Selv om det ikke skal bli en vane å legge ut soveromsbilder av Kaj, føler jeg at jeg bare må fortelle om sovesofaen vi måtte ligge på natt til søndag. Den var nemlig veldig kort. Veldig, veldig kort. Ok, jeg er ikke lav heller. Jeg er ganske høy. Jeg er en meter og syttifem centimeter, og Kaj er circa fire centimeter høyere enn meg. Likevel skulle man vel tro at det finnes sovesofaer som er lange nok for oss også? Jeg er sikker på at jeg har sett mange. Farmors sovesofa var ikke det. Ikke i nærheten. Se for deg en sovesofa like bred som den er lang. Se for deg to par føtter henge utenfor madrasskanten. Dyna var heldigvis i normal størrelse. Putene også. Tenk om dyna og putene hadde vært like dårlig proporsjonert som sovesofaen! Det hadde vært hysterisk. Da hadde jeg følt meg som ei gedigen dukke i ei mye mindre dukkeseng. Vel, jeg syntes hele denne sovesofa-greia var hysterisk morsomt nok i seg selv. Du kan da se det selv. Ser det ikke totalt idiotisk ut så vet ikke jeg.

PS: Jeg sov heldigvis kjempegodt og fikk meg en god latter i tillegg. Det var altså ikke så ille. Takk, Farmor!

Nå vil jeg bare tilføye en liten ting som ikke har noe med saken å gjøre: Om du ikke har hørt «What's on your mind» av Madrugada bør du virkelig høre den. Virkelig utrolig bra. Ja, den fortjener faktisk både ordet «virkelig» og «utrolig» i en og samme setning. Det er ikke verst.

>

Jeg skal fortelle litt om hvordan jeg har råd til å kjøpe hus siden jeg fikk så mange spørsmål om dette i et tidligere innlegg. Jeg har ikke vunnet i lotto, og jeg er ingen richbitch. (Veldig stilig ord!) Hvordan jeg har råd til å kjøpe hus er egentlig ganske enkelt. For det første så er kjæresten min ferdig med videregående for endel år siden, så han jobber og tjener godt. Det gjør plutselig utsikten for å få et huslån i banken betydelig lysere. Der har vi vel egentlig svaret på hvordan jeg har råd til å kjøpe hus også. Jeg er sammen med en som er endel år eldre enn meg (tolv år, for å være nøyaktig), og før du får eventuelle fordommer mot meg eller kjæresten min av den grunn vil jeg bare si at det ikke er noen form for utnytting verken den ene eller den andre veien. Det er verken snålt eller unormalt. Vi trives veldig godt sammen, og om du i det hele tatt skal sette spørsmålstegn til hvorfor vi er sammen syns jeg du heller bør ofre tankene dine til par som er sammen på tross av konstant utroskap og krangling. Det er ikke meningen å virke veldig forsvarsposisjonert her nå, men jeg skjønner om noen tenker noen av disse tankene før de er blitt kjent med oss.

Hva syns du om aldersforskjeller i forhold? Jeg er bare veldig nysgjerrig. Jeg forstår at mange andre har andre meninger enn meg, og det er selvfølgelig lov til å ytre disse på bloggen min. Jeg blir faktisk veldig glad for å høre andres meninger om saker og ting. Føl deg som hjemme i kommentarfeltet mitt, om du skjønner hva jeg mener.
>

Først og fremst vil jeg bare si: jeg har ikke vært overlegen. Jeg har vært i Steinkjer på besteforeldrebesøk i hele går og helt til nå. Så, om du føler at jeg har vært skikkelig overlegen de siste dagene må jeg bare unnskylde. Det fantes desverre ingen teite nordtrøndere som ikke hadde sikra nettet sitt. Teitinger. Har faktisk savna hele bloggsamfunnet veldig. Jeg har mye lesing å ta igjen nå…

Over til Ida Wulff og hennes geniale videoblogg. Jeg må bare si at om jeg hadde hatt på nå skulle jeg selvfølgelig tatt den av. Utrolig genial videoblogg, Ida. Jeg ble utrolig overrasket over å få en telefon fra en «fan» på lørdagskvelden. Jeg var selvfølgelig litt skeptisk på grunn av det skjulte nummeret, og det forklarer også hvorfor jeg bare lo litt før jeg slengte på røret etter det pinlige spørsmålet om vi skulle møtes. Det var virkelig ikke meningen å være ondskapsfull. I frykt for at noen holdt på med en eller annen spøk der ute valgte jeg å legge på. Jeg ville ikke drite meg ut maksimalt. Nå skulle jeg selvfølgelig ønske jeg hadde gjort det. Både for min og Ida sin skyld.

Jeg må også innrømme at jeg faktisk trodde at det var en eller annen tolvåring som faktisk likte bloggen min som ringte. Ja, ida; du hørtes ut som en ivrig tolvåring. Jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for at jeg la på ovenfor denne tolvåringen. Skuffelsen ble faktisk veldig stor da jeg fant ut at det bare var Ida Wulff som gjorde gjøn med meg. Neida, jeg lo godt. Det var utrolig morsomt. Jeg syns jeg er heldig som fikk være med i filmen. Takk!

