Du står foran et stup. Det er enormt langt ned, og du blir svimmel bare av å tenke på hvor teit du er som står der du står når du heller kan være på et trygt sted. I senga. I sofaen. I en armkrok. På do. Hvorsomhelst. Bare ikke her. Klumpen i halsen vokser, for du vet jo at du må hoppe. Du svetter. Du svimer nesten av. Du dør nesten. Alt i deg roper nei, nei, nei, nei! Jeg vil ikke! Jeg tørr ikke! Jeg må ikke – ikke i dag i alle fall. I morgen? Kanskje på torsdag? Eller fredag? Til helga, ja. Til helga kanskje. Og så tenker du plutselig på den latterlige reklamen du har sett på tv utallige ganger, men som du aldri husker hva reklamerer for, ler litt for deg selv og glemmer i et likte millisekund hva du var i ferd med å gjøre. Du må jo nesten komme på hva reklamen er for, for sånne ting plager deg om du ikke husker det. Men istedet for å huske det, så husker du hvor du er og hva du er i ferd med å gjøre, og du er tilbake. Nye svettedråper er tilbake på plass i panna før de gamle rekker å treffe bakken. Du vet hva du må gjøre og hvordan du må gjøre det, men allikevel går du nøye over alt i hodet minst femti ganger, og for hver gang du avslutter ressonnementet så lover du deg selv at det der virkelig var den siste gangen. Nå er du klar. Kjempeklar! Men… så har du automatisk allerede begynt å tenke på begynnelsen på nytt, like før du nærmet deg slutten, og er derfor nødt til å fullføre – igjen.

Til slutt skjønner du at du går tom for tid, og at ting må skje. Derfor hopper du bare i det. Akkurat som man etter en time eller to i bare badedraken på land gjorde da man var åtte år og ivrig på sommerbadinga allerede i mars. Du hopper i det, og nei, du skyter ikke mora di, selv om tiden du har brukt på å forberede deg på dagens store utfordring kanskje kan tilsi det. Selv om sekundene før du treffer vannet fremdeles kan få deg til å pisse i buksa, så er det faktisk ikke så ille. Du kommer deg gjennom telefonsamtalen lekende lett, og det er over på et blunk. Uten stamming, uten å snakke for fort, uten å drite deg ut. Du bare ringte – og noen tok den og svarte. Derfra gikk jo alt prikkfritt. VG. VG var det. VG helg. Det var det.

Det forbauser meg i blant hvor gammeldagse vi fremdeles er, på tross av likestillingskamp og brente bh´er i lang tid nå. Likelønn kan forhandles frem. Like arbeidsforhold kan forhandles frem. De fleste forskjellsbehandlinger mellom menn og kvinner kan endres. Men, synet vårt er ikke like enkelt å endre. Idealene er printet fast i oss som brennmerking på kyr, og er ikke lett å fjerne. Jeg tror faktisk de styrer hva vi tenker om folk oftere enn hva vi selv tørr å innrømme.

Tenk på dette med sjekking. Når to mennesker, i dette tilfellet en mann og en kvinne, kommer så langt at de har det kos i senga uten at det blir noe forhold ut av det, så får de fleste en viss oppfatning av greia. Ofte tror man automatisk at det er mannen som har vært en luring, som har lurt denne kvinnen til å bli med på morsommheter hun egentlig burde være litt grådig på. At han har spydd ut lovnader om livet og fremtiden i hytt og pine for å få det han ville, og deretter bare kastet henne vekk. Det er så og si alltid kvinnen som blir sett på som offeret. Mannen er jegeren. Kvinnen er byttet. Mannen er dritsekken, kvinnen er… vel, bare dum og godtroende. Men er det sånn? Eller er det bare lettest for alle parter at det tilsynelatende er sånn? Menn skaper en eller annen form for status for seg selv, og jenter unngår et dårlig rykte. Det er jo tross alt bedre å være naiv, dum og godtroende enn å være en frøken som knuller som en mann.

