I dag har jeg spist fruktsalat (den var forresten fantastisk god), svart på masse spørsmål og nå tenker jeg på selvmord. Fruktsalat og selvmords-
tanker er vel kanskje to ting som ikke hører helt sammen, og før du blir skikkelig redd for at jeg er manisk depressiv må jeg bare si at jeg ikke har selvmordstanker. Ikke i den forstand som det kanskje kan høres ut som. Jeg har aldri hatt selvmordstanker av formen «jeg ønsker å ta mitt eget liv». Det er ikke slike selvmordstanker jeg sikter til. Det nærmeste jeg kommer er uforståeligheten jeg har til det hele. Jeg skjønner ikke hvordan noe kan oppleves så sterkt at man ikke lenger har noe å leve for. Jeg skjønner ikke hvordan og hvorfor noen skulle ville velge å avslutte noe som så vidt har begynt. Noe som i mine øyne er alt. I mine øyne er livet alt. I mine øyne finnes det ikke noe etterpå. Det finnes ingenting bedre å komme til. Det finnes heller ingen knapp og heller ingen alarm fra en vekkerklokke som kan ringe livet tilbake som man er vant til på en vanlig mandagsmorgen. Jeg skjønner ikke hvordan noen våger å ta en slik avgjørelse i løpet av et tidelssekund. Så impulsivt kan det skje. Jeg skjønner det ikke.

Kanskje passer ikke fruktsalat og selvmordstanker så dårlig sammen likevel. I det ene øyeblikket kan man sitte og kose seg med fruktsalat; i det neste kan man være borte fra verden. Borte fra livet. Så impulsivt kan man bestemme seg for å stoppe å leve. Og for hva? For at noe går en i mot? Jeg skjønner det ikke.

Grunnen til at jeg plutselig begynte å tenke på dette med selvmord var et spørsmål jeg ble stilt i spørrerunden min. En eller annen spurte om hva som er min største frykt. Min største frykt er uten tvil å dø, eller at noen rundt meg skal dø. Jeg er livredd for døden. Virkelig livredd. Jeg er faktisk så redd for å dø at jeg ofte er sikker på at bilen jeg sitter i kommer til å krasje. Jeg tenker ikke sånn om fly når jeg tenker meg om. Det er vel kanskje ikke så rart heller. Sjansen for å dø i en bil er nok utrolig mye større enn sjansen for å dø i et fly.  Uansett. Her sitter jeg og er så redd for å dø at jeg ofte ser for meg utallige måter jeg uheldigvis kan komme til å dø på, så finnes det mange der ute som ikke er reddere enn at de klarer å ta sitt eget liv? Jeg skjønner det ikke.

Jeg er livredd for å dø. Jeg får fremdeles disse tankene jeg hadde som barn. Tankene hvor jeg levde meg så godt inn i hvordan det må være å dø, og hvordan man ikke lenger er noe, at jeg måtte løpe til mamma og pappas soverom for å gråte litt. For å søke trøst. For å få høre «så, så, det går så bra, så:» Jeg får fremdeles disse ekle, ubeskrivelige følelsene av hvordan det må være å sove evig uten så lite som en eneste drøm, men de trøstende ordene har forlengst blitt ubrukelige.>

Overskrifta høres kanskje ganske så arrogant og selvsentrert ut, kanskje også med et snev av primadonnanykker, men det er for all del ikke sånn det er ment. Jeg prøver ikke å høres viktig ut. Jeg bare lurer på om hvor mye du vet om meg? Egentlig ikke så mye? Nei, tenkte meg det. Du vet selvfølgelig at jeg nettopp har vært med i en musikal gjennom skolen, at jeg liker vannmelon, kakao og druer, og at jeg nettopp har klipt håret mitt og er fornøyd med det som det er nå. Du vet også at jeg er svært nysgjerrig på å teste om ting stemmer, som for eksempel dette med Lanosåpa. Ja, dette vet du om meg. Er det nok? Føler du at du kjenner meg? Føler du at du har fått et inntrykk av hvordan jeg er, og sånn er det, uansett hva jeg sier? Er det ingenting mer du lurer på? Er det absolutt ingenting annet du vil vite om meg enn dette? Jeg har ikke en profiltekst på høyre side av bloggen en gang. Ingen plass hvor jeg beskriver meg selv med tusenvis av ord. Vel, NÅ har du sjansen. Det er ikke ofte du får en sjanse som dette.

