Det blåser i dag. Akkurat som i går. Bølgene er enorme, og røde flagg er plassert jevnlig langs hele stranda for å advare. Nesten ingen tar sjansen på å bade, og det er vel kanskje ikke så dumt. Jeg har lyst. Men jeg gjør det ikke. I stedet ligger jeg på hotellsenga og spiser lunsj. Vi skal straks gå til Agia Marina for å møte foreldrene til Kaj og se fotballkamp. Jeg er ikke særlig interessert i landslagsfotball, men en ordentlig sjokoladeis frister nok til at jeg blir med. Fotball, kjente fjes og sjokoladeis er absoolutt ikke noe å si nei takk til. Jeg får vel egentlig hoppe i dusjen, da. Deretter må jeg finne klær. Det er alltid like vanskelig, for jeg må bytte omtrent førti ganger før jeg blir fornøyd. Uansett hva jeg har, så er det ikke bra nok. Jeg har aldri nok klær. Antagelig et velkjent fenomen. Hva skal man gjøre med det? You tell me, for jeg aner virkelig ikke.

Her kommer et litt kjedeligere bilde av oss, men her vises vi i alle fall. Litt greit å se hvordan vi ser ut også. Litt greit å se hvem som blir brun, og hvem som ikke blir det. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; jeg blir aldri brun. Jeg er bleik tvers gjennom, men det verste er at jeg har skille også. Tenk hvor bleik rumpa mi er da, når hendene mine er så bleke som du kan se på bildet. Men, jeg blir da brunere for hver dag som går her nede. Kanskje jeg klarer å spare opp en bitteliten brunfarge til vi skal hjem igjen. Vi får se. Det er egentlig ikke så viktig for meg. Jeg trives godt som bleikfis, jeg! Bortsett fra når det kommer til èn ting. Foundationvalg. Jeg velger alltid for mørk foundation, og det er ikke særlig flatterende. Men, det kan vi ta en annen gang.

Nå sitter jeg på hotellrommet, alene. Kaj kjører go-cart. Jeg fikk selvfølgelig ikke kjøre, for sånt er tydeligvis for farlig for både meg og magen min. Typisk. Vel, jeg koser meg likevel. Jeg hører på Tori Amos i halvsøvne, og spiser greske druer. Fryktelig hvor trøtt jeg plutselig ble også. Tror faktisk jeg må ta en liten siesta nå, så jeg ikke sovner klokka før klokka åtte i kveld. Da forsvinner jeg antagelig inn i drømmeland straks, så vi snakkes seinere. Ha en fin dag da, dere!

Her kommer ett bilde fra i ettermiddag. (Blir kanskje litt feil å kalle det «ettermiddag», da det slett ikke er etter middag. Men, men.)  Det ble da ganske fint, sant? Litt vanskelig å se oss på dette bildet, men det kommer bilde i medsol senere. Litt gøy å prøve andre ting også. Ta bilde mot sola med fokuset på en planke for eksempel. (Det må sies at fokuset kunne vært betydelig bedre. Det irriterer meg! Litt vanskelig å få perfekt fokus når man er med på bildet selv. Får vel prøve å ta nye bilder en annen kveld, og da satser vi på bedre fokus, og at himmelen er skyfri, rosa, gul og rød av solnedgangen.) Men, det kommer bilder hvor vi kan sees tydligere også – jeg må bare ta meg tid til å se gjennom alle bildene først. Det orker jeg ikke nå. Det får bli i morgen, for nå skal jeg spille litt kort og slappe av med Kaj. Med andre ord; vi skal kose oss videre.

Kattene her nede er så nydelige! De har så vakre øyne. Bare se på det siste bildet. Øynene er… ja, de er fantastiske. Kattene er vakre, og det er mange av dem her. Jeg rører dem selvfølgelig ikke, for det har jeg ikke lov til. Jeg skal ikke få sykdommer som kan smitte babyen, så jeg holder meg unna. Ah, jeg savner dyrene våre. Sala og Rufus. Rart å være borte fra dem så lenge i gangen.