Mora til ei venninne av meg sa en gang til henne at «jeg tror du blir litt lett sjarmert av disse mannfolka, jeg.» Hun kunne liksågodt sagt «du er naiv som tror han virkelig liker deg. Dumme, uvitende jente…» For det er synet vi har på jenter fremdeles. «Sjarmert» blir brukt negativt, og burde egentlig stått sammen med «lettlurt» i synonymordboka. I folks oppfatninger av andre mennesker finnes det sjelden noe midt i mellom. Spesielt ikke om man hever stemmen og sier at man faktisk ikke var verken dum, godtroende eller et offer i en situasjon. Da går man fra Sydpolen til Nordpolen på et blunk. Ingen ser ut til å tenke over at man ikke nødvedigvis er billig, løssluppen og lett å få i senga om man ikke tar offerrollen. For folk flest er det enten eller. Billig eller dum er valget vi får, og da er det ikke rart at vi jenter senker blikket, sparker i en stein, holder kjeft og velger dum, men takk for at det faktisk finnes jenter som løfter blikket stolt og velger å ikke velge mellom to så idiotiske alternativer. Noen lar rett og slett steinen ligge akkurat der den er, selv om alle rundt løper som tullinger og sparker den så langt vekk fra sannheten som overhodet mulig.

I går så jeg Avatar. Ja, det var kanskje på tide. Jeg er ikke den som ser mest film. Jeg er mer på serier, jeg. Korte episoder man rekker å se ferdig kjapt nok funker veldig greit. Anyways, i går så jeg Avatar, og med skyhøye forventninger så må jeg nesten være så ærlig og si at jeg ble litt skuffa. Ikke for at filmen er dårlig laget, for det er den jo absolutt ikke. Effektene, lydene, gjennomføringen – alt er jo rimelig imponerende, men så er det noe som får meg til å lure litt på om filmen er ordnet av to helt ulike mennesker. To helt ulike amerikanske mennesker. Filmen er så amerikansk som du kan få det – «spennende» kampmusikk, intense blikk og småharry kommentarer. Gjerne samtidig. Men så har du den andre parten. Den som velger side i kampen. Den som får oss til å skille mellom hvem som er de onde og hvem som er de gode. Det tok ikke lange stykket inn i filmen før jeg begynte å tenke på Israel og Palestina. Irak og USA. Eller Pocahontas. Det er ikke vanskelig å se at dette ikke bare er en eventyrfilm, men at det faktisk er ganske så virkelig også. Om vi ser bort fra en god del detaljer, selvsagt. Som kjempedrager man kan ri på foreksempel.

Men tilbake til poenget. Til tross for at filmen er så amerikansk som du kan få det, så er den ikke så veldig amerikansk politisk. Ja, for som sagt – dette er ikke bare en eventyrfilm. Det er om krig, fred og politikk og sånn også. Og ikke minst; religion. Hadde den vært amerikansk tvers gjennom så hadde vi blitt manipulert til å sympatisere med motsatt side, og da kunne filmen liksågodt het «Soldier» istedet for «Avatar.» Det er derfor jeg med ett begynte å lure på hva det amerikanske folk mener om denne filmen. Ser de egentlig hvem som er hvem, eller går de ut fra kinosalen uten å ense den litt dypere meningen som ligger bak hele greia? Tenker de ikke over det engang når den sterkeste militære av «the sky people» (som forøvrig liksågodt kunne vært spilt av Arnold Schwarzenegger) sier «vi skal bekjempe terror med terror»? Lyder ikke det veldig kjent? Har vi ikke sett denne filmen før – både i kinosalen, på nyhetene og i media?

