DA tror jeg endelig bloggen fungerer sånn nogenlunde igjen. Det går i alle fall an å kommentere, og jeg har fått postene opp på bloglovin´ igjen også. Ikke verst! Derfor vil jeg vise dere ett av mine favorittbilder av fine Filippa. Jeg syns det ble kjempesøtt, og jeg går egentlig bare rundt og tripper mens jeg håper på fler bestillinger på hjemmefotograferinger. Det er noe ekstra spennende med å få dokumentere barn slik de er i vante omgivelser. Det er… fint. Veldig fint.
Her er to bilder fra i går. Det ble grilling på Marinen med Jørgen, Mattias, William (alle tre kan dere se på bildene over), Gina og litt fler folk. Herlig! Det var sol og skyfri, blå himmel, så kroppen fikk da litt sol også. Selv om det ikke vises. Jeg har faktisk funnet ut at jeg bør nomineres som vinnerkandidat til Miss Bleik og Blid! Tror ikke mange slår meg der, altså.
Nei, nå er det på tide å komme seg ut igjen. Alle trøndere vet at man må utnytte de få dagene med sol, for snart snør det plutselig igjen, og da blir det ikke like gøy å ligge ut på gresset med ei bok og litt vannmelon. Sjarmen med det forsvinner liksom litt om sola forsvinner. Så, ut i sola med seg – mens man enda kan! Hugs.
One.com har major issues for tiden, så det går dessverre ikke an å kommentere på bloggen min nå. Men jeg kan jo blogge allikevel, jeg, og fortelle at jeg meldte meg inn på et treningsstudio denne uka! Club Fitness er plassen man bør dra for å trene i Trondheim. Det koster 299,- i måneden, uten innmeldingsavgift og bindingstid. Passer meg perfekt! (Om du får lyst til å joine meg; send meg en mail så kan jeg verve deg!) Dessuten er det akkurat passe størrelse på det (så man slipper å rote seg bort mellom hundrevis av tredemøller), og klokka halv åtte i gårmorrest fikk jeg faktisk hele treningssenteret for meg selv. Det passet meg veldig fint, for da kunne jeg se på de ulike apparatene og bli litt kjent med dem. Og teste frem til hvor store (les: små) vekter jeg klarer å bruke på de ulike øvelsene. På arnoldpress og sånn for eksempel. Høres ikke jeg proff ut nå, så vet ikke jeg.
I dag stod jeg derimot ikke opp for å trene klokka halv åtte. Jeg våkna klokka halv syv og vurderte det, men så tenkte jeg at jeg faktisk kunne sove lenge denne ene dagen i uka uten at det ødelegger noe som helst, så jeg snudde meg og sov litt mer. Det er godt med en søndag uten noen planer som helst i ny og ne, forutenom grilling i sol og herlig vårvær.
Update: NÅ går det an å kommentere igjen! Så post gjerne noen kommentarer altså. Både her og på innlegget under. Så trist at det er null kommentarer syns jeg. Snufs.
Andrea og (An)Drea.
Det er noe med at med en gang det blir varmere i lufta så blir det så mye lettere å ta vare på vennskap. Man treffes mer. Man ler mer. Man koser seg mer. Det er så mange fler valgmuligheter til hva man kan finne på. Man blir rett og slett mer sosial, og det er det beste med både våren og sommeren. Hurra for at en kald og lang vinter med kakaokoppen ved min side er over. Nå kan vennskap og sosiale begivenheter ta over. Ja til mer sladring over en brus (eller utepils) på Solsiden. Ja til grilling på Marinen. Ja til øredøvende latter som gir oss rare blikk. Ja til en evigvarende sommer som, i likhet med alle foregående somrer, skal bli den beste sommeren – ever.
Og btw – bloggen er nede store deler av tiden for tiden. Jeg håper det blir fiksa og back to normal snarest! Plutselig var themet mitt forsvunnet også, så jeg måtte bruke en gammel versjon av designet mitt. Derfor ser det litt annerledes ut nå. Jeg prøver å fikse ting litt etter litt, men jeg er ikke akkurat dreven på html-koder lenger. Anyways, det har gått to dager uten blogg og jeg har blitt så frustrert at jeg nesten har fått lyst på røyk. Og jeg har aldri røyka. Det sier litt om hvor frustrerende det faktisk er, og det er i grunn ganske så skremmende. Jeg er avhengig av en… blogg.
