For en stund siden skreiv Ingeborg Senneset en tekst om bedragersyndrom, og det er også noe jeg har tenkt på i det siste. Og hvordan vi hele tiden alltid måler oss selv i en helt annen målestokk enn vi måler andre. Jeg ble intervjuet av Hitra-Frøya her en dag (saken, som forøvrig ble veldig fin, finner du her), og i ettertid så fikk jeg litt dårlig samvittighet av noe jeg sa. Jeg sa «jeg tør ikke kalle meg norgesmester på ordentlig før jeg vinner en åpen klasse». Det kan jo gi inntrykk av at jeg mener at å vinne ladies ikke teller, at det ikke er bra nok, og det kan jo være å tråkke andre ladies-vinnere på tærne. Men, det var ikke det jeg mente. Jeg syns det er bra. Jeg ser ikke på de andre vinnerne av den eventen som mindre norgesmestere enn andre, og jeg har alltid gratulert genuint og sett på det som en bra prestasjon av dem! Så det har virkelig ingenting med det å gjøre.
Det er bare det at hver gang jeg klarer noe selv, så blir det et ganske så stort antiklimaks. Ta Psykehus som eksempel. Jeg skreiv på det bokutkastet i fem år. Fem år. Jeg var vel vitende om at kun ca. 1% av innsendte manus blir antatt, og at om jeg noen gang klarte det, så var det noe jeg skulle være stolt av. Jeg jobba på, jeg håpte og drømte, og den dagen det faktisk var i boks – den dagen jeg stod med boka i hendene, så den på hylla i bokhandelen – så føltes det ikke helt som jeg hadde forventet. Joda, fornøyd var jeg jo. Litt stolt og, kanskje, men hver gang noen kalte meg «forfatter» så krympet jeg meg og svarte «nei, shit, for å kalle meg det, må jeg i alle fall skrive én bok til!»
Jepp, alle innlegg jeg skriver om ting og tang trenger passende selfies av meg selv.
Så det var egentlig ikke godt nok for meg selv allikevel, selv om det var noe jeg jobba hardt for og drømte om. Men, når andre gir ut bok, om det så «bare» er én, tenker jeg jo virkelig ikke at de ikke kan kalle seg forfattere! Så det er noe med det. Vi er så flinke til å måle oss selv opp mot en standard vi så absolutt ikke måler andre mot. På prestasjoner, på utseende, på livet. I Kompani Lauritzen ga fenriken tilbakemelding til Mona Berntsen (tror jeg det var? Rett meg om jeg husker feil) at hun var alt for streng med seg selv. At hun var urettferdig mot seg selv. At hun målte seg selv opp mot en helt annen målestokk enn hun hadde for alle de andre. Hvorfor gjør vi det der? Og hvordan i all verden kan vi endre det? Jeg aner i alle fall ikke, for jeg er svar skyldig selv. Jeg blir rett og slett aldri fornøyd med det jeg får til. Det kunne alltid ha vært mer. Større. Bedre. Som jeg skreiv om foto en gang; det beste bildet mitt er alltid det bildet jeg ikke tok.
Av og til føler jeg meg ganske overvelda av det å være forelder. Det er så mye å tenke på, så mange fallgruver, så mange måter å feile på, og selv om småttisene har to foreldre, så føler jeg at jeg står ganske alene i det – fordi vi ikke lenger er sammen. Hverdagen står jeg alene med. Vi snakker jo selvfølgelig sammen, og diskuterer litt, men når man er alene så skal man jo tåle alt alene og. Rot og krangling, matlaging og påkledning. Sinneutbrudd og trass. Man skal møte barnas følelser, forstå dem, validere dem, gi rom for dem, men samtidig være tydelig og sette grenser. Det høres jo så enkelt ut, men til tider føles det så utrolig overveldende. Og jeg feiler. Av og til blir jeg sint. Av og til kjefter jeg. Av og til stormer jeg ut av rommet og må stå på vaskerommet og telle til ti. Noen ganger tar følelsene mine overhånd, og tålmodigheten slutt. Jeg ber om unnskyldning, ordentlig og uten forbehold, men er allikevel redd for at jeg ikke kan reparere. Er jeg egentlig god nok?
Jeg leser mye. Jeg prøver å lære om hvordan jeg på best mulig kan være en god forelder. Jeg er ikke helt blank på pedagogikk. Allikevel føler jeg meg tidvis helt fortapt, og det er så overveldende. Bør jeg ikke si «så flink du er» til barna mine? Roser jeg ikke innsats godt nok, men skaper fokus på resultat? Bør jeg ikke si «så fin du er»? Skaper jeg negativt fokus på utseende og det ytre? Er jeg for streng? Blir jeg for sint? Klarer jeg ikke å møte følelsene deres godt nok?
