Untitled.

Photobucket

CC Cowboys @Byscenen, 2011. 

Flott å høre at dere liker min nye look! Jeg digger det selv også – føler meg tusen ganger freshere enn jeg har gjort de siste månedene. Jippi! Dog, akkurat for øyeblikket føler jeg meg ikke spesielt fresh. I dag var det halvdagsbryllupsfotografering fra 09-16, deretter dro jeg til søstersen og var supermamma/tante. Laget mat, badet to barn, herjet og var morsom (de lo! Jeg lover) og brukte opp de aller siste kreftene jeg hadde igjen virker det som. Jeg og Vilja kom oss hjem til litt over åtte, og da var det bare for Vilja å hoppe rett i seng. Og nå sitter jeg her – rimelig sliten og ikke lenger så fresh, verken på håret eller ellers. Jeg tror faktisk jeg kan lukte min egen tåfis… Æsj. Så nå skal jeg endelig komme meg i dusjen (etter å ha vært som en paralysert zombie i sofaen helt siden halv ni), og deretter blir det funlightgele (jeg er avhengig) og en eller annen tv-serie. Og høyst sannsynlig en kopp med grønn te også. For det er jeg også avhengig av. Og Ane Brun – These Days. (Finnes her.) Fint.

Impulsiv.

PhotobucketPhotobucketPhotobucketPhotobucketI dag gikk jeg på butikken, som ganske så vanlig er, handlet mat og litt helgegodteri til Vilja, og da jeg gikk forbi hyllene med hårfarge så tenkte jeg plutselig… «Ja, shit. Hvorfor ikke?» Så kjøpte jeg en farge, dro hjem og klasket det oppi håret før jeg rakk å tenke meg om. Og her er resultatet. Ganske så overdrevet før og etter-bilder, selvfølgelig. Sånn som det skal være. Du vet – null sminke, skittent hår, stygg posering og trøtt tryne på før-bildet, og et litt mer fresht etterbilde. Så nå er jeg altså litt kobberrød brunette. Eller noe i den duren! Hva syns dere? Jeg liker det. Forandring fryder – spesielt når man både ser ut og føler seg som en dass fra før!

Video: Idolaudition.

Vilja på Idolaudition 2011!

Jepp, så kom det en liten video plutselig da. Kunne jo selvfølgelig gjort dette til et stort og flott prosjekt, men det har jeg høyst sannsynlig ikke tid til før i totusenogførti, så da ble det gjort på ti minutter istedet. Og resultatet er selvfølgelig deretter også, but that´s not the point. Litt gøy var det da allikevel… Sant? Ehe. Enjoy!

I fin flyt mot strømmen.

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk     Hår & Make Up: Monica Damli Arntzen

Faen, jeg vil så ekstremt! Jeg skal ikke engang prøve å forklare følelsen jeg aldri gir slipp på. Følelsen som alltid ligger i nærheten, alltid klar til å motivere, presse og utfordre meg. Den er alltid der, og selv hvor godt jeg kjenner den er det umulig å fortelle med ord hvor viktig og fantastisk den er. Du vet, følelsen man får av å holde på med noe man liker så godt at man glemmer alt annet. Man glemmer tid og sted. Man glemmer om man ikke føler seg helt bra eller har vondt, eller om man har dårlig tid og mye annet å gjøre eller om man ikke har spist på mange timer. Man glemmer virkelig alt annet, og er så fokusert at man antageligvis ikke hadde lagt merke til en galopperende elefant engang. Eller ti.

Jeg setter på vannkokeren, finner frem tekoppen, åpner et bilde i photoshop og vips! jeg er der. I flytsonen. Trestolen jeg sitter på foran iMacen som står på spisebordet er hard og vond, men det merkes ikke. Jeg ser på klokka. Snart tjueen. Musikken er på. Jeg ser… Nei, jeg stirrer på hver eneste piksel, på hver eneste strek, på hvert eneste korn. Et par tekopper senere er klokka plutselig blitt midt på natta, uten at jeg i det hele tatt har vært i nærheten av så lite som et gjesp engang. Tid – glemt. Det er sånn jeg vil ha det. Hver dag. Være så oppslukt at jeg ikke klarer å dra meg selv vekk fra det jeg holder på med før jeg er ferdig. At jeg våkner av meg selv lenge før alarmen går på morran, på tross av at jeg omtrent nettopp kom meg i seng, og allikevel hopper lettsindig opp av senga med et smil om munnen for at jeg vet jeg snart flyter igjen. Min egen vei, mot dit jeg vil. Mot dit jeg skal, uansett hva andre måtte tro eller mene. Uansett hvor vanskelig eller umulig det er. Uansett hva eller hvem som måtte komme i veien. Jeg bare smiler for at jeg veit at jeg snart får flyte videre, med tekoppen i den ene hånda og drømmekarrieren i den andre. Det er fin flyt, det. Det er fin flyt.
Photobucket

Susanna.

Photobucket

Modell: Susanna Grønbæk

Hår & Make-Up: Monica Damli Arntzen

Stylist og fotograf: moi!