Jeg tror alle jenter gjør det. Jeg gjentar; jeg tror alle jenter gjør det. Forskjellen er bare måten det gjøres på. Enten gjøres det med tvil og usikkerhet, eller det gjøres med den største selvsikkerhet i universet. Eller noe midt i mellom. Eller… ja, på alle andre mulige måter. Poenget er – alle gjør det nok. Du kjenner sikkert til det. Du går på gata. Du går ikke alene der, men allikevel setter du deg selv i sentrum. Du er i midten, alle andre er bare rundt omkring deg. Du går, og mens du går tenker du veldig på hvordan du ser ut når du går. Hva de bak deg tenker om rumpa di. Går jeg fint? Går jeg rart? Ser jeg bra ut? Ser jeg feit ut? Humper rumpa mi opp og ned verre enn Spaceshot på Tusenfryd? Burde jeg kledd meg i noe annet? Burde jeg egentlig tatt på meg en svær hettegenser for å skjule litt mer?
Jeg tenkte i alle fall sånn i dag. Etter å ha druknet meg selv i påskegodt og i overkant mye karbs i hele påska (og lenge før påska startet, bare for at «påska nærmer seg…») så har kroppen pltuselig blitt litt mer… klumpete. Da drar jeg ikke på meg treningstightsen med den samme selvtilliten som før. Selv om den kjennes akkurat like behagelig ut så vet man jo aldri om det ser like behagelig ut, om du skjønner hva jeg mener. Og når man ser slanke, spreke jenter strutte selvsikkert rundt i akkurat den samme tightsen så angrer man kanskje litt på alle kosestundene foran tv´n man i øyeblikket satte så veldig pris på. Det er min første tanke. Deretter får jeg en åpenbaring. En rumpeåpenbaring, ut av intet. Plutselig ler jeg nesten høyt av meg selv hvor teit jeg er som anstrenger meg fælt for å gå slik at rumpa mi disser minst mulig. Jeg ler høyt av hvor teit jeg er som har brukt unødvendig hjernekapasitet på noe så latterlig unødvendig.
Åpenbaringen, ja. Tilbake til den. Plutselig slo det meg; siden det florerer av jenter (i alle størrelser) i treningstights rundt omkring i byen for tiden, så er det vel antagelig ingen som gidder å bry seg om hvordan rumpa mi ser ut, hvordan jeg går eller hvordan jeg ser ut. Med tusenvis av jenter i treningstights så er jeg vel neppe den med størst rumpe. Neppe den med rarest gange. Neppe den med så unormalt bra rumpe at alle bare må se på den og tenke «wow!». Hva har jeg egentlig bekymret meg for? For når jeg tenker over det; hvor ofte bryr jeg meg om hvordan alle andre ser ut i treningstights? Hvor mange sekunder tar det før jeg har glemt vedkommende etter å ha observert og konkludert med kroppsfasong og «karakter»? Ikke sant. Hvorfor skal min egen selvopptatthet ødelegge min egen selvtillit?
Så nå strutter jeg altså rundt i treningstightsen min uten å tenke på hvordan jeg ser ut. Jeg smiler til alle som tilsynelatende har vært litt mer sparsommelig på påskegodtet enn meg selv, uten å tenke at «doh, de ser jo mye bedre ut enn meg!». Jeg dropper å bruke unødvendig tid og kapasitet på å vurdere meg selv og måten jeg går på. Nå går jeg bare. Slik det faller seg naturlig. Selvsikkert nok til å vise verden at om noen, mot all formodning, skulle se på rumpa mi og tenke «æææsj», så driter jeg i det. For sannheten er at ingen (andre enn meg selv) verken bryr seg (eller har brydd seg tidligere) i mer enn maks to sekunder. At the most.
Påskeferien er over, og jeg sitter på kontoret og redigerer bilder igjen, og tenkte derfor at jeg kunne poste en god del bilder fra hjemmefotograferingen jeg hadde litt før påske. Jeg var hjemme hos Filippa og foreldrene hennes, og jeg må bare si det; hjemme/utefotograferinger er noe av det gøyeste som finnes! Spesielt når man må løpe etter hovedpersonen til man blir helt svett. Det er gøy! Og dessuten får man jo helt personlige bilder også. Bilder ingen andre har lignende av, og man kommer helt klart utenom de typiske, veldig oppstilte bildene. Jeg liker det! Dette vil jeg helt klart gjøre mer av. Hugs!