Hjelp. Jeg syns det er så vanskelig. Er jeg egentlig god nok?
I helgen var jeg hjemme alene. Barnefri helg. Energinivået har vært litt labert i det siste, så å dra til Trondheim for å henge med venner (som jeg ofte gjør når jeg har barnefri helg), ble byttet ut med husvask, trening og sofachill. Jeg laget meg hjemmelaget pizza, og lukten av tomatpuré og løk minnet meg så veldig om familietid. Jeg lukket øynene, og kunne nesten se for meg pappa stå på kjøkkenet og lage mat. Jeg kunne nesten kjenne følelsen av lørdagskveldene foran tv-en samlet som en familie, med leiefilm fra kiosken og pizza på bordet. Den familiefølelsen får jeg ikke gitt Tomine og Elliot. Når de er her hos meg, er det bare meg. Det er ikke både mamma og pappa. Er det egentlig godt nok?
Om noen spør meg hva jeg jobber med, bruker jeg å si at jeg er ufør fordi jeg er bipolar. Ja, jeg sier er bipolar, selv om «har en bipolardiagnose» både er mer korrekt og mer passende, men det får så være. Jeg sier at jeg er bipolar, men at jeg nå er frisk og stabil, og har vært det i flere år. For det er jeg jo, i alle fall i forhold til før. Ikke har jeg vært deprimert på veldig lenge, ikke har jeg vært manisk. Ikke har jeg vært innlagt, ikke har jeg ønsket å dø. Jeg har i grunn vært veldig så «normal» (haha), og elsker både livet og hverdagen.
Men, selv om jeg sier at jeg er frisk, og også føler meg det, så kjenner jeg selvfølgelig svingningene. Jeg kjenner en plutselig kjemisk ubalanse i hjernen som får meg til å sitte hjemme i sofaen og gråte en hel dag mens kidsa er i barnehagen, helt uten grunn. Jeg kjenner fremdeles på angst. Jeg har fremdeles et panikkanfall i ny og ne, eller kjenner tendensene til det. Jeg har fremdeles mareritt i dårlige perioder, som vekker meg på nettene og gjør meg redd for å sovne igjen. Jeg har fremdeles traumer, og jeg kan fremdeles bli trigget. Selv om jeg er frisk og klarer meg helt utmerket, så er ikke alt som har vært før blitt slettet fra minnet. Det er der, det ligger der, og på noen dager og uker er det hardere å jobbe mot enn andre.
For ja. Jeg jobber med å være frisk hver eneste dag. Det tok meg ti år å lære å takle diagnosen. Det tok meg en innvilget uføretrygd for å ha overskudd nok til å klare å jobbe med det jeg måtte jobbe med; jeg måtte innøve nye, gode mestringsstrategier. Jeg måtte lære meg selv å kjenne, når ingenting hang på greip og alt bare var kaos. Det tok meg mange oppturer og medfølgende møter med veggen for å innse at jeg ikke bare kunne tråkke på gassen fordi jeg ville, men at jeg var pent nødt til å bremse – selv om hele meg strittet i mot. Samtidig måtte hjernen lære å reagere annerledes enn den gjorde på autopilot. Autopiloten var rimelig destruktiv og dramatisk. Det måtte endres, og det måtte læres. Det tok tid.
Nå bremser jeg. Jeg tar hensyn. Jeg gjør det jeg vet jeg må, selv om hjernen forteller meg at den vil noe annet. Jeg trosser meg selv, jeg ignorerer meg selv, jeg pusher meg selv, jeg lytter til meg selv, jeg gir meg selv slack. Hva som trengs varierer, og nå vet jeg hva som trengs, når det trengs – og er også i stand til å høre på det og gjøre noe med det, selv om jeg kanskje ikke vil. På mange måter kan man vel si at jeg har blitt min egen coach. Min egen manager. En som overstyrer. En som tar styringa når det jeg «selv» gjør egentlig ikke fungerer.
Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Jeg har endret mye, jeg har fått kontroll på en hel masse følelser, mestringsstrategier og reaksjoner, men det er fremdeles visse situasjoner som gir meg følelser jeg ikke er så god på å takle. Etter årevis med ganske heavy psykiatri som har involvert politi, ambulanse, tvangsinnleggelser, reimer, tvangsmedisinering – ja, you name it, så er det noen følelser som trigger meg veldig fremdeles. Det jeg nå sliter mest med å ha kontroll på, er følelsene som dukker opp når jeg ikke føler meg hørt, respektert eller likeverdig. Når noen bruker hersketeknikker som sarkasme, himling med øynene, nedlatenhet. Eller når jeg føler noen bare avskriver det jeg skal si – før jeg engang rekker å si det. At jeg ikke får forklart. At jeg ikke får fortelle min side, og at min side avskrives som fakta og realitet før noen egentlig lytter. Jeg tar veldig mye veldig fort personlig, selv om det kanskje ikke er ment sånn. Følelsene jeg får av å føle meg teit, av å føle at andre mener jeg er teit, av å føle meg som den som alltid er skyld i det som skjer – de er jeg virkelig ikke så god på å takle.
Jeg har ikke alltid rett. Min oppfatning er ikke alltid nærmest sannheten. Men, jeg mener alle fortjener å bli hørt. Alle har en oppfatning som er verdt å lytte til. Alle følelser og meninger bør få leve, lissom. Uten at man skal føle seg sett ned på, oversett eller dum. At noen mennesker velger å bruke hersketeknikker kan jeg ikke endre. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan jobbe med, er hvordan jeg takler disse følelsene som dukker opp når jeg møter det. Så nå må jeg jobbe med det, da. Jeg må lære meg å takle det bedre, så ikke hodet og kroppen går direkt i rød alarmknapp-mode – som nå. Og det er kanskje ikke så rart dette fremdeles stikker så dypt, for når man har vært den umulige pasienten, den som aldri eide sannheten, har man ikke alltid følt seg som et likeverdig menneske. Det var til og med perioder hvor jeg ikke følte meg som et menneske overhodet. Når du blir fratatt alle valg, all verdighet, all vilje – da er man ikke lenger veldig menneskelig. Det er vondt å føle, for om du ikke er menneskelig – hva er du da?
Nå ble dette litt mer dystert enn jeg hadde tenkt, og jeg husker egentlig ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette blogginnlegget heller. Det får så være. For å komme med en slags konklusjon; jeg tror det er greit at vi alle blir flinkere til å tenke over hvordan vi ordlegger oss og oppfører oss mot hverandre i diskusjoner og situasjoner, og at vi klarer forholde oss respektfulle mot hverandre selv om ting kanskje blir opphetet. Alle har sin oppfatning og sin virkelighet, og alle bør bli hørt – uavhengig av om man mener det er så langt fra ens egen sannhet og virkelighet som man kommer. Og så må jeg virkelig lære meg å takle de følelsene jeg får når jeg møter disse triggerne bedre. Jeg må endre reaksjonene mine. Endre hvordan både hode og kropp automatisk reagerer. Hvordan jeg skal endre det aner jeg ikke, men jeg finner vel ut av det til slutt – slik jeg har gjort med så mye annet.
Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske. Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.
Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.
Etter en periode uten særlig motivasjon eller inspirasjon til å gjøre … vel, noe som helst, har jeg endelig «våknet» litt. Akkurat i dag, faktisk. Først på styrketreninga, da jeg gjennomførte den beste og mest organiserte treningsøkta mi på evig lenge. Jeg trente godt, hardt og strukturert, og noterte ned både øvelser og resultat. Jeg har bestemt meg for å trene styrke annenhver dag nå, for å virkelig komme i gang igjen, uten å bli slått ned i sofaen av dørstokkmila gang på gang, slik at både motivasjon og fremgang uteblir.
Motivasjonen og inspirasjonen har dukket opp på andre felt og. I går fikk jeg Jo Nesbøs siste Harry Hole-roman i postkassa, og jeg har selvfølgelig allerede kommet godt i gang. For noen dager siden meldte jeg meg på et gratis skrivekurs på nett over fem kvelder, og nå – etter å ha lest Nesbø, har både ideer, lyst og motivasjon til å skrive dukket opp igjen. Det er ikke lett å skrive, og jeg er langt fra god nok til å skrive en god krimroman, men jeg vet at hardt arbeid til slutt vil gi resultater. Kanskje ikke om to år, kanskje ikke om fem, men om jeg virkelig vil det nok, og er innstilt på å jobbe hardt nok for å bli god nok, så vet jeg at jeg har en akkurat like stor sjans som alle andre til å faktisk klare det. Jeg er ikke flink nok enda, og jeg aner ingenting om å skrive krim, men jeg elsker å lese krim! Fremover skal jeg lese og skrive mye igjen, slik jeg gjorde før, og jeg skal skrive en roman med en start og en slutt – så er det ikke så nøye om den ikke blir særlig god i første omgang. Da blir den neste forhåpentligvis bedre. For har man gjort det én gang, så kan man selvfølgelig gjøre det en gang til!
