DK

Psykisk helse

Etter alt kommer noe

Det blir bedre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt akkurat det, men ikke klart å tro på det. Du aner ikke hvordan det er for meg. Du vet ikke hva jeg tenker. Du vet ikke hvordan det føles. Jeg ble sint og irritert; vedkommende kunne vel ikke ha hatt det like ille som jeg har hatt, noen gang. Men jo. Visst faen hadde de rett, alle de som sa at det faktisk blir bedre. Alt forblir ikke mørkt og jævlig for alltid, selv om det kan virke sånn der og da, når man står midt i det.

I dag tenker jeg på alle de som nå er der hvor jeg var før. Som har det vanskelig, som ikke ser noen annen løsning i livet enn ut av det. Som blir sinte på alle som sier at det blir bedre. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor ekstremt utmattende og jævlig det er. Hvordan det overskygger alt annet. Men jeg må allikevel si det jeg hatet at andre sa til meg; det blir bedre. Det er aldri for sent å gi opp. Ikke gi opp akkurat i dag. Vent en måned eller to. Vent fire. Vent og se om det faktisk blir bedre. Og om det aldri blir det, så er det aldri for sent å gi opp. Når man først gir opp derimot, da er det for sent å snu. For sent å gå tilbake. For sent å se at det snur. Jeg er så glad for at jeg ikke gikk glipp av det, at jeg ikke gikk glipp av å leve videre. Etter alt kommer noe, og noe er bedre enn ingenting. Noe kan faktisk bli noe veldig, veldig bra og. Jeg er takknemlig og glad for at jeg nå er en av disse idiotene som sier det blir bedre.

Bildegalleri

Favorittmaten

Jeg kunne seriøst ha levd på kyllingsalat med fetaost, jeg. Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år. Jeg hadde ikke blitt lei! Det er så utrolig godt! Jeg er rimelig bortskjemt og da, for det er alltid Vegard som står for middagen. Vi spiser kyllingsalat ganske ofte, og små endringer i ingredienser gir nok variasjon til at ingen av oss blir lei. Se, så magisk godt det ser ut da!

Heaven!

Når vi nå er inne på sunn mat; det er vel på tide å komme seg på trening og. Både mandag og i går var såpass travle dager at jeg ikke rakk særlig mye trening, så i dag skal jeg komme meg på treningssenteret og få til ei skikkelig økt. I forrige uke ble det jo hele fem økter, så at det blir litt færre denne uka gjør absolutt ingenting. Alt med måte, er det ikke noe sånt? Hilsen Drea, 28 år, som spiste Daim-sjokolade til frokost …

Bildegalleri

Happy days

Jeg er så sentimental. Jeg trodde ikke jeg var det, for jeg har alltid vært litt … badass. Litt tøff. Ikke lettrørt, ikke en pyse. «Sentimental» har vært et alt for mykt ord for meg, liksom. Men så har jeg altså innsett at jeg er utrolig sentimental og en sucker for nostalgi allikevel. Disse bildene får meg på gråten, men gir meg også et smil om munnen. Det er små øyeblikk fra en fin barndom. Det er kjærlighet og varme. Det var før jeg oppdaget at livet ikke alltid er så lett, og den barnlige, naive måten å tenke på savner jeg i blant. Jeg hadde gjort mye for å føle på den igjen, bare for noen minutter. Men som mamma så fint skrev i kommentarfeltet; «etter alt kommer noe». Det var så fint sagt, syns jeg. Kanskje det blir en boktittel en dag! Og det er sant det hun sier. Jeg er omringet av kjærlighet og varme nå og, og kanskje kjenner jeg faktisk på den der naive, barnlige livsgleden til tider, i små øyeblikk, selv om det ikke er konstant. Og kan man egentlig håpe på noe mer?

Psykisk helse

Dette er så stort for meg

Da jeg var barn, var jeg en skikkelig lesehest. Med briller og alt. Jeg elsket å lese! En gang ble jeg faktisk til og med låst inne på biblioteket! Jeg satt i en krok og leste i en bok, og forsvant så inn i handlingen at jeg ikke la merke til at bibliotekaren var i ferd med å stenge. Plutselig ble lyset slått av, døren lukket og låst, og der satt jeg og følte meg som en forskremt kriminell, som jo var på feil side av den låste døra.

Når jeg ble stor skulle jeg bli forfatter. Jeg skulle selvfølgelig også bli både dyrlege og lærer og, men i stedet ble jeg … tja, først ble jeg mor, deretter ble jeg psykiatrisk pasient. Ja, det gikk jo faktisk så langt at det ble yrket mitt, nesten, det å være syk, innlagt og ute av stand til å ta vare på meg selv og andre. Jeg ble ikke lærer eller dyrlege. Men en drøm levde videre, selv gjennom alle disse årene med psykisk sykdom. Forfatterdrømmen. Den levde. Om ikke hele tiden, så var den der allikevel, gjemt og glemt, men ikke tapt. Og i dag, dere. I dag gikk den drømmen i oppfyllelse! Jeg kan faktisk kalle meg forfatter, for det stod det nemlig svart på hvitt på papiret jeg skrev under på i dag. Under der jeg skulle skrive navnet mitt, stod det «forfatter». I dag, dere, skrev jeg under en avtale om utgivelse av Psykehus, som vil si at boken min blir utgitt på Spartacus Forlag til høsten! Følelsen jeg sitter med i dag er vanskelig å beskrive. Alle disse vonde, kjipe, meningsløse årene føles ikke lenger like meningsløse. De brukes til noe. Jeg får til noe. Jeg fullfører noe. Åh, jeg er så glad, og jeg håper selvfølgelig dere vil kjøpe og lese boken når den kommer!