Sommerdag. Varmeste dagen ved kysten så tidlig på året, noensinne. Jeg (og alle andre) nøt det så lenge det varte, og krysser fingrene for at dette bare var en liten sniktitt på hvordan store deler av sommeren blir. Vilja har løpt naken rundt i hagen, og det er da man vet at våren er her for å bli til sommer nå, og ikke for å bli til vinter i nye tilbakefall. Jeg knipset mange fine bilder av henne der hun løp, men det er bilder jeg dessverre holder for meg selv. Vilja har vel rett til å velge om hun vil ha rumpa si klint over bloggen selv, og når jeg spør henne nå kan jeg ikke gjøre annet enn å ta nikkinga med ei klype salt. Dessverre, for det ene bildet passet perfekt i midten over her. Jaaaaja. Sånn er det. Hugs.
Litt stemningsbilder fra Frøyapåske. Jeg skulle ønske påska kunne vart enda litt lenger, selv om det heldigvis er helligdag på mandag også. Tida går for fort, og snart er vi tilbake på Heimdal igjen. Det er jo ikke ille det heller altså, men jeg tror jeg kunne ha vært her for bestandig. Vilja trives kjempegodt hun også, så godt at hun helst ikke vil legge seg for å sove overhodet. Med andre ord; vi har det veldig fint!
I går tok jeg bilder av dette flotte paret, og jeg gleder meg veldig til å treffe dem igjen! For jeg skal nemlig ta nyfødtbilder av babyen deres når han eller hun bestemmer seg for å forlate mors mage. Veldig greit å kombinere gravidfotografering med nyfødtfotografering, så får man litt av alt!
I det siste har jeg reist frem og tilbake til Frøya, og for øyeblikket sitter jeg på Heimdal. Jeg jobbet på Fame på tirsdag og i går, og jeg har jobbet endel med egne fotograferinger også. Pluss at jeg holder på å fikse ny nettside. Så det har blitt litt dårlig med blogging de siste dagene- igjen. Jeg løper bare rundt meg selv, og får liksom ikke gjort noe som helst. Men, det tar seg alltid opp igjen, det vet vi jo. Nå er det plutselig blitt påske, og i dag skal jeg og Vilja ta turen til Gina, William og Mattias for å feire ettårsdagen til fineste William, og deretter tar vi turen til Frøya igjen. Så da får jeg kanskje litt mer ro i rævva (som vi sier på trøndersk). Da håper jeg dere alle får en finfin påske, enten det er på hytta eller hjemme. Hugs.
Det føles godt å bare glemme alle bekymringer – bare for en liten stund. Men så våkner man en mandagsmorgen, og selv om man prøver å starte dagen rolig og pent med en kopp te så klarer man liksom ikke å helt slippe taket på uroen. Uroen man vet snart er tilbake på plass akkurat der den var før man sjekket ut på den midlertidlige, mentale ferien. Det er mandag morgen, og man gjør seg klar til å returnere til virkeligheten som forteller at man har uåpnede regninger og en jobbmail med 0 nye mailer. Pang! Uroen er der igjen. «Har jeg valgt rett? Hva skal jeg gjøre nå? Blir det bedre? Klarer jeg det?»
Jada. Litt bekymringer har jo jeg også. Jeg lever ikke på rosa skyer hver dag. Jeg hopper ikke rundt, slenger med håret og smiler bredt hver dag. Det finnes dager hvor jeg rister på hodet på en helt annen måte, og da rister jeg på hodet av å tenke på hvor ufattelig impulsiv jeg til tider kan være, hvor rotete og ustrukturert jeg er og hvor utrolig slitsomt det kan være å være sånn. Hvor slitsomt det er å ikke ha noen til å passe litt på seg når man får sprø ideer og drømmer man aller helst burde ha venta litt med, men som man omfavner like lett og selvsagt som sitt eget barn.
Optimisten i meg sier jo selvfølgelig fremdeles at ting ordner seg (for det gjør de jo alltid, ikke sant?), men noen dager føles alt bare så… tungt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det høres fint og flott ut at man lever ut drømmen sin, at man er en av (kanskje) få som bare kjører på og gjør det man har mest lyst til å gjøre, men… Det er mye men der også. Spesielt når man er singel mamma til ei jente på to, uten førerkort og uten et eget sted å bo. Av og til høres A4 nesten like bra ut som ompamusikk.
