Det er sol, vi har gått tur, vi har badet, vi har spist bringebær, vi har svettet. Med andre ord; vi har kost oss skikkelig på en vakker sommerdag. Jeg skal ikke prøve å forklare hvor deilig det er, for det har sikkert mange andre prøvd å gjort før meg. Det er ikke mulig å beskrive følelsen og gleden man får av godt sommervær, bringebær på strå, mengder med iskaldt vann og vannmelon. Og det beste av alt; at man deler det med kjæresten. Det er ikke mulig.

Fra det ene til det andre. Jeg lovte å komme med et interessant innlegg tidligere i dag. Dette innlegget skal nå bli ganske så interessant. I have big news. Shocking news. For noen av dere, i hvertfall. Noen av dere vet det jeg snart skal fortelle allerede, men flesteparten av dere har vel egentlig ikke peiling. Jeg har fundert mye på hvordan jeg skulle si dette på. Måter som var morsomme, interessante, koselige, hintende. Jeg har til og med laget en videoblogg som sier det som må bli sagt. Likevel dropper jeg alle fine, overdrevne ord og fancy videoblogger, og sier det rett som det er; jeg er gravid. Det har jeg vært i litt over tolv uker nå, og følelsen er helt utrolig. Nå kan jeg nesten ikke vente til alt som kommer, selv om ting tar tid. Vi gleder oss.

(Forresten. Jeg skal ikke slutte å blogge, og bloggen kommer aldri til å bli en kjedelig, ubetydelig blogg om babybæsj, gulping, melkespreng eller grining midt på natten. Don't you worry.)

>

Sko fra Din Sko.

Tenk å være en ballong. En ballong som lever lenge. Ikke slik som de dårlige ballongene man kjøper på dagligvarebutikken. Ikke slike som dør etter et par dager. Jeg mener ordentlige ballonger. Store og sterke fylt med helium. Om mennesker hadde vært store, sterke ballonger fylt med helium, hadde alle mennesker kommet til himmelen. Noen hadde selvfølgelig tatt turen tidligere enn andre, men slik er det jo nå også. Selv om vi ikke er ballonger, mener jeg. Om vi mennesker hadde vært heliumballonger hadde vi ikke trengt å tenke på om vi har vært snille nok til å komme til himmelen eller ikke. Vi hadde ikke trengt å tenke på hvordan, hvorfor eller om. Om mennesker hadde vært ballonger fylt med helium, hadde alle mennesker kommet til himmelen. Til og med skeptiske agnostikere og oss standhaftige ateister.

>

Et uredigert bilde av hvordan håret ble.

Jeg har farget håret. På grunn av en særdeles dårlig hårdag i går, bestemte jeg meg helt plutselig for å farge det. Impulsivt. Først kjøpte jeg lys askeblond. Jeg vil fremdeles være blond, men bare ikke så platina som jeg har vært tidligere. Det sliter på håret, skjønner dere. Og håret mitt har lidd nok. Uansett. Lys askeblond er akkurat det samme som grått. Grått med litt lilla i. Dermed vil jeg ikke anbefale noen å kjøpe lys askeblond. Det så rett og slett jævlig ut.

På en-to-tre ligna jeg altså på bestemor. Det er ikke ille det, altså, men å ligne på en bestemor som attenåring er vel kanskje ikke helt etter min plan. Dermed måtte jeg selvfølgelig tilbake til butikken (med grått hår. Flaut!), og kjøpe ny hårfarge. Denne gangen ble det gyldenblond. Gyldenblond er en ganske mørk blondfarge, tydeligvis. Fin, men mørk. (selvfølgelig ikke like mørk som på bildet. Bildet er faktisk redigert.) Den ligner litt på lysebrun, faktisk. Det var vel ikke meningen, men who cares. Nå er jeg ny. Det er det viktigste, og det føles like godt som alltid.

Nå skal jeg dra rompa mi ut på platten for å få litt sol. Det er sommer – igjen! Det må jeg selvfølgelig utnytte til det fulle. Dermed blir det meg, Sala og Rufus på platten. Pluss solkrem, tre flasker med vann, plommer og musikk. Deilig, deilig.

>

Man vet og merker at man er på festival når man har vannblemmer så store som epler på føttene, man har blitt lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og har stått bak personen som har promplukt fra helvete. Djevelprom som blandes med svettelukt fra hundrevis av fulle, gale mennesker er absolutt et stort nei, og jeg mister nesten lysten til å dra på konsert igjen – for resten av livet. Heldigvis gjør jeg ikke det.

Til tross for at jeg har vannblemmer så store som epler på føttene, at jeg ble lugget skikkelig av ei full dame i førtiårene, og at jeg har stått bak en person som har promplukta fra helvete; jeg har ikke vært på festival. Jeg var på konsert. Jeg fikk bare med meg Kurt Nilsen, så da blir det litt teit å skryte på meg at jeg har vært på festival. Jeg har verken sovet i telt, blitt gjørmete eller vært på mange konserter. Altså, jeg har ikke levd festivallivet noe særlig. Men vannblemmer rakk jeg selvfølgelig å få, og jeg ble selvfølgelig neddunket i øl også. To sikre tegn på at man har vært på festival. Eller konsert.