Aner du ikke hva jeg prater om? Ta en titt på www.caffelatte.blogg.no>

Her er noen nye bilder fra stua vår. For dere som ikke vet det; jeg og kjæresten min, Kaj, har nettopp kjøpt oss hus. «Nettopp» er for kanskje snart to måneder siden? Det må vel sies å være ganske nettopp, vel?
Vi er fremdeles ikke helt ferdig. Vi har det ikke helt som vi vil enda. Et eksempel på det er vel at de gardinene som hang på stua da vi kjøpte det henger her fremdeles. (!) Vel, dette skal endre seg snart. Gardinene er heldigvis ikke kjempestygge (se bildene.).Da hadde jeg selvfølgelig skifta med en gang, men de skal byttes ut. Jeg lover!
Her er i allefall bildene. Syns det begynner å bli fint. Bare vent til hvordan det skal bli!

Fredagskvelden min.

Nå har jeg sett Norske Talenter. Jeg har alltid likt slike program. Da jeg var lita fikk jeg alltid motivasjon til å utvikle «mine» talenter etter et sånt program- synd det ikke var mine talenter jeg prøvde meg på. Jeg prøvde meg selvfølgelig på alt det jeg så på tvn. Jeg skulle bli slangemenneske, superturner, en fantastisk danser. You name it. Jeg skulle bli alt. Jeg løp ivrig ut på plena og satte i gang. En halvtime seinere fant jeg vel ut at det ikke fungerte. Jeg var kanskje ikke født til å bli slangemenneske, superturner eller en fantastisk danser.
I dag gjør jeg ikke sånt. Jeg løper ikke rundt omkring på stua og viser frem mine fantastiske talent. Nå sitter jeg bare her og tenker: hva er mitt talent? Hvorfor har ikke jeg et talent som utmerker seg? Urettferdig… Neida, jeg er ikke bitter for det. Jeg er da vel flink til noe jeg også. Selv om det kanskje ikke er så fantastisk å se på som kustene et slangemenneske, en superturner eller en fantastisk danser kan vise.

>

I dag satt jeg faktisk og tenkte på gud. Jeg tenker veldig sjelden på gud; jeg er jo ateist. Hvorfor skulle jeg bruke tid på å tenke på en mann/skaping jeg aldeles ikke tror på? Vel, det skal jeg fortelle deg. Jeg satt å tenkte på hvor stor innflytelse gud faktisk har, til og med på sånne som meg. Ikke kristen. Ikke døpt. Borgerlig konfirmert. Hvordan har det seg at jeg faktisk har foldet hendene sammen og hvisket en bønn «opp» til ham? Jeg har til og med hvisket amen etter mine ønsker. Hvorfor det? Jeg tror ikke på gud i det hele tatt. Jeg er så sikker i min ateistiske sak. Det er ikke gud som har skapt mennesket. Det er mennesket som har skapt gud. Det veit jeg. Så ateistisk er jeg i min tro.
Da skjønner du sikkert ikke, og det gjør ikke jeg heller, hvorfor jeg har bedt til gud. Uansett hvor mye jeg ønsker noe, hjelper det ikke å folde hendene, lukke øynene og holde hodet opp mot himmelen sånn at gud kan lese tankene mine. Det funker ikke sånn. Hvordan kan noe som ikke finnes ha så stor innvirkning på folk? Hvordan kan jeg «snakke» til noe jeg ikke tror på i det hele tatt? Ikke for å være utrolig frekk og blasfemisk her nå, men kan faktisk denne måten mennesket skaper troen sin til noe på sammenlignes med måten Hitler fikk så mange med på sin side? Ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at gud er like ille å tro på som Hitler. Jeg sier bare at vi mennesker er lettpåvirkelige, uansett om det er til en god og sunn (til en viss grad) tro som kristendommen, eller til en ond og grufull tro som troen til Hitler.

Jeg forstår selvfølgelig at mange er kristne. Jeg skjønner at mange tror på det, men samtidig er det helt uforståelig.. «Alle» andre tror, så hvorfor skulle de ta feil? «Alle» andre sa at jorda var flat også. Husk det.

For meg er gud blitt et uttrykk. Det er på en måte bare noe man billedlig tyr til for å få sine egoistiske ønsker oppfyllt. Kanskje føler jeg at det bringer lykke. Kanskje føler jeg at det er større sjanse for å få det som jeg vil om jeg spør denne «gud» om hjelp. Likevel skjemmes jeg over å prøve. Jeg skjemmes over å prøve gud. Jeg skjemmes over å prøve noe jeg ikke tror på. Det blir helt, helt, helt feil.
Så, fra nå av skal jeg love meg selv å aldri be til gud igjen. Jeg skal prøve å aldri gå i mot noe jeg tror på. Gud er faktisk i mot alt jeg tror på. Nei, jeg tror kanskje enda mindre på Bush, faktisk.

