eneste alternativet man ser til å skade seg selv, er å sette en drastisk stopper for alle tankene – og ikke bare de vonde.

Psykisk helse

Livet, kjærlighet og kjøttboller

Jeg står og venter på bussen nede i byen. Ryggen er våt av kaldsvette under Under Armour-genseren min, pulsen er høy og jeg skulle ønske jeg var usynlig. Sosial angst på sitt beste; Det er verre når jeg besvimer. Jeg tenker på livet. På hvorfor jeg ikke er fornøyd. Hvorfor jeg aldri er fornøyd. Jeg begynner å tenke på en videosnutt fra da Vilja var rundt tre år, og jeg spør henne hva kjærlighet er.

– Hmmm, svarer Vilja.

– Vet du ikke hva kjærlighet er?, spør jeg.

– Jo, sier hun bestemt.

– Hva er det, da?, spør jeg igjen.

– Kjøttbolla, sier Vilja enkelt.

– Kjøttbolla? Er kjøttbolla kjærlighet?

– Mm, sier hun og ler.

Jeg tenker på den filmsnutten, og en tanke slår meg. Hadde jeg spurt meg selv om hva kjærlighet er, hadde ikke svaret vært kjøttboller. Det hadde heller ikke vært noe i nærheten. Det hadde vært storslagent, ekstremt og… Ambisiøst. Overambisiøst.  Kanskje hadde Vilja et godt poeng. Ikke det at kjærlighet nødvendigvis er akkurat kjøttboller, men… At ting faktisk kan være så enkelt. Kanskje er kjærlighet kjøttboller for noen. Eller en is på en varm sommerdag. Eller en latter med gode venner. Små enkle ting man egentlig tar for gitt.

Kanskje er meningen med livet så simpel også. Kanskje burde jeg ikke være så opptatt av å ha en mening med alt. Kanskje burde jeg ikke være så fokusert på å hele tiden ha noe stort og ekstremt i livet mitt. Eller, jeg trenger ikke skrive kanskje. Jeg vet at jeg ikke burde alt det her. Jeg vet at jeg burde klare å være fornøyd med livet mitt, med  hverdagsgleder og med kjøttboller. Jeg vet jeg burde ha et litt mer barnlig syn på verden, slik som Vilja har. Det er rart det der, og egentlig ganske ironisk, at når man virkelig skal begynne å leve og stå på egne bein, så kommer det å bli voksen i veien. Man mister det enkle, fantastiske, barnlige synet på ting, som antagelig hadde gjort det å bli voksen så utrolig mye enklere. Jeg syns det er så synd.

Eller kanskje det bare er meg. Kanskje er det bare jeg som sliter med å være fornøyd. Som sliter med å føle at noe betyr noe som helst. At jeg ikke hører til i noen som helst rolle, og at jeg ikke er flink nok til å leve i øyeblikket. Jeg er fullt klar over det, og jeg har jobbet mye for å prøve å forandre det, men jeg har ikke funnet noen god løsning. Jeg syns det er så synd at jeg har mistet den evnen. Evnen til å glede meg over små, hverdagslige ting. Små hendelser, en smak, en lukt, en latter, en følelse eller kjøttboller. Ett eller annet som kanskje er lite, men som faktisk også kan kalles kjærlighet og/eller meninga med livet.

Outfits

Thursday

bwthursdaytorsdagigjenfeet2

Torsdag. En rolig, sløv sådan. Jeg tok oppvask, da. Det skjer jo ikke hver dag. I dag tok jeg faktisk oppvask uten å høre på musikk! Jeg hører alltid på musikk når jeg må gjøre kjedelige greier, for da trenger man et eller annet som kan distrahere vekk kjedsomheten. Men i dag glemte jeg det. Da begynte jeg å tenke på hvor mye jeg rakk å tenke på før jeg kom på det, og innså hvor fullt hodet mitt fremdeles er av irriterende, kjipe tanker jeg helst skulle ha jaget bort med oppvaskkosten. Og når man tenker på hvor mye kjipt man tenker på, så tenker man jo bare mer på det man helst ikke vil tenke på! Om du skjønner. Men så mista jeg plutselig et glass i gulvet, så det ble litt musikk på kjøkkenet mens jeg tok oppvasken allikevel, og skumparty fulgte på. Heldigvis har jeg for det meste sånne svære ølglass som er lagd for å tåle en støyt eller femten, så det gikk så fint, så, uten glasskår på gulvet og blod på finger´n, og ikke ga det blod på tann å stå på kjøkkenet med gule gummihansker og skitne kopper og fat svære som tårn, heller. Skippertakstorsdag.