Dette var noen bilder. Ja, jeg veit at jeg ser enorm ut i forhold til Kaj på det første bildet. Det er bare Kaj som er så teit å gjør seg liten. Kaj er høyere enn meg. I alle fall like høy. Sådetså. Anyways. Jeg bør vel kanskje nevne Kurt Nilsen litt også. Han har en fantastisk stemme, men musikksjangeren treffer ikke meg i hjertet akkurat. Det blir fort litt kjedelig, men for all del. Mannen er fantastisk til å synge. Rett etter konserten labbet vi hjem med skoene fulle av øl, egenprodusert svettelukt og godt humør, og avsluttet kvelden med kyllinglår og en episode av Nip/Tuck. Fantastisk. Virkelig fantastisk.

>

Se, jeg har langt hår!

Sånn. Nå har jeg roet ned alle oppspilte fotonerver, og tatt kveld. Altså, jeg har ikke sovnet, men jeg ligger behagelig i sofaen og gjør absolutt ingenting. Det er rart med det. Da jeg var mindre var det aldri gøy å gjøre ingenting. Nå er det deilig. Ikke alltid, men noen ganger. I dag er en sånn dag. I dag er det godt å bare ligge på sofaen og gjøre ingenting, selv om jeg selvfølgelig burde ha prioritert andre ting. Ting som oppvask, rydding eller trening. Ting som faktisk er kjedeligere enn å kjede seg.

Forresten. Etter Hundrings sin blogganbefaling av bloggen min har jeg begynt å tenke over hva jeg skriver. Ikke at dette var noe jeg aldri gjorde før, men nå gjør jeg det mer. Og det er absolutt noe som trengs. Problemet er at jeg har ingenting interessant å skrive om. Jeg jobber ikke i sommer, så jeg har ingen morsomme historier å fortelle om rare mennesker med hårete nesehull, overpratsomme og feite kvinner i femtiårsalderen eller et eller annet fjortistryne fullt av kviser som kommer med verdens dårligste sjekkereplikk. For å innrømme noe ingen av oss vil innrømme; hverdagen min er rimelig kjedelig for tiden. Den er verken glamorøs eller interessant. Og hva i all verden skal man da skrive om? Akkurat. Da skriver man slike kjedelige innlegg som jeg har spydd ut i det siste. Dette må forandres. Jeg lover meg selv å finne interessante mennesker som kan gi meg (og dere) en god historie. Kanskje til og med en god latter også. Jeg skal finne deg hvor enn du er, rare menneske med rare vaner.

>

Nå husker jeg hvorfor jeg klipte håret kort. Vind. Nok sagt. Umulig å ta bilder når det er sånn også. Håret flyr, klærne flyr, jeg flyr. Alt flyr. Jeg har hår i munnen, jeg har blitt snørrete og på de fleste bildene viser jeg hele rumpa og alt som er. Jeg sitter altså her og funderer på om det var verdt det. Ikke objektivet selvfølgelig, for det er fantastisk, men om disse bildene var verdt å fryse halvt i hjel for. Det er absolutt ikke lett. Vel, her er det jeg fikk til i dag. Dessuten skjønte jeg ikke helt redigeringa av RAW-filer. Jeg redigerte bildene perfekt, men når jeg la dem inn her var all redigering borte. Derfor ble ikke bildene så bra her som de egentlig er. Nei, det skal som sagt ikke være enkelt. Men, jeg skal finne ut av det. Ah, det er så gøy å tenke på at bildene skal bli bedre og bedre fremover! Jeg trenger bare litt øving. Men, det blir. Det blir. >

Bare et par testbilder. Et av de nye skoparene mine (som er så utrolig, utrolig kule), og selvfølgelig de hjerteformede solbrillene som er min følgesvenn for sommeren. Om det blir sol, vel og merke. Det ser dårlig ut for øyeblikket. Vinden er faktisk så kraftig at den tok tak i Sala og kastet henne av platten. Stakkars Sala skjønte selvfølgelig ingenting, og ble redd. Da hjelper fine blomster på humøret. Ikke på Salas humør, og ikke på mitt for at Sala falt ned, men på mitt humør for at været er så… teit. Det plager meg. Sommeren er ikke å se noensteds ute, så da må man gjøre så godt man kan for at det skal minne om sommer inne. Ah, grøss. Hvem prøver jeg å lure? Jeg driter i sommer inne. Jeg vil ha sommer ute! Sommer med sol, solkrem og grillmat. Jeg sier det igjen, dette er til den/de som har sola; kan du/dere være så snill og sende den til meg og resten av oss bleke, solsultede trøndere? På forhånd takk.

