Les hele innlegget når du først har begynt.>

Nå har jeg fått utallige mailer fra det britiske lotteriet om at jeg har vunnet masse, masse penger, jeg har hørt musikk i snart to timer uten å bli trøtt, jeg har sett masse idiotiske tv-program som jeg heller skulle vært foruten, jeg har herjet og kost med Rufus så mye at han nå ligger urørlig i et hjørne (kanskje jeg skal sjekke om at han lever?) og jeg har drukket mengder med vann. Konklusjon: jeg er ikke trøtt, og jeg gjør den absolutte feilen med å kjedeblogge et innlegg jeg aldri kommer til å publisere for at det er totalt verdiløst. Ikke bare for dere, men for meg også. Hvorfor gidder jeg? Jeg vet at jeg aldri poster slike innlegg. De blir lagt i arkivet, og antagelig slettet i morgen. Hvorfor bruke tid og krefter (det er vel kanskje å ta i) på noe jeg absolutt ikke vil at noen skal se?

Vel, jeg skal prøve å poste dette likevel. Da må jeg komme opp med noe interessant å skrive, og det kjapt. Tja, jeg kan kanskje fortelle om en av mine verste barndomsminner. Hvorfor jeg skal gjøre det, vet jeg ikke. Antagelig finner ingen det interessant, morsomt eller tankevekkende, for let's face it; det er ikke det. Det er skummelt. Vel, here we go.

Mitt verste barndomsminne (som jeg husker med det første) er en drøm. Eller, rettere sagt to drømmer som handler om det samme. Jeg skal ta den verste først. Det blir kanskje feil å kalle den «verst», men det var grusomt. Jeg lover. Jeg har traumer den dag i dag. Jeg drømte nemlig at jeg kom hjem fra skolen, og da jeg åpnet postkassa hadde jeg ingen anelser om at det ikke var post som var i postkassa. Jeg hadde forventet å finne reklame, regninger og annet som vanligvis ligger i ei postkasse, men det gjorde jeg så absolutt ikke. Det som lå i postkassa gjorde meg rimelig sjokkert. Det var ingen post der. Ingen brev, ingen regninger, ingen reklame. Opp fra postkassa stirret mamma på meg. Noen hadde pakket mamma ned i postkassa vår, og nå ba hun om hjelp. Min hjelp. Hun hadde vondt. Hun gråt og ba meg om hjelp. For en syv-åtteåring (eller hva jeg nå var, jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var. Gammel var jeg i alle fall ikke) som er ufattelig glad i og beskyttende ovenfor mammaen sin var dette hard kost. Jeg syns det er hard kost for meg nå også, i en alder av snart nitten. Grusomt var det. Så sårbar hadde jeg aldri sett mammaen min.

Okei. Dette hjalp ikke. Nå vil jeg ikke sove engang.
Hadde du noen ekle drømmer da du var yngre?>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.