Bilde nummer tre er tatt av Gina, og da står jeg enda midt inni klynga der, rett foran Janove omtrent. Måtte overgi meg etterhvert, og jeg joinet Gina på tribunen istedet.

I går var det altså Kaizers Orchetra-konsert på Samfundet, og jeg måtte jo selvfølgelig dra på tross av at jeg kanskje heller burde vært hjemme. Bihulebetennelsen har visstnok blitt en hel del bedre, men når jeg er på Kaizerskonsert til vanlig så trenger jeg virkelig en helt frisk kropp og masse energi. Da det allerede ble knuffing og bruk av skitne triks midt i folkeklynga lenge før konserten begynte, så skjønte jeg kanskje at dette kom til å bli nok et mission impossible. Noen kan kanskje si det er litt av sjarmen med konserter å bli dratt i hestehalen, spyttet på, sølt øl på, bli svettet på og alt som følger med en ordentlig konsertopplevelse, men jeg må si meg uenig. Sjarmerende er det ikke. Spørsmålet er om det er verdt det. Mitt svar; helt klart. Helt fuckings klart.

Det er fint å være en del av Kaizerfamilien. Nå var jo jeg bare elleve år når Kaizers først begynte, men jeg har allikevel tidlige minner fra Kontroll på kontinentet og Ompa til du dør. Med andre ord så har jeg vært fan ganske så lenge. Jeg husker jo ekstremt godt den gangen jeg ikke kom inn på Samfundet (jeg var jo ikke gammel nok), og ble stående utenfor og grine helt alene istedet. Ekstremt triste greier. Men tilbake til poenget jeg prøvde å nærme meg ved å si at det er fint å være en del av Kaizersfamilien. For du skjønner, selv om jeg syns det er fine greier at Kaizerfamilien bare blir større og større, så er det en liten del av meg som blir litt… satt ut (og småsint) når jeg ser andre mennesker være (nesten) like engasjerte og ivrige som meg selv på konsert. At det finnes så mange andre som elsker bandet mitt (nesten) like mye som meg er… rart! Det er jo mitt yndlingsband. Mine yndlingssanger. Haha, sært.

Så. Tid for en liten konklusjon. Jeg syns konserten var bygd opp helt fantastisk. Gutta sparker i gang stemninga med gode, gamle låter, og fletter inn litt nytt underveis, før de avslutter med enda fler gode, gamle. Prikken over i´en; å avslutte med Kvite Russer. Ah, fantastisk. Kaizerskonserten i går var like fantastisk som alle andre Kaizerskonserter jeg har vært på (og det begynner jo å bli endel!), men jeg fikk liksom ikke utnytta det på samme måte som jeg bruker. Jeg bruker jo å stå fremst. Alltid. Derfor blir det ikke helt den samme stemninga av å stå på tribunen. Heldigvis skal jeg på fler Kaizerskonserter i år, og da skal jeg være kvitt både slapp form og bihulebetennelse! Da blir det ordentlig saker igjen. Da skal KaizerDrea stå på første rad – like always. Iiiiiih.