I morgen skal jeg forresten feste løshåret som jeg selvfølgelig har glemt å sende tilbake, trosse vinden og ha photoshoot ute blant gress og strå. Høres vel ganske så spennende ut, og det blir det sikkert også. Skal teste vidvinkelfunksjonen på objektivet, for det er noe jeg egentlig ikke kan noe med. Det blir spennende. Nå skal jeg vente i tjue minutter på at Kaj skal komme hjem. Det blir ikke fullt så spennende. Ha en fin kveld!

>

Dette, og bildene av meg selvfølgelig, har Kaj tatt. Kaj har blitt flink!

Nå har jeg endelig badet, og det var mer deilig enn jeg kunne forestille meg. Deilig, deilig! Jeg blir, som du kan se, helt gal når jeg bader. Jeg blir hysterisk. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg elsker å bade. Kaj liker å danse. Det kan du også se. Hvilken dans vet jeg ikke, men den lignet utrolig mye på en eller annen hjemmelaget en. Dere ser ikke at han badet, men han gjorde det, altså. Take my word. Han badet.
Det har vært varmt i hele dag. Nå er sola omtrent borte. Klokka elleve. Er ikke det fantastisk? Jeg syns det, og jeg merker på bloggelysten at det er fint vær. Den har sunket de siste dagene, og jeg har egentlig blogget ubetydelige, kjedelige innlegg. Men, jeg lover. Snart kommer det vel et fantastisk bra innlegg. Jeg lover. En fantastisk kul videoblogg er på vei! Jeg lover. Så, det gjeler å være trofaste, dere. Hvis ikke kan det selvfølgelig hende at denne supre videobloggen aldri kommer… Muhahahaha. I need some love.

>

Jeg kom plutselig på det geniale. Jeg husket plutselig at jeg hadde en piczohjemmeside for ei stund siden, og passordet var selvfølgelig lett å huske også. Jeg har på en måte variert mellom to-tre passord så lenge jeg kan huske. (Nå er det vel kanskje på tide å skifte ut ett av dem, i alle fall.) Jeg fant så mange gamle bilder, og vet du hva? Det var skikkelig gøy. Jeg fant masse minner, og det gjorde jeg på en teit piczoside som faktisk ikke var så teit som det kanskje kan høres ut som. Min piczoside var ryddig og kul. Uansett. Her er noen gamle bilder jeg vil dele med dere, bare for at jeg har så mange gode minner til disse bildene. Minner gjør meg glad.

Ja, dette var noen av bildene. Nå skal jeg gjøre det jeg har gjort både i går og hittil i dag; ligge ut på terrassen og sole meg. Sommerværet har kommet tilbake! Takk til den som sendte det videre, akkurat slik jeg ba om. Nå kan jeg også prøve å bli en smule brun. Merk: prøve. Jeg blir som sagt nesten aldri brun. Jeg blir rosa. Forresten. Er det normalt å få fregner på hendene? Jeg vet at det kanskje er normalt for helt hvite mennesker med rødt hår og utrolig mange fregner, men jeg er ikke en sånn. Jeg har fregner på hendene! Kult. Og. Til slutt; jeg skal spare til langt hår igjen. Jeg savner langt hår.>

Nei, det ble jeg vel kanskje ikke. Jeg ble så vidt født på åtteitallet, jeg. Men, jeg får litt 50's-følelse av dette bildet. Det kan kanskje ha noe med prikkene, hjertesolbrillene eller den rosa genseren å gjøre. Jeg tror det. Muligens.

Nå har jeg fått pakkelappe! Eller, pakkesms blir vel mer korrekt å si. Vi får ikke lapper lenger. Vi får sms. Fra Posten. Haha, jeg ser for meg fjortiser som «henger» i sentrum og roper «jeg har venner!» hver gang det piper i telefonen deres. «Hvem var det da?» «Eh… Det var posten…» Haha. Stakkars mennesker. Kanskje de lærer? Kanskje de oppfatter at det er lite kult å rope «jeg har venner!» for hver innkommende sms. Det er jammen på tide. Selv har jeg selvfølgelig aldri ropt dette etter å ha fått melding. Okai, kanskje en gang. Eller to. Jeg var fjorten, men jeg «hang» for all del ikke i sentrum. Det gjorde jeg aldri.

Nå skal jeg snart ned til Posten for å se om det er foundationen, som ikke er en foundation, eller klipshåret mitt som har kommet. Håper egentlig på håret, for jeg gleder meg sånn til å se hvordan jeg blir med langt, blondt hår. Jeg tror det er foundationen som har kommet. Ahrg, så irriterende. Nå måtte jeg skrive litt mer, for jeg hater at èn setning står helt alene under bildet. Det ser så ensomt ut. Sånn. Nå ble det kanskje bedre. Nei, ikke helt bra enda. Litt til. Sånn. Nå ble det ganske så bra. Hade.>