Jeg har observert en stor forandring som skjer når jeg går fra å være i «normalt stemningsleie» til å bli «nedstemt». Nå, når humøret ikke lenger er så bra og jeg er litt nedstemt, så tar jeg alt så jævla personlig. Alle de små kommentarer som jeg vanligvis overser, fester seg plutselig fast og blir sittende. Små, ubetydelige kommentarer, som jeg plutselig legger ekstra godt merke til, som jeg antagelig mistolker og legger alt for mye mening i, blir plutselig viktige. Jeg føler meg veldig fort angrepet, jeg føler meg disset og uthengt, og blir veldig raskt defensiv. Og så blir jeg trist. Jeg blir så utrolig trist av å føle at andre mennesker tenker negative ting om meg. At de mener jeg er dust. At de mener jeg er stygg. At de mener jeg ser ut som en mann. At de mener jeg snakker for mye, at jeg snakker for høyt, at jeg ler stygt, at jeg er tjukk, at jeg er … ja, dere skjønner sikkert. Jeg føler at alle andre tenker sånne ting om meg, jeg er sikker på at de mener det om meg, og før jeg vet ordet av det, er det akkurat slik jeg føler meg og. Jeg føler meg feit. Jeg føler meg teit. Jeg føler meg dum. Jeg føler jeg prater for mye. Jeg føler meg ukul. Jeg føler alle andre mener jeg er helt dust.
Jeg føler meg som det mennesket jeg er redd for at andre mennesker ser meg som.

Det er rart hvordan man plutselig tenker helt annerledes, hvordan hjernen bare … snur. Hvordan ting man egentlig ikke orker å bry seg om plutselig betyr alt. Hvordan det endrer hva en tenker om seg selv. Hva en føler om seg selv. Jeg prøver å overtale meg selv om at dette nok en gang er hodet mitt som fucker med meg, at det ikke er sannhet, men det er lettere sagt enn gjort. Når en tanke har blitt til en følelse, så er det ikke så lett å forandre følelsen selv om man til tider klarer å forandre tanken. Når følelsen allerede er sådd, liksom, så trengs det mange fler tanker for å jage vekk den kjipe følelsen. Det er også litt rart i grunn, det at de vonde følelsene er så utrolig mye vanskeligere å bli kvitt enn de gode.

Ja, ja. Jeg jobber på spreng. Jeg prøver å ikke la hjernen lure meg alt for godt. Nok en gang er jeg altså i krig mot min egen hjerne. Den jævelen … Hjernen er faen meg en irriterende, liten sak. Nå er det heldigvis bare en liten uke til Marbella-ferie med Vegard. Kanskje det hjelper?

Det overrasker meg fremdeles hvor merkelig det føles å ha det knallbra den ene dagen, og plutselig føle seg tung og mørk den neste. En dårlig dag her og der er normalt, så jeg beroliger meg med det. At det ikke er som før, at alt er mye bedre nå, at det faktisk ikke skal bli som før heller. Men så er neste dag akkurat lik. Og dagen etter der. Og det er bare noe med følelsen. Den tunge klumpen i magen, de tunge tankene om livet, fremtid og alt, selv om jeg egentlig fremdeles svever på en rosa sky. Så … hvorfor disse tunge dagene? Hvorfor disse skremmende tankene? Jeg blar i bloggen, finner frem mai-måned 2017. Leser det jeg skrev da, som er helt likt hva jeg føler og tenker nå. I fjor skrev jeg; «Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og.» Og det samme vil jeg skrive i dag, for en ting skal du ha helt klart for deg, Drea; du er ikke lenger den du var, og du er ikke lenger der du var. Livet er bra, og mye av det gode har jo så vidt begynt. Pust inn, pust ut, don´t panic. Alt kommer til å gå helt fint.