Blir egentlig bare masse bilder på bloggen for tiden, og her kommer et av Susanna fra i går. Hadde en litt Clockwork Orange-inspirert shoot, og det var selvfølgelig knallgøy. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal få til fler slike planlagte shooter fremover – med moodboard og hele pakka. Det er jo så gøy! Anyways. Sitter på skolen nå, og så fyker jeg rett på Fame etterpå. Mye jobbing fremdeles med andre ord, så nå har jeg begynt å lengte litt etter en ordentlig ferie. Jeg har jo ikke hatt ferie på… hvem vet hvor lenge. Kanskje jeg skal satse på en liten høstferie etterhvert. En liten en, bare… Jaja, vi får se. Nå skal jeg følge med litt i timen igjen, kan vel være lurt det også. Det snakkes om jesus. Ciao! 

Silje.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket
Dette er Silje, ei jente som ville ha litt bilder av seg selv og som heldigvis ville at jeg skulle ta bildene! Så her er tre av dem. I morgen er det klart for tre nye fotograferinger, så jeg må nok en gang bare slenge ut noen bilder her på bloggen i full fart og si natta. Begynner visst å bli en (dårlig) vane å nattblogge. Kanskje jeg skal prøve å sove litt på natta istedet, og heller blogge på dagtid? Høres jo fornuftig ut. Sånn egentlig. Jaja. Natta! 

CC Cowboys @Byscenen, 16.09.11.

PhotobucketPhotobucket
I kveld var jeg på Byscenen og tok litt bilder av CC Cowboys, og disse to rakk jeg å redigere før alle bildene var overført og jeg kunne sette kameraet på lading. Jeg har en fotografering igjen i morgen, så da er det greit med fullt batteri. Det kommer fler bilder av CC Cowboys etterhvert også altså, men nå er jeg pent nødt til å finne senga (jeg håper og tror at den står der den stod i går), for i morgen skal jeg først på Fame fra halv ni til fire, og deretter har jeg egen fotografering. Det blir gøy! Natta.

Drea; en fare for seg selv.

Photobucket
Hej! Her er jeg! Litt lite egoblogging for tiden syns jeg – så da slår jeg til med to ekstremt gode bilder av meg selv fra i dag. Eller, i går blir det vel nå som klokka har passert tolv for en stund siden. Men uansett. Knallbra bilder, og selv om det kanskje er vanskelig å tro på, så lover jeg at jeg har tatt dem helt selv. Begge to!

Ehm, ja. Fokus. I dag har jeg bestilt to sett med tur/retur-billetter til Oslo i oktober (yay!), og jeg har vært og sett på tattistegninga de har tegnet opp til meg på Trondheim Ta2. Jeg fikk time om tolv dager, og nå kan jeg nesten ikke vente. Jeg er så spent! Jeg håper den blir like bra som jeg tror den blir. De er velidg dyktige der, så jeg er ikke bekymret overhodet. Jeg bare gleder meg! Uansett hvor vondt det måtte gjøre. Smerte er godt. (Hjelper det å overbevise seg selv på forhånd?)

Apropos smerte. Jeg brant meg igjen i dag. Ikke like ille som sist heldigvis (om noen hukser det fæle bildet av hånda mi, iiik), men det gjør ekstremt vondt allikevel og huden ser litt… plastikk ut. På foten. Jeg kan seriøst ikke være i nærheten av verken varmt vann, vannkokere, vaffeljern, andre varme (skumle) ting eller kniver, jeg. Jeg klarer, på et vis bare jeg kan klare, å skade meg uansett hva jeg gjør, så nå er det jammen på tide at noen der ute tar ansvar og fjerner alle slike ting fra min rekkevidde. Eller noen kan melde seg frivillig til å være tjeneren min og lage te, toast eller hva det måtte være til meg. Så kan jeg heller kjøpe meg ei bjelle. (Ei bjelle kan jeg vel ikke skade meg på, kan jeg vel?) Fin plan! Nei, nå skal jeg faktisk komme meg i seng, så jeg får noen timer søvn før jeg skal jobbe fra morgen til kveld imorgen. Hugs!

Det er en del av prosessen.

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i «mikrofonen» sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker «jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…»  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Just a little update.

PhotobucketPhotobucket

To Viljabilder til. Det kan vel bli litt mye av henne på bloggen i perioder, spesielt når jeg har Viljauke. Det er det flere logiske grunner til. 1. Jeg tar masse bilder av sjarmisen. 2. jeg rekker ikke å sette meg ned lenge nok til å komme opp med noe annet å blogge om. Så da blir det bare sånn. Men, nå er det Viljafri uke igjen plutselig (ukene går så fort!), og ikveld har jeg store planer om å sette meg ned med en kopp te og roe ned i fem sekunder. Kanskje litt lenger også, så jeg får tid til å roe meg nok ned til å fullføre et blogginnlegg jeg begynte på for flere dager siden. Så skal jeg jobbe igjen. Systematisk og uten stress er planen, men hallo. Det er meg vi snakker om. Men altså, jeg klager absolutt ikke på å ha mye å gjøre! Jeg er utrolig glad for at gøyale oppdrag og eventer stadig dukker opp for tiden, og at motivasjonen og energien er på topp igjen. Jeg er så gira at man skulle tro jeg går på speed ellerno, men det kan jeg altså avbekrefte. Og ja, helt til slutt; i morgen skal jeg stikke innom Trondheim Ta2 og se på tatoveringa mi som er tegnet opp også! Iiik. Snart blir det, dere. Snart blir det!