Mange spørsmål fra min side nå, og jeg mener selvfølgelig ikke at du skal svare på alle. Jeg forventer ikke at du svarer på noen av dem faktisk, men om du plutselig kommer på mange ting du bare må vite om meg i denne skrivende (i ditt tilfelle: lesende) stund, så vil jeg gjerne at du spør meg i kommentarfeltet nedenfor her. Om du ikke har forstått hvor jeg vil hen med alt dette; dette er et patetisk forsøk på en liten spørrerunde. En spørrerunde hvor du kan spørre om hva du vil, bare det handler om meg. Hva du vil. (Så ble kanskje overskrifta litt arrogant, selvsentrert og med et snev av primadonnanykker likevel. Beklager.)
Jeg svarer selvfølgelig på alle (forhåpentligvis MANGE) spørsmål i eget innlegg.

UPDATE:
Jeg svarer i kommentarfeltet i stedet. Et svarsinnlegg ville tatt all plassen på bloggen min, og ville dessuten ikke sett særlig pent ut. Jeg dropper altså svarsinnlegg, og poster svarene her. Ikke bli sinna.>

Dette bildet er egentlig ikke så skummelt som det ser ut til. Jeg blir ikke torturert, og det er heller ingen del av musikalen. Neida, det har seg slik at jeg har blitt utrolig stiv i nakken i løpet av denne lange musikaluka, og Malene har magiske fingre. En stiv nakke + magiske fingre = smerte. God smerte, selv om det kanskje ikke ser slik ut. Lasersverdet? Det har seg slik at June (fotografen. Du kan finne hennes blogg om du trykker her) og resten av gjengen som kunne høre mine smerteshyl, ble litt bekymra for hva som egentlig foregikk bak kulissene (vi var faktisk bak kulissene.) Malene fikk raskt tak i et lasersverd og vips! Hele greia så ut som en torturscene fra Star Wars. Rart hva massasje kan føre til.

Nå som jeg er så godt i gang med kjedelig musikalprat føler jeg for å fortelle litt om musikalpremieren også. Jeg ble faktisk kvitt min uhelbredelige scenedysleksi, som viste seg og ikke være så uhelbredelig alikevel, og alt gikk faktisk helt greit. Nesten. Jeg endte opp på scenen med en genser både feil vei og på vranga, men det var vel nesten det eneste som gikk galt. Slik kan det lett gå når man skal skifte kostyme på et halvt minutt. Det er ikke alltid like lett, speielt ikke når tightsen ikke vil samarbeide. Jeg må, på tross av den uheldige gensersituasjonen, konkludere med at hele greia gikk fantastisk godt. Vi var flinke.

Kjedelig innlegg? Sorry. FORRESTEN: Musikalen heter We Will Rock You, bygget på Queensanger. Mye bra musikk! Skal se om jeg får til en «Behind the scenes»- film også. Om den blir interessant nok til å blit sett, selvfølgelig.>

Nå er det ikke ofte vi inviterer mennesker inn på soverommet vårt, men jeg gjør selvfølgelig et unntak for dere. Det blir selvfølgelig i form av bilder, og ikke noe annet om du trodde det. Soverommet er desverre ikke ferdig enda, men det blir. Vi har malt og fått inn senga. Det er omtrent alt vi har fått gjort. Jeg poster bilder likevel, jeg må bare. Veggen er så knallkul! Senga passer fint inn også. Har fått stor inspirasjon fra Bigs soveromsvegg i Sex and the City med den røde veggen. Gleder meg til å få opp sengelamper, hyller og bilder. Skal ha store bilder på den røde veggen. Da blir det nok et veldig fint soverom. Det er jeg sikker på. Forresten: beklager den dårlige bildekvaliteten. Det bare ble sånn, og jeg gidder ikke gjøre det om nå.

>