Men, nå skal ikke jeg fortsette med kjedelig katteprat. I kveld skal jeg og Kaj ha photoshoot på stranda, så i løpet av kvelden kommer det antagelig bilder av meg også. Jeg har vært litt kamerasky de første dagene her nede, jeg. Må innrømme at det er uvant å se magen vokse seg større for hver dag som går. Jeg føler meg ikke helt superattraktiv enda, men det blir vel. Jeg er bare nødt til å bli vant til hele greia. Sånt tar litt tid. Det er ikke små forandringer det er snakk om. Men, i kveld blir det som sagt bilder. Jeg har nemlig med stativ og hele pakka, så skal nok få til noen fine bilder i løpet av solnedgangen. Håper i alle fall det. Har heldigvis mange kvelder og solnedganger igjen før vi drar hjem. Det er altså ingen grunn til å stresse med «de perfekte bildene». Jeg har god tid.

Nå skal jeg slappe av litt på senga før jeg orker meg ut en tur i sola igjen. Vi snakkes!

Nå skal vi straks ut for å spise. Det er greia med syden. Man får aldri nok av god mat. Tror jeg kommer til å spise meg i hjel her nede, for gresk mat må være det beste som finnes! Maten er altfor god, så det er nesten vanskelig å stoppe når jeg faktisk er mett. Likevel er det utrolig deilig å gå ut på en koselig, gresk restaurant med gresk bakgrunnsmusikk hver kveld for å spise. Overfylte, smale gater og masende innkastere. Det er gøy å se på mennesker. Andre turister er til å le av. (Det er selvfølgelig ikke vi. Aldri.) Her nede finnes det faktisk nordmenn som nekter å betale solsengene. – Ikke nå, presterte den norske mannen på stranda å si til den stakkars jenta som skulle kreve inn solsengpenger. – Senere. Nordmenn er frekke, og det irriterer meg litt. Tenk hva grekerne tror om oss. Grådige, rike jævler, det er det vi er. Om du har en god sydenhistorie om norske, svenske eller danske turister å fortelle; fortell i vei! Alltid gøy å høre hvor jævlige vi kan være på tur.

Nå må jeg stikke. Mennesker venter på meg, og jeg kan ikke si «bare vent litt» fler ganger nå. Det er oppbrukt for lenge siden, så ha det bra!

Da har vi kommet oss hjem fra middag med mamma og kjæresten hennes. De er også her, nemlig. Og foreldrene til Kaj. Og søstra, kjæresten hennes og Henrik, sønnen deres. Henrik må være den søteste ungen jeg vet av. Han er supersøt, men babyen vår kommer selvfølgelig til å bli enda søtere. I hvertfall minst like søt. Apropos babyen. Jeg er sikker på at han/hun har AD/HD. Det sparkes ofte, og av og til så hardt at jeg skvetter til. Det er selvfølgelig bare godt. Nå kan det vises på magen også, og den som legger hånda si på magen min kan lett kjenne et spark om timinga er rett. Nå er det ikke bare jeg som kan kjenne at jeg er gravid. Nå er det ikke bare vi som vet det som kan se det heller. Nå er jeg virkelig gravid. Helt på ordentlig!

Nå skal jeg legge meg. Klokka er halv tolv her, og jeg er altfor sliten til å skrive godt. Må selvfølgelig også lade opp batteriene før en ny dag med sol, tjueni varmegrader og bading. Greit å komme seg ganske tidlig i seng, for jeg er ikke den som ligger på hotellrommet hele morgenen. Jeg er den som våkner klokka ti over åtte for å være først på stranda, selv om at det selvfølgelig aldri skjer. Jeg våkner ti over åtte, men sovner like lett igjen. Dermed skal jeg legge meg nå, så jeg slipper å sove bort halve morgendagen. Men, først må jeg komme med et råd. Aldri, aldri, aldri, ALDRI glem å smøre vristen med solkrem. Jeg har fått pølseføtter av dimensjoner. Og det gjør vondt. Natta!