De beste bildene er de bildene jeg ikke tok

maylenblogg

Modell: Maylen

Jeg ønsker alltid å være best. Det har jeg alltid gjort. På fotballbanen, på håndballbanen, på skolen, i svømmehallen. Uansett hvor og uansett hva. Konkurranseinstinktet har vært enormt – så enormt at jeg en gang ble så sint i gymtimen at jeg kastet en håndball midt i fjeset på ei jente i klassen. Jenta stakkars, hun deiset rett i bakken. Jeg spilte dessuten volleyball helt alene – selv om vi var fulltallig. Jeg ville vinne, og de andre var ikke gode nok.

I dag konkurrerer jeg ikke lenger i idrett. Ikke har jeg gym, heller. Men jeg har store mål og drømmer om å bli en jækla god fotograf. En fotograf som folk vet hvem er, en fotograf som tar så fine motebilder at de blir publisert i allverdens magasiner. For ja. Så høyt sikter jeg, faktisk. Det er det jeg vil. Og det er liksom det eneste jeg vil og.

I klassen er vi vel rundt femti fotograf-studenter. Et fåtall av disse kommer til å jobbe med foto. Vi snakker… Under 10%, antagelig. I alle fall ikke mye mer. Markedet jeg vil inn i, er enda smalere. Det er dessuten talentfulle mennesker rundt omkring som er mye flinkere enn meg. Konkurranseinstinktet i meg vræler. Jeg vil vinne! Men det er faen ikke lett.

Nå banner jeg mye, ser jeg. Eller… Alt er relativt. To ganger er mye for meg. Men det var en digresjon, for det jeg skulle til å si var at det så absolutt ikke er lett å ta bilder. Det er ikke bare å plukke opp kameraet, si «smil» og trykke på knappen. Ting kommer ikke av seg selv, og uansett hvor mange ganger jeg til nå har stått bak kameraet og tatt «så kalte» fashion-bilder siden jeg begynte med det i september, så blir det aldri helt rett. Det er alltid noe å sette fingeren på i ettertid. Ett eller annet jeg tenker jeg burde ha endret. Noe jeg tenker jeg burde ha gjort. Det føles som at de beste bildene er de bildene jeg ikke tok. De jeg burde ha tatt, men som jeg – i «kampens hete», om vi kan si det – ikke fikk med meg.

Det er ikke lett å ta bilder. Man har et kamera, man har modeller (som ikke nødvendigvis har stått så mye foran et kamera før), man har noen til å gjøre sminke. Så må man ha location. Så må man ha bra lyssetting. Så må man ha interessante klær. Så må huden se bra ut. Så må fingrene se bra ut. Håret. Så skal det være handling i bildet. Man holder på i minst seks-syv timer, og så skal alt klaffe. Så… Gjør det liksom ikke det.

Selv om konkurranseinnstinktet omtrent alltid er der, så hender det seg jeg tenker «Hvordan i all verden skal jeg klare dette, som hele tiden gjør så mange feil?!» Så prøver jeg å minne meg selv på at jeg ikke begynte på skole før i august i fjor. At jeg ikke begynte med fashion-fotografering før i september. Joda, jeg har tatt bilder lenge – men jeg har jo aldri lært! Det er dessuten lenge siden jeg utfordret meg selv. Siden jeg vokste.

Men. Jeg  jo feile. Jeg skal jo det! Jeg skal gjøre feil på feil på feil på feil, og til slutt skal det sitte. Jeg prøver å ikke forvente for mye av meg selv, selv om det er vanskelig å la være. Jeg har sett flere bilder fra folk som i dag har gjort det ganske så bra som fotografer, som tidligere har gått på Fotofagskolen. Jeg har sett bildene de tok mens de gikk der, og sammenligner dem med mine. Da føles veien utrolig lang. Jeg er ikke like flink som de var. Misforstå ikke. Jeg er fremdeles fast bestemt på å kicke ass, og jeg skal slite meg i hjel for å få det til, men jeg må innrømme at jeg er litt nervøs og. Det er ikke bare-bare.

Del

6 Kommentarer

  1. februar 4, 2016 / 21:29

    Man blir ikke best dersom man ikke prøver ;) Fortsett med å hige etter det du drømmer om, og tro meg, en dag faller det ned i fanget på deg <3

  2. Aud
    februar 4, 2016 / 22:14

    Det er bra med store mål. Du er en av dem som klarer det. Si gjerne fra hvis du trenger Sandra som modell igjen. Hun stiller gjerne! ??

    • februar 5, 2016 / 09:21

      Takk! Og det vil jeg veldig gjerne! :D Vi får finne på noe bra igjen snart! :D

  3. februar 6, 2016 / 10:05

    Det er bare å fortsette det! Forsette å gjøre feil, også justere neste gang. Det er jo det som skiller de som blir gode og de som ikke blir det: trening og øvelse, og spør du mitt uprofesjonelle syn, så må jeg si du er godt i gang! :)

  4. februar 8, 2016 / 13:19

    Jeg gikk ut av Fotofagskolen i 2010, med så mye kunnskap, men så utrolig motløs. Jeg følte at de andre var så mye bedre enn meg, og jeg turte ikke å satse eller og hive meg ut i et usikkert yrke 100%. Men så gikk det et par år, og jeg tror egentlig at jeg bare trengte å bli litt mer moden. Jeg fikk en helt annen selvtillit på det jeg holdt på med (og en mann som er skikkelig geek og som alltid var med og støttet meg). Nå har vi det ganske så travelt, og jeg føler at vi virkelig leverer. Jeg tør fremdeles ikke å hive meg ut i det sånn helt 100%, men jeg jobber heller dobbelt så mye :-) I dag føler jeg virkelig at jeg er bra på det jeg driver med, og jeg vet jo at jeg har et vilt godt grunnlag fra Fotofagskolen. Nå rabler jeg mye, men jeg tror poenget mitt er at du er på det beste stedet for å bli så god som mulig! Og du kommer til å klare det :-)

    • februar 8, 2016 / 21:09

      Da gikk du ut da jeg EGENTLIG skulle begynne! :D Hihi. Ja, det er noe med det der å ikke se hvor gode/dårlige ens egne biler er. Jeg er i alle fall megakritisk til meg selv. Og forsåvidt til andre og, haha! Jeg er GLAD for at jeg ikke begynte i 2010 som jeg skulle, men heller begynte nå i høst.

      Problemet mitt har vel aldri vært å ikke tørre å satse eller hoppe ut i ting. Der har jeg vært ganske så uredd. Kanskje litt FOR uredd… Men en ting er i alle fall sikkert; Jeg er stolt av stå-på-viljen min. Den har jeg alltid hatt, og den har fått meg langt!

      Takk for kommentar forresten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.