Hvilket forhold har du til religion? Tror du på gud? (Jeg vil bare presisere at jeg bevisst har skrevet gud med liten g. gud er ikke Gud for meg.)>

Det er ikke alltid lett å vite hva bloggen skal hete. Jeg har hørt rykter om at kjært barn har mange navn, derfor velger jeg å skifte navn på bloggen min. Jeg sliter fremdeles med å finne et passende navn som virker interessant. Jeg trenger et bloggnavn som får folk til å ville trykke på akkurat min blogg, for let's be honest; hvem vil vel ikke ha så mange lesere og besøkende som mulig?

Før var bloggnavnet mitt !Fashion Emergency!. For øyeblikket er det Drea. Rett og slett. Det er kort, enkelt å huske, det er akkurat det samme som adressa til bloggen og det er meg. Desverre er det litt kjedelig, så jeg vil «piffe» det opp med noe. Jeg trenger gode forslag. La meg presisere at Drea skal være med i bloggnavnet, og det må heller ikke være for langt. Om du har lyst å hjelpe meg setter jeg stor pris på det. Men ingen tvang, selvfølgelig. Jeg lover å ikke bli sur om du ikke gidder, om du ikke har noen forslag eller om du kommer med dårlige forslag. Forresten, det finnes ingenting som heter dårlige forslag. Bare…mindre gode.

Mange har gode historier bak bloggnavnene sine også, og jeg er veldig nysgjerrig. Ofte når jeg besøker blogger begynner jeg å tenke meg til hvorfor de har valgt akkurat det bloggnavnet. Jeg lager mine egne historier, men aner selvfølgelig ikke om det er i nærheten av virkeligheten. Har du for eksempel fått hørt bloggnavnet ditt i en drøm, har selveste gud fortalt det til deg i en åpenbaring (jeg er ateist, og tror derfor ikke på gud, bare så det er sagt), hvisket hunden din det til deg eller har du rett og slett ikke lagt noen tanke bak hva du kaller bloggen din? Jeg er så nysgjerrig. Det er derfor jeg nå spør: Hva er din historie bak bloggnavnet ditt?
>

Nå sitter jeg på skolen. Nei, dette skal ikke bli et langt, treigt og utrolig kjedelig innlegg om hvordan jeg føler skolen er fortiden; det er det da vel nesten ingen som gidder å lese om. Folk flest er vel lei nok av sin egen skole om jeg ikke skal syte om min i tillegg. Nei, det trengs nok ikke. Jeg kan holde sytinga mi for meg selv. Egentlig ville jeg ikke ha…hvordan bøyer man syting?… klaget (jeg ga opp å finne en måte å bøye syting på) uansett. Det er faktisk ikke så ille. Jeg har klart snart tolv år; to måneder er barnemat. Barneskirenn.

Nei, nå ble det faktisk et helt avsnitt om det jeg absolutt ikke skulle skrive om. Der ser du. Om noen sier: «Tenk for all del ikke på sex», så tenker du naturlig nok bare på sex. Nå var det ikke sex jeg prata om, men jeg prata om skole. Håper likevel du fatta poenget.

Nå skal jeg faktisk bruke den enormt viktige skoletida mi til å fotelle om noen morsomme historier jeg plutselig kom på i går. Hvor ble det av alt det moralske pjattet om hvor lett disse to gjenstående månedene er? Veeeel…
Uansett. Jeg syns dette er hysterisk morsomt, men det kan godt hende jeg har en form for uforståelig humor, men det tror jeg ikke.
Det var da jeg las Ida Wullf sitt innlegg «antikakemonster» at jeg kom på denne historia, og jeg føler den fortjener en plass i bloggen min også, ikke bare i kommentarfeltet til Ida. (Jeg har så lett for å bli misforstått! Jeg mente ikke «bare» kommentarfeltet til Ida i den forstand; kommentarfeltet til Ida er fint, det!)
Uansett. En gang da jeg skulle skrive ei veldig pen overskrift i naturfagpermen min (merk deg: EN gang. Det var ikke ofte jeg gidda å pynte pent og ryddig på overskriftene mine, selv ikke på barneskolen. Bare så det er sagt, liksom.) Jeg begynte fint og så nært perfekt som overhodet mulig, om jeg får si det selv, med en K, og fortsatte akkurat like fint med en A. KA. Da var vi godt på vei mot «Kapittel 12», som det skulle stå. Desverre mista jeg konsentrasjonen på hva jeg skreiv en eller annen plass mellom A'en og P'en. Jeg mista absolutt ikke konsentrasjonen på hvor pent jeg skreiv, så alt var veldig vakkert. Rett før jeg skulle skrive den siste bokstaven oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at jeg hadde brukt den siste timen på å skrive noe helt annet enn «kapittel 12». I permen min stod det, veldig pent og pyntelig vel og merke, «KAKEMONSTE» med store bokstaver. Doh! Tabbe. Jeg hadde tenkt på kakemonster hele den dagen. Grunnen til det er desverre ukjent for meg. Hvem går rundt og tenker på kakemonster en hel dag? Er det normalt? Jeg hadde ikke lyst på kake en gang.

>

>