Neida, jeg er ikke brannskada, jeg har bare redigert et tidligere postet bilde på bloggen, uten å ha raw-fila. Da ble det litt sånn… Rart. Men fregnene er ekte, da! 

Jeg har kanskje ikke vært så fornøyd med behandlingen så langt denne våren, i forhold til tidligere år (noe jeg skrev et megalangt blogginnlegg om som jeg valgte å vente med å publisere – i tilfelle det skulle endre seg. Blogginnlegget kommer jeg sikkert til å poste senere), men i dag (mandag) ble det forandret. Jeg fikk noe jeg har etterspurt. Jeg fikk noe å tenke på. Det var rett og slett det jeg hadde bedt om. At etter en samtale, så kunne jeg gå på rommet, sette meg i senga, sette på litt musikk og tenke på hva noen andre har sagt – og ikke bare det jeg selv har fortalt om og om igjen. Ikke bare tenke på alt det destruktive jeg tenker på hele tiden uansett, lissom. Men noe nytt.

I dag ble det sagt mye fornuftig om et vanskelig tema. Temaet er kanskje det mest tabulagte temaet jeg vet om, så jeg syns ikke det er særlig lett å skrive om det selv en gang. Og jeg er jo ikke redd for å skrive om noe, sånn helt egentlig. Temaet var selvmord. At selvmordtanker ofte er en del av depresjon er jo absolutt ingen hemmelighet, men å prate om det? Nei, det skal vi helst ikke. Kanskje er vi redde for stigmatiseringen. Kanskje er det flaut. Kanskje er det bare… Sånt man ikke snakker om.

Uansett. I samtalen et ble sagt ting jeg ikke har tenkt på før. Ting jeg rett og slett ikke har evnet å tenke på midt oppi det. Legen var veldig ærlig. H*n sa «Vi vet alle at du kan ta livet ditt. Du er smart nok til å holde en fasade for oss så du lurer oss trill rundt, og du er smart nok til å klare å holde den lenge. Vi kan ikke hindre deg i det. Men jeg har et tips til deg, og det er at du utsetter det valget nå. Ikke ta valget om å leve eller dø akkurat nå, for livet ditt kan du avslutte når som helst. Når du først har gjort det, er det ingen vei tilbake.»

Utsette valget. Så enkelt, lissom. Utsette valget, for det valget kan man ta når som helst. Det er et valg uten forfallsdato. Men når man først har valgt det, så får man aldri vite om man gikk glipp av at ting faktisk ble bedre – sånn på lang sikt. At livet generelt faktisk ble bra nok i forhold til forventningene. Sånn har jeg faktisk aldri tenkt på det. Det valget kan jeg også ta om et halvt år, lissom.

Hjernen min forstår jo det. At det er fornuftig. At det «maker sense» (som har blitt et uttrykk jeg fremdeles sier fra videregående, hah), og at h*n har rett i det h*n sier. Jeg skjønner jo det. Det er derfor jeg syns det er så rart at det ikke er enklere å bare…. Slutte. Slutte å tenke på valget. Slutte å tenke på selvmord. Slutte å tenke på å dø. Selvmordstanker har blitt tvangstanker. De er der konstant, selv om jeg ler og har det bra. Selv om jeg skjønner det som sies om at jeg bare kan velge å ikke ta det valget nå. Ser jeg en bil, tenker jeg på å hoppe foran den. Kjører jeg bil selv, så… Ja. Ser jeg en strikkepinne, tenker jeg mitt om den og. Skjønner du? Det er automatisert. Det er der hele tiden, og det plager livet av meg.

En del av meg er også litt redd for å gi slipp. Det høres kanskje enda sykere ut enn selve tankene. At man er redd for å gi slipp på tanker som bare skaper kaos og frustrasjon og smerte. Men jeg er altså redd for at jeg skal miste… «evnen» til å ta det valget. At om jeg venter i et halvt år, og er klar for å ta det valget, så må jeg enten gjennom den samme, langvarige smerten og det samme kaoset som  jeg har vært nå – enda en gang! Og at jeg da kanskje ikke klarer det heller, og forblir der, midt i ingenting med masse vondt og drit. Det frister ikke noe særlig, kan jeg røpe.

Men. Dette er bare tanker. Det er viktig å huske på. Det er tross alt bare tanker. Tanker som absolutt ikke er lett å prate om, selv om det er ganske så vanlige, og uten at de nødvendigvis trenger å være så farlige i alle tilfeller. Slitsomme er de. Og kaotiske. Og man føler seg til og med ganske dum som tenker de – og ikke minst forteller om de, men jeg velger å skrive om det allikevel. Kanskje får noen andre noe godt ut av det og. Eller kanskje kan jeg være med på å fjerne stigmatiseringen. Jeg er kanskje psykisk syk, men sprø, dum, feig eller en fare for andre er jeg ikke. Selv om jeg tenker på døden. Og hvis ikke det at jeg skriver dette gjør noen av delene, så hjelper det i alle fall meg selv til å sortere. Til å tenke godt gjennom ting som har blitt sagt. Ordentlig ettertanke, lissom. Som ikke er like destruktivt og slitsomt som ellers. Det er da noe. Det er fremskritt bare der. Kanskje finnes det faktisk andre og bedre løsninger på kaoset, after all.