Det er en del av prosessen.

Av og til, bare av og til, så blir jeg redd for å skuffe meg selv. Når man sier drømmene sine ut høyt så gir man seg selv stor fallhøyde. Når man først har sagt noe, så er det virkelig for alle andre enn en selv også. Det blir ikke lenger bare en bortgjemt, skjult drøm, men noe du åpenlyst prøver å oppnå – mens alle kan følge nøye med på prosessen. Om man ikke skulle klare det så er det selvfølgelig verre at hele verden også vet at du ikke klarer det, enn om man bare går rundt med et smil og holder kjeft om sine største og innerste ønsker for sitt eget liv. Da er det jo ingen som vet at man feiler. Da slipper man medlidende blikk og flåsete kommentarer som så åpenbart kun beviser at de rundt en tenker akkurat det man er så redd for at de gjør – at man kun er en taper som ikke lyktes med det man så høylydt ropte ut at man skulle klare. Taper.

Men, kanskje er det litt sånn at det er mye lettere å feile i skjul. På alle måter. Det er lettere å takle selvfølgelig, men det er også lettere å feile. Eller for å si det på en bedre måte; det er verre å lykkes. Om du ikke engang har nok tro på deg selv til å fortelle verden hva du vil bli eller gjøre i livet, så hvorfor i all verden skulle du klare det da? Det er en grunn til at det sitter uoppdagede talenter rundt omkring og knuger på bortgjemte (og nesten glemte) drømmer uten å komme noen vei, mens andre ikke fullt så begavede (men allikevel godt over gjennomsnittet talentfulle) kommer akkurat dit de vil. Det er ikke kun tilfeldigheter som spiller inn. Det handler ikke om flaks og uflaks. Ofte er det kun en selv og ens tvil som står i veien for suksess.

Tvil er litt som skumring, det. Den snur ikke. Den gjør det mørkere og mørkere og mørkere, helt til det blir så mørkt at man ikke lenger klarer å se klart. Har man først begynt å tvile på seg selv så er det ikke lett å se ting som de er. Og du kan banne på at du ikke kommer til å få så mye hjelp til å se sola igjen fra andre heller, for å si det sånn. Igjen; overlevelsesstrategier. De sterkeste klarer det. De svake sitter igjen sultne, trøtte og deprimerte med påklistra glis som så tappert prøver å fortelle verden at de så absolutt ikke har urealiserte drømmer liggende uåpnet i hjertene sine.

PhotobucketDet er på de små scenene de store stjernene blir født. Vilja synger i «mikrofonen» sin og lager show for publikum (meg).

Det snakkes ofte om selvrealisering og hvor viktig det er for oss som individer å føle mestring. Jeg tror man i stor grad er i stand til å velge litt selv hvilken sirkel man tar del i når det gjelder akkurat dette. For det med selvrealisering er helt klart en sirkel, enten den er ond eller god. Går du inn for noe med genuin tro på at du kan… nei, på at du skal klare det, så gir det enormt mye bedre energi enn om man tenker «jaja, pyttsann. Jeg kan jo kanskje prøve…»  Å gi seg selv lov til å feile er kanskje fornuftig i blant, men det er også forbanna teit spør du meg. Gir du deg selv lov til å feile så gir du garantert opp mye raskere enn du ville ha gjort om du i utgangspunktet tenkte at dette er noe du burde klare. Å gi seg selv lov til å feile er kun en feig handling for å slippe å ta stilling til følelsene man får når ting ikke går helt som man selv ønsker. Men vet du hva? Det er en del av prosessen. Det er av å vokse på motgang, og ikke unngå den, at man kommer dit man vil. 

Photobucket
Kaizers Orchestra – Prosessen.

Del

10 Kommentarer

  1. september 14, 2011 / 22:24

    Veldig bra sagt. Har kjent en del på de følelsene du beskriver her det siste året. Det er ved å dele ideer de blir realitet :-)

  2. Chri
    september 14, 2011 / 22:33

    Det blir ikke mer sant enn det der! Velskrevne ord :)

  3. september 15, 2011 / 00:09

    Tihi, likte helt fra starten at overskriften var et sitat fra Kaizers. Også bekreftet du det med sangen på slutten.