Og det er vel sånn man til slutt kommer i mål. Man jobber på, selv om det ikke ligger an til en bestselger. Man jobber på, man gir seg ikke, man fullfører, og så begynner man på nytt. Gjenta, til det blir bra nok. Og hvis jeg aldri kommer dit, så nei vel. Da har jeg brukt tid på noe jeg har likt å holde på med. Og da har jeg i det minste brukt tiden min godt.
Jeg føler meg ikke alltid vel. Av og til er det ikke så lett å vite hva som gjenspeiler virkeligheten best; det man føler eller det man ser i speilet. Noen ganger gir nok ingen av dem et godt bilde av hvordan man egentlig er. Jeg prøver å jobbe med hodet, bli flinkere til å føle meg vel uten å trekke inn magen foran speilet. Uten å måtte trene hver eneste dag. Uten å få dårlig samvittighet for å spise en sjokolade midt i uka. Det å være vel med seg selv gjør virkelig livet så mye bedre, og jeg håper jeg blir flinkere til det enn jeg er nå. Jeg har litt å gå på. Jeg har forbedringspotensiale. Jeg er jo fullt klar over at det antagelig ikke er så veldig mange andre enn jeg selv som tenker de tankene jeg tenker om meg. Jeg er jo ikke tjukk som en elefant, jeg er ikke stygg, jeg er ikke fæl, og jeg bør slutte å føle meg som det. Har noen av dere noen gode råd og tips til hvordan …?
Jeg går alene ute i mørket, men helt alene er jeg ikke, for byen er våken og bikkja fører an med nesa ned langs bakken og halen til værs. Det lukter spennende, syns han, men jeg syns byen lukter piss. Jeg ser opp på himmelen og får øye på et fly. Det er spesielt, tenker jeg, at jeg står her nede og ser opp på et fly som egentlig er ganske stort, men som ser så lite ut at det kan få plass mellom fingrene mine, og kanskje sitter det noen der oppe og titter ned på meg og refleksvesten min og tenker at jeg ser ut som en liten maur med en alt for gul og alt for stor vest. Jeg vet ikke helt om det er vesten som er stor eller jeg som er liten. Kanskje ser de meg ikke en gang, og jeg ser jo heller ikke dem, men jeg tenker på dem, selv om flyet er lite og de er enda mindre, og dessuten gjemt bak hardt metall. Jeg blir stående, følger flyet med blikket. Tenker at alle mennesker i hele verden egentlig er vandrende kameraer, som observerer og gjør opptak av verden fra milliarder av ståsteder. Jeg ser kun fra mitt eget ståsted, der jeg befinner meg i akkurat det øyeblikket, mens der oppe i det flyet sitter det et annet menneske og ikke aner noe om livet mitt eller hvem jeg er. Kanskje tenker de at flyet er stort og at jeg er liten, og det er jo egentlig helt rett – uansett hvilket ståsted man ser det fra. Jeg følger det lille, store flyet med blikket til det forsvinner inn i himmelen til et sted jeg ikke vet hvor er, senker blikket og fortsetter å gå. Jeg går forbi en restaurant og kan høre musikk der innefra. Min musikk, en av mine favorittlåter, enn at de spiller min musikk! Jeg overraskes av et slag av gode følelser og smiler plutselig, for byen lukter kanskje piss, men i dag spiller den min yndlingsmusikk. Jeg stopper ikke opp, men sakker ned farten, jeg fortsetter forbi restauranten og nyter musikken så lenge som mulig. Jeg fortsetter, jeg beveger meg og musikken beveger meg. Fremover, tenker jeg. Ikke bakover, som før.
«Skyggedalen. Den mørke, tunge tåkedisen hadde lagt seg rundt meg som et kvelende teppe. Et teppe som slynget seg rundt halsen min, og som bare ventet selvsikkert på det rette tidspunktet til å stramme til.
Skyggedalen. Et mørkt og kaldt sted der sjeleløse kropper svevde rundt, og et sted der all glede var blåst ut, så lett som om man satte et påtent stearinlys ut i full storm. Så lett var det. Slik hadde jeg havnet i Skyggedalen. All glede i meg var blåst vekk, blitt slukket, og hadde blitt erstattet av de mørke skyene. Den mørke tåken.»