Grunnen til at jeg fant filmen så skuffende er for at den er amerikansk nok til at jeg etter et kvarter skjønte hvor det bar hen. Jeg skjønte hva som kom, og jeg skjønte hvordan ting kom til å ende. Og hva sitter man igjen med da? En ekstremt dyr film med masse effekter og høyt volum. Og det trenger ikke være så ille det, om man ikke har et ønske om å formidle en dypere mening som man så åpenbart har her. Man kan selvfølgelig velge å ikke tenke over noe av det, kose seg med filmen og popcornet, hoppe rundt i sofaen og fekte mens man roper «dø, motherfucker, DØ!», men faktum er at dette er noens liv på ordentlig også. Hver dag. Og at det blandes med musikk som får alt til å virke mer pompøst enn Ari Behn, istedet for å skape disse sterke, uttrykksfulle øyeblikkene de så hardt prøver å få frem, blir rett og slett litt for enkelt. Det er mulig jeg er litt streng, men for meg var ikke dette annet enn gammelt nytt i ny forpakning. Over og ut.

Det er egentlig litt morsomt å tenke på hvor lite logisk hjernen (og hjertet) fungerer i blant. Jeg vet ikke om det er på grunn av vårt ønske om å aldri bli såra eller om det rett og slett bare er i god tro, men vi er flinke til å utsette smerten så lenge som mulig. At det er en dårlig forsvarsmekanisme er det ingen tvil om, men allikevel er det som om den dukker opp med ett varseltrekantene lyser rødere enn nesa til Rudolf. For du vet – av og til så vet man på forhånd hvor dårlige forutsetninger ting har. Innerst inne så vet man at dette bare er gøy for the moment, og at det er best å holde både følelser og tanker på trygg avstand, men det er som om denne formen for selvinnsikt forsvinner på de mest upassende tidspunkt. Og det er selvfølgelig da forsvarsmekanismen begynner å jobbe på spreng i helt motsatt retning. Vi fyller hodene våre med falske forhåpninger, falske følelser og drømmer som bare går i oppfyllelse i romantiske komedier med Julia Roberts i hovedrollen. Vi ignorerer alle tegn som tyder på at han faktisk ikke er så interessert, at han vil noe annet enn det vi vil, at han ikke ser på oss som vi ser på ham, på tross av hvor innlysende det egentlig er. For alle andre.

Så vi ringer venninna vår, bare for å få bekrefta at tegnene vi har plukket opp (som vi egentlig ikke vil innrømme at er så innlysende som vi egentlig vet at de er) bare er bullshit, og at det finnes en god forklaring på det meste. At det er mange logiske grunner til at det er du som har tatt kontakt med ham de siste ti gangene, at han har svart kort og rart eller at han ikke har hatt mulighet til å møte deg på en stund. Venninnen vår sier «han har sikkert vært veldig travel på jobben i det siste!» eller «han vil sikkert bare at du skal jage ham litt, han prøver bare å være litt hard to get! Go for it, go get him!» Well, guess what? Bare kaaaaanskje er han faktisk ikke så veldig interessert? Bare kaaaaanskje er han dritlei av at du poker ham på facebook til alle døgnets tider, at du på merkelig vis dukker opp med et scary stalkerglis på alle festene han er på, at du tekster han konstant? Bare – kanskje?

En forsvarsmekanisme skal jobbe mot trusler. Mot ting vi helst vil unngå. Mot sårede følelser. Det er derfor det er litt komisk at vi til stadighet lurer oss selv, på tross av at vi egentlig kunne ha sluppet så utrolig mye billigere unna! Med ett man får en liten magefølelse på at ting ikke er som man ønsker så bør man stole på det. Stole på den lille følelsen, selv om den kanskje bare dukker opp i et lite millisekund og forsvinner like raskt igjen. Du vet hva de sier – ingen røyk uten ild. Men igjen; kanskje er dette bare nok et eksempel på daglig, følelsesmessig masochisme. Det man tror man ikke kan få virker alltid litt mer fristende enn hva det nødvendigvis er, og jeg lever i troen om at det er akkurat derfor det gjør så vondt også. Vi tror vi går glipp av den o´store kjærleik, mens sannheten er, mine venner… Sannheten er at om vi hadde fått det, så hadde det ikke vært så big allikevel. Det er nederlaget som gjør vondest. At man faktisk aldri får vite hva ting kunne ha blitt. Om ting kunne ha blitt så bra som vi har sett for oss, fantasert og drømt om. Det gjør rett og slett vondest at vi aldri får komme langt nok i forholdet til å vite at ting ikke hadde blitt så fantastisk som vi har sett for oss. Med andre ord; det er troen på det vi går glipp av som sårer oss mest – og ikke det vi går glipp av i virkeligheten.

