Litt dårlig kvalitet, siden jeg bare lagra bildet fra bloggen og forstørra det i PS. Aner ikke hvor originalbildet ligger…
I dag har jeg bladd gjennom gamle Vilja-bilder og blogginnlegg fra da vi bodde på Heimdal, og det førte til et grinehelvete uten like. Det startet med å lese dette blogginnlegget, for det er mye av det som står der som gjør meg veldig, veldig trist nå også – på samme måte som det gjorde den gangen. Jeg savner Vilja så utrolig mye hver eneste ukedag og hver eneste helg jeg ikke har henne. Jeg skulle ønske jeg leverte henne på skolen, hentet henne, lagde middag, hjalp til med lekser, kjørte henne på overnatting hos venner, ble med på svømmekurs og så videre, og så videre. Den type mamma har jeg ikke muligheten til å være nå, uansett hvor mye jeg vil.
Jeg klikket meg videre i bloggen, og fant innlegg som dette og dette, som skildrer gode øyeblikk med mor/datter-kontakt og mamma-mestring. Hverdagslivet som jeg så stort savner. Jeg blir så trist av å tenke på at ting har blitt som de er, når jeg helst skulle ønske de var helt annerledes. Det er så mye jeg vil endre, men så aner jeg ikke om det kan gå eller hvordan. Så har vi frykten for våren, som jeg nevnte tidligere her i bloggen. Høsten er en bipolardepresjon-fri periode for meg, men nå føler jeg at jeg sliter på den helt vanlige, normale måten i stedet. Sånn som det skal være. At vonde ting skal gjøre vondt. At ting skal gå litt opp og ned. At man som helgemamma skal savne og være trist over å savne. Det som er så tungt med det er at dette vanligvis er tiden jeg har å ha det bra på, og nå virker det som at jeg går glipp av det og. Til våren har det tidligere blitt skikkelig ille, og selv om jeg ikke vet om det blir sånn til neste år, så er det det jeg er mest redd for i hele verden.
Jeg vil avslutte med en video av Vilja som jeg laget for flere år siden. Den har dårlig kvalitet og er ikke bra laget overhodet, men den er av Vilja, har en nydelig sang og er ganske så trist. Og trist er vel stikkordet i dag, er det ikke? Hugs.