Dette skrev jeg i en novelle i niende klasse. Altså da jeg var femten år, om jeg ikke tar helt feil. Det er litt rart å se tilbake på, etter alle disse årene i psykiatrien, og kanskje spesielt nå, når jeg faktisk også snart gir ut bok om … vel, denne «skyggedalen», selv om jeg ikke lenger er like pompøs i språket, haha! Det er litt rart å se at jeg allerede da beskrev den der kvelende følelsen av depresjon. Ohwell, nok prat om bok og depresjon (sorry om det blir for mye bok-prat these days!), nå skal jeg ligge i sofaen og se The Kardashians, haha. Hugs!
Her er forhåndsutgaven av boka mi, reposta fra Spartacus Forlag, som har blitt sendt fra forlaget og ut til landets bokhandlere nå i sommer. Det endelige omslaget er noe annerledes enn dette. Det begynner å gå opp for meg at boken snart er i salg! Det føles jo selvfølgelig helt snålt. Nå er det ikke lenger snakk om å redigere manus, men om lansering, om foredrag, om bokbad. Dette skjer virkelig, dere! Det er rart å se tilbake på statuser jeg har postet på Facebook for ett, to og tre år siden, hvor jeg har postet om manuset og den varierende troen på prosjektet. Noen ganger hadde jeg ordentlig tro, andre ganger var den ikke-eksisterende. Jeg fortsatte allikevel, og nå er det altså ikke lenge til boken er i salg. Dere aner ikke hvor stor følelse av mestring det gir meg! Endelig har også jeg fullført noe. Hurra!
Jeg blir så provosert! Og alle vet hva som skjer når jeg blir provosert; da blir det blogginnlegg. Sånn er det bare. Frustrasjonen må ut, og siden vedkommende, altså denne Atle Iversen, velger å bry seg med ting han a) ikke har noe med og b) ikke vet noe om, så skal han få den gleden av å være en del av dagens blogginnlegg. Denne kommentaren la han igjen under en sak lokalavisa Hitra-Frøya la ut om pokergevinsten jeg vant nå denne uka. (Saken finner du her.) Atle Iversen har antagelig da fått med seg at jeg har vært ute av arbeidslivet de siste årene, og syns tydeligvis nå at det er grunnløst, siden jeg klarer å sitte hjemme med datamaskina i fanget og spille nettpoker. Og sånn er det nok sikkert mange som tenker. Ikke alle velger å ytre seg høyt om det i sosiale medier, men siden Atle gjør det, kan vi bruke han som et eksempel.
Og jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir tom for ord, og det blir jeg sjelden. Dette er jo ikke et uvanlig syn på «navere». Om man ikke er i stand til å arbeide, skal man ikke være i stand til å gjøre så mye annet heller. Å dyrke sine friske, sunne hobbyer for å bli frisk nok til å jobbe er i noens øyne kun unnskyldninger for å slippe unna arbeid. Unnskyldninger for å sluntre unna. Hvor trangsynt og dømmende er det mulig å være? Og hvorfor dette behovet for å kommentere noe man ikke vet noe om eller har noe med? Atle Iversen (og alle andre som deler ditt syn); du (dere) kjenner ikke meg. Du aner ingenting om hvorfor jeg ikke har jobbet noe særlig de siste årene. Du aner ikke hva jeg har gjort for å komme tilbake i jobb, og du aner ingenting om kommunikasjonen jeg har med NAV. Du vet ikke hva jeg bedriver dagene mine med, og du vet ikke hva målplanen min består av. Uttal deg gjerne om temaer som opptar deg, men meg som enkeltsak har du faktisk ingenting med. Og det gjelder alle andre enkeltsaker også, som med andre ord vil si at du har ganske så svakt grunnlag for å mene noe som helst om akkurat dette. For hva vet du egentlig?
For å kunne bli frisk nok til å komme tilbake i jobb, er jeg (og de fleste andre) nødt til å gjøre mer og mer av friske, sunne ting jeg liker å gjøre. Jeg er nødt til å ta del i samfunnet, enten det er i form av trening, bowling med venner eller nettpoker. Det skal ikke være slik at de som får stønad fra NAV skal være redd for å vise seg i offentligheten, kun på grunn av sånne mennesker som deg, som dømmer og mener om ting de ikke aner noe om. Sånn. Frustrasjonsventil åpnet og lukket. Ferdig.
(Kanskje er jeg ekstra varm i toppen akkurat i dag, siden jeg også fikk kjeft av ei gammel dame for å la Bosse bæsje på gresset i parken … Og ja, jeg tar selvfølgelig vekk bæsjen og, men det var visst ikke bra nok.)