Hår

Back to … normal?

Den blå hårfargen var dessverre ikke kul så veldig lenge. Etter to bad i stampen og to hårvask, så var det så utvasket at det ikke lenger så særlig kult ut, og derfor måtte jeg bare gjøre noe med det da. Jeg fikk jo faktisk veldig lyst til å ha mer blått hår, men da måtte jeg ha dratt til frisør, og det har jeg ikke råd til akkurat nå, så derfor ble løsningen å stikke til Europris på Lade og kjøpe hårfarge til 60 kroner. Jeg brukte Garnier Nutrisse 4.6, som heter Morello Cherry, eller Red Brown om du vil. For å sikre meg mot brunt hår med grønnskjær (som er det styggeste som finnes på denne jord, omtrent), valgte jeg altså en ganske så varm brunfarge. Jeg syns det ble fint, jeg! Litt rart å ikke lenger ha litt «crazy hair» da, jeg har jo hatt rosa, lilla og blått den siste tiden. Nå føler jeg meg kanskje litt (for?) normal og kjedelig, men … det ble da fint i det minste, selv om det kanskje er litt kjedelig. Hva syns dere? Kjedelig eller kledelig? Eller begge deler? Haha!

Vilja

Naturen

Det er virkelig godt å være ute på Frøya når det er sol, lite vind og fin temperatur! Det er skikkelig godt å være ut i naturen, ass. Det er aldeles ikke oppskrytt, thats for sure! I dag skal vi reise hjem igjen, men først må jeg og Vilja selvfølgelig ta enda et bad i stampen. Vilja sitter ved siden av meg her og venter på at jeg skal bli ferdig med å blogge så vi kan hoppe uti. Hugs!

Bildegalleri

Water

Vår på Frøya! Med førti grader i stampen er det i alle fall ingenting å klage på. Gøy å ta litt bilder og, med min kjære Olympus PEN, selv om det ikke er så lett å ta bilder av seg selv uten hjelp fra noen, haha! Bildene ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, men hei, det ble da ikke så verst allikevel. Jeg tror ikke jeg får til noe bedre uten å spørre mamma om å stille opp som fotograf. Litt ut av komfortsonen å poste bikinibilder, men there is a first time for everything! Kisses. 

Webcam/iPhone

Ready for weekend

Puh, da kan jeg puste litt ut. Jeg, Bosse og Vilja dro til Frøya i dag (det tok jo bare tre og en halv time med buss, haha), og nå er Vilja i seng. Mamma passer tantes lille chihuahua Kompis denne helga, så han og Bosse har jo brukt litt tid på å løpe frem og tilbake her og bli kjent. Men de ser da ut til å bli venner etterhvert! For øyeblikket har jeg og Bosse rømt til den andre stua her hjemme hos mamma, så hundene får litt fred fra hverandre, så de faktisk tar seg tid til å slappe av. Bosse er jo litt sliten etter busstur og, så … og herregud, hør på meg da. Jeg har blitt MOR, jeg. No doubt about it. Snakker jo nesten ikke om annet enn valpen, haha! Det er mye jeg elsker med å ha hund, og Bosse er helt klart verdens snilleste, beste valp, men guri, jeg blir stressa/sliten og. Om Bosse stresser, stresser jeg. Det er jo litt ansvar å ha hund. Det er mye å tenke på, og det gjør jo reising og sånt litt ekstra krevende. Jeg har jo nevnt det før, det at jeg alltid er så redd for å feile. At jeg er redd for å gjøre Bosse til et monster av en hund, liksom, som ingen liker. Jeg tror ikke det blir sånn, jeg er bare så redd for å feile.

Anyways! Nå er jeg skikkelig klar for å ta litt fredagskveld i alle fall. Jeg har jo trent fem ganger denne uka, så nå har jeg jammen kjøpt meg en Daim jeg skal NYTE til det fulle. Daim, blå Burn og en episode Top of the lake – nesten en perfekt kveld det, mangler bare Vegard. ♥ Synd han ikke fikk til å bli med på denne Frøya-turen heller. Snufs!

Hår

Before & after

I dag tenkte jeg at håret mitt hadde fadet så mye at jeg burde gjøre noe med det. Det var ikke fint lenger, liksom, så jeg tenkte jeg skulle få vekk litt mer av det lilla, for så å farge det brunt. For å få til det, tenkte jeg at jeg først måtte avfarge. Jeg brukte Colorless, som jeg tidligere har syntes har vært veldig bra! Men det funka visst ikke helt som jeg hadde tenkt på mitt lilla hår … håret mitt ble blågrønt! Hahah! Call me crazy, men jeg syns (heldigvis) faktisk ikke det ble så ille, jeg. Så nå får det være litt blått og grønt før jeg tør å gjøre noe mer med det. Planen er altså å bli brunette igjen, men … hvem har det vel travelt? Det er bare hår, og jeg skal rocke mitt blå og grønne hår så godt jeg kan, jeg, selv om så er den eneste som liker det!

Før:

Etter:

Bosse

Ray of light

Bosse er altså ikke spesielt lett å ta fine bilder av. Jeg tok med kameraet og Bosse på tur, men å få han til å sitte stille der jeg vil at han skal sitte er en ganske umulig oppgave. Han kommer løpende mot meg med en gang, så de fleste bildene ble close ups av trynet hans, haha! Men her satt han fint i cirka to sekunder, akkurat nok til to fine bilder. Haha! Også har han alltid greiner eller et eller annet i pelsen eller munnen, så … jaja. Vakker er han uansett!