    En ekstremt velskreven tekst, ekstremt gode tanker, og ekstremt kloke ord. Jeg er veldig enig, og det er veldig sant. Like vel er jeg av dem som ikke helt klarer å tro på meg selv. Jeg har en drøm om å skrive en bok en gang, men jeg føler ikke jeg er god nok. Det hjelper veldig å ha en kjæreste som tror på meg, men det er enda viktigere at jeg tror på meg selv. Jeg håper det kommer med tiden, og at jeg etterhvert tør å prøve. Det er enda lenge til jeg uansett vile skrevet den, så har litt tid til å bygge opp troen. Min største frykt har alltid vært å ikke være god nok. Folk vil vel da tro jeg er perfeksjonist, men ofte blir det heller til at jeg ikke tør gjøre noe ordentlig. I frykt for at mitt beste ikke er godt nok, gjør jeg mitt nest-beste, så jeg vet jeg kanskje kunne gjort det bedre, og at det er grunnen til at jeg feila, på en måte. Jeg er vel bare litt pinglete av meg, vil jeg tro.

  4. september 15, 2011 / 09:37

    Ble litt fascinert av blogginnlegget ditt denne gangen. Utrolig viktig tema som alle og enhver kan kjenne seg igjen i. Noen drømmer bør alle engang prøve å realisere, kún for å bevise for seg selv at det er mulig. På den andre siden bør noen drømmer forbli drømmer. Tror det er viktig at mennesket alltid har lengtende tanker om et bedre liv, en annerledes tilværelse. Om jeg kommer til den dagen jeg føler meg tilfreds og fornøyd, så har jeg sluttet å leve livet.

    Jeg tror nøkkelen til å klare å følge drømmene sine, ligger i seg selv. Alle som én, har et snev av dårlig selvtillit. Dette er redselen for det ukjente. Av natur tror vi mennesker at det ukjente må være negativt ladet. Det er rett og slett skummelt. Klarer vi å snu om på den tankegangen, om ikke en gang i blant, så vil vår verden åpne seg på nytt.

    Jeg bar den negative tankegangen da min fotointeresse tok av for fullt. Jeg turde ikke ta på meg foto-oppdrag i frykt for at kundene ikke ville like bildene mine. Etter en stund tok jeg meg selv i nakken. Hvis jeg først skulle tenke: Hva hvis…, så kunne jeg like gjerne fullføre med: Hva hvis…bildene blir kjempefine? Av ren nysgjerrighet til min nye filosofi, tok jeg på meg flere oppdrag. Jeg har i ettertid fått gode tilbakemeldinger, og lever nå i en rus av fotografisk selvtillit.

    Mitt tips til alle dere som vil så gjerne, men ikke tør. Tenk: Hva hvis det går bra?

    Ikke ta dere selv så høytidelig. Husk at alle andre bryr seg mye mindre om hva du gjør, enn du selv gjør ;)

  5. september 15, 2011 / 19:37

    Herlige bilder, og flott skrevet!

  6. september 17, 2011 / 17:30

    o vise drea, du har så mange kloke ord! det er jo så sant det du sier, men fader heller, så vrient det er å faktisk gjøre det. herlige viljabilder!

  7. Jonas(not brothers)
    september 18, 2011 / 21:55

    Insiktsfullt skrivet! Jag tror att i tillägg så blir många nästan kvävda av alla möjligheter som ges! Man kan inte riktigt sortera ut vad man vill lägga sitt hjärta i.

  8. september 19, 2011 / 18:16

    Bra innlegg, det du sier er så sant! Har ikke tenkt på det sånn før, men nå skjønner jeg hvor usikkerheten på meg selv kommer fra! Kjempe fin blogg du har forresten :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.