Fly like an eagle.

Denne uka er jeg på journalistikk-kurs på IJ-senteret (Institutt for Journalistikk) i Fredrikstad, og i dag – på tross av at øynene kjempet en hard kamp for å holde seg åpne – gikk jeg en tur ut i det fine vårværet som er her sør. (Men jeg fant masse blader som ga meg høstfølelse, da! Bare se på bildet!) Hjemme får vi jo nesten ikke sånt vær før langt uti juni, så jeg følte det var min plikt å ta på meg vinterjakka (for temperaturen er fremdeles ikke helt våraktig), plukke opp kameraet fra kameraveska og tusle ut i en for meg ny og ukjent by. Turist i Fredrikstad. Jeg kan ikke noe for det, men jeg eier ikke skamvett (eller hva man kaller det). Jeg blir ikke flau av å være norsk turist i Norge, og jeg blir heller ikke flau av å snu kameraet mot mitt eget tryne, smile så falskt at det nesten ser ekte ut, og knipse i vei. Så det gjorde jeg. Og nå er øynene blitt trøtte igjen, men jeg drikker sukkerfri redbull som om det var vin og jeg var alkoholiker, hører deilig musikk og spiller nettpoker. Det høres kanskje trist ut – men når jeg får gjøre alt dette på en og samme dag, og det i tillegg er sol – så er det faktisk ikke så verst.

Jeg er litt rar sånn. Av og til så syns jeg sånne småting er verdt å glede seg både til og over. Andre ganger fnyser jeg bare, og skulle ønske jeg var helt andre steder. Det er det som er deiligst med å være borte fra hjemme. Uansett om det er på kurs eller om det er ferie. Det har den samme virkningen på meg. Jeg stresser ikke. Når jeg går rundt i ukjente omgivelser med musikk og kamera, så ønsker jeg meg ikke andre steder. Jeg stresser ikke hjemover for at det er så mange ting jeg heller bør og må gjøre. Den følelsen – den er priceless.

Og ja, helt til slutt; de forandringene jeg babla om før helga. De kommer. De er bare litt forsinka. Men jeg lover at det blir! Og jeg håper det blir bra. Jeg tror det. Jeg gleder meg i alle fall. Hugs!