Og siden noen trodde jeg var trist og lei nå; hahahaha. Ikke misforstå sånn, da. Jeg er kjempeglad og tar livet som det faller seg. Ting jeg skriver om handler ikke alltid om meg selv. Av og til er det bare generelle observasjoner. Dessuten – sånne ting interesserer meg. Hvorfor folk gjør hva de gjør er spennende!

Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. «Relativt» usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.

Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?

At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?

Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?

Siden jeg nå er singel så nyter jeg å bare kunne sitte i byen og se på mennesker, inkludert… ja, mannfolk. Ikke noe for det, se på mennesker gjør man jo uansett om man er i et forhold eller ei, men… du skjønner. Nå ser jeg litt mer. Ikke for at jeg leter etter noe spesielt (eller noen spesielle), men mest for å bare se om det faktisk er noe der ute. Til en senere anledning, liksom. Om det finnes håp for meg når jeg først finner ut at det er på tide å forlate singeltilværelsen. Om det er håp har jeg ikke funnet ut av, men jeg har lagt merke til veldig mye annet. Jeg har lagt merke til hva jeg mener er usexy med menn. Dette høres ut som et veldig fint listetema. Du vet, lister er gøy. Lister holder oversikt! Here we go:

1. Menn som sminker seg.

Jada, helt greit at også menn vil se så bra ut som mulig, men det er allikevel skikkelig turn off. Å se en mann bruke blyant på øyenbryna og som koster mineralfoundation i ansiktet med fine sirkelbevegelser får meg ikke akkurat på gli, uansett hvor kjekk han enn måtte være.

2. Menn som skryter av hvor mange de har hatt sex med…

… og som allikevel kaller jenter som har hatt sex med like mange for horer. Come on. Om du syns det er greit at du gjør det selv, så bør det være greit for deg at andre gjør det også. Sådetså. Forøvrig, hadde jeg pult trehundreogfemti stykker hadde jeg skjemtes og aldri snakka om det. I alle fall ikke på tv, Niklas Vindel.

3. Menn som tror de har rett til å høylydt dømme jenters utseende…

… og som tilsynelatende glemmer at de ser ut som troll selv.

4. Menn som gråter LETT eller FOR mye.

Mannfolk har selvfølgelig også følelser, og de skal få grine i blant de og. Men… å se at typen vedsiden av deg i kinosalen tørker tårer av den rørende slutten på filmen er rett og slett litt usexy. I can´t help it.

5. Menn med rosablogg.

Jeg tror jeg er litt «gammeldags», men jeg er veldig for den der «la menn være menn.» Rosablogginga kan vi jenter ta oss av. Dere menn kan blogge om bil, motorsag og skrujern. Sånne manneting, vet du. Om dere trenger å blogge overhodet.

6. Menn som trener helt feil med vekter.

Nå er jo ikke jeg noen proff på trening med vekter altså, og det er fullt mulig jeg gjør mye feil selv også, men å tydelig se at menn gjør helt feil på øvelser er skikkelig turnoff. Om ei jente gjør feil så er det jo bare en god unnskyldning for gutta å komme litt nærmere for å hjelpe, men om ei jente må hjelpe en mann med styrketrening… ja, da mister det sjarmen.

Heldigvis har jeg ikke så veldig mange mannlige lesere, så da er det vel ikke så veldig mange som vil føle seg truffet av dette. Og de som faktisk gjør det; sårri. Sånn er det bare. Min mening teller jo ikke så mye i det store og hele uansett, så det er fullt mulig for dere å finne dere damer allikevel. Bare ikke meg. Og til størsteparten av mine lesere, nemlig det kvinnelige kjønn; hva mener du er mest usexy med menn? Og hvor mye har det å si, i det store og hele? Kjør debatt!