SPØRSMÅL OM VILJA / FØDSEL.

Dette er bare del 1 av spørsmålene. Resten kommer i en videoblogg litt senere, kanskje i morgen. Fant ut at det var like greit, så slipper innlegget å bli så innmari langt og tungt og kjedelig. Om jeg tørr å lage en video, selvfølgelig. Huff, jeg gruer meg. Jeg liker ikke å være på film. Jeg blir så falsk. Anyways. Her er noen svar i alle fall:

Hvordan er tiden etter fødselen? I fohold til kroppen/form/humør osv. Blir du ikke sliten? Svar: kroppen er selvfølgelig ganske så sliten og redusert etter en fødsel. Man har vondt du-vet-hvor, og jeg ble lett svimmel og sliten i flere dager etterpå. Så litt sliten er man nok, men det blir heldigvis bare bedre og bedre.

Hvor uregelmessige var riene dine i begynnelsen og hvordan kjentes din første ri ut. Hvor lang varte fødselen fra første ri til hun var ute? Svar: først var det tjue minutter mellom de små smertene jeg mistenkte var rier, så ble det tolv, deretter femten, så ni, deretter falt det helt ned i tre-fire minutter, og etterhvert stabiliserte det seg på fem-seks minutter. Det er vanskelig å vite hva jeg skal telle som den første rien, men den var i alle fall ikke vond. Jeg kjente den første «rien» i totida på natta, og ti over tre neste natt var Vilja ute. Man kan likevel ikke si at fødselen varte så lenge. Det blir feil.

Hvor lang tid gikk det fra dere bestemte dere for at dere ville ha barn, til du ble gravid, var det planlagt? Svar: jeg ble gravid med en gang. Første forsøk. Det ble jeg faktisk begge gangene jeg ble gravid, så det er tydeligvis ikke noe problem å bli gravid. Godt jeg har vært forsiktig tidligere! Og ja, det var planlagt. Heldigvis.

Hvor lang tid tok det før familie og venner visste at du var gravid? Svar: det tok ikke så veldig lenge. Jeg husker faktisk ikke helt, jeg. Familie og nære venner fikk vel vite det ganske raskt, men vi ventet til etter tolv uker før vi fortalte «alle» det.

Hva er det beste, og det verste, med å bli mamma? Svar: vel, nå har jeg ikke vært mamma så veldig lenge, så det er ganske vanskelig å svare på. Det verste må vel være at kroppen er veldig sliten etter fødsel. Det beste? Det meste.

Hva sa foreldrene dine da du ble gravid så ung? Svar: mamma sa at hun hadde forventet at jeg skulle bli gravid ganske ung, men hun ble vel likevel litt overrasket vil jeg tro. Men hun er selvfølgelig bare kjempeglad for det, og har vært positiv til det hele tiden. Mamma kjenner meg godt, og vet derfor at hun ikke har noe å bekymre seg for.

Hvordan skal du klare å forsørge et barn i så «ung» alder, er det kjæresten som forsørger? Svar: det er både jeg og kjæresten som forsørger oss. Kjæresten har selvfølgelig mer penger enn meg, da han jobber fulltid. Jeg har jobbet deltid og studert, men har likevel ganske så greit med penger. Det er altså ikke noe problem å forsørge et barn i så ung alder for min del. Vi er to om det.

Hva vil du si til andre som vil bli mor så ung som du er, uten utdanning, egen plass å bo osv? Svar: vel, nå har jeg det vel kanskje ikke som alle andre nittenåringer, og har dermed kanskje bedre forutsetninger for å få barn enn mange andre. Jeg og kjæresten har kjøpt hus sammen, og vi har penger nok til å ta oss av et barn. Jeg tror det er viktig å ha slike ting klart før man får barn; et sted å bo og litt penger til å klare seg. Jeg tror ikke det er noen hindring å ikke ha utdanning når man får barn. Det blir bare mer og mer lagt opp til at studenter har barn i dag, så det er ikke noe problem å studere selv om man er forelder lenger. Det blir bare mer og mer vanlig.

Står du for at det bare er fryd og gammen med barn, eller er det et slit også? Svar: selvfølgelig er det et slit til tider også. Vi er ikke kommet dit enda, for nå går alt veldig greit, men at det kommer til å bli slit er ingen hemmelighet. Det er sånn det er. Det skal være litt slitsomt å ha barn.

Etter dine egne erfaringer, vil du anbefale å få barn i ung alder? Svar: Tja, det er i grunn vanskelig å svare på. Det er svært individuelt om man er klar for å bli forelder i ung alder. Jeg tror det er viktig å tenke over om man virkelig vil ha barn, og ikke bare en søt baby. Man må tenke over hvordan livet blir endret, og om man føler man ikke går glipp av noe ved å gjøre den forandringen. Jeg følte meg klar, og hadde dessuten alt ganske så klart med både et veldig fint kjæresteforhold, hus og penger. Å få barn var noe jeg virkelig ville, og jeg føler ikke at jeg går glipp av noe i det hele tatt. Tvert om.

Tror du utdannelse bør gjøres ferdig før man får barn?  Svar: absolutt ikke. Hvorfor skulle man ikke klare å ta utdanning etter at man har fått barn? De som er ferdige med utdanninga si må jo uansett tilbake til jobb etter at de har fått barn, og i mine øyne er utdanning mer fleksibelt enn en jobb. Jeg vil dermed påstå at det faktisk er en fordel å få barn før man er ferdig utdannet.

Skal Vilja døpes? Svar: Vilja skal ikke døpes. Jeg er ikke døpt selv, er konfirmert borgelig og er absolutt ikke kristen. Kaj er heller ikke kristen,, så vi ser ikke poenget med å døpe henne.

Hvordan fant dere ut at hun skulle hete Vilja? Hvem sitt forslag var det? Var det vanskelig å velge navn? Jeg lurte på om Vilja har noen flere navn? Var dere helt enige om valget? Svar: det var nok mitt forslag, men Kaj ble raskt enig om at det var et nydelig navn. Jeg fant navnet på nettet, og ble forelsket i det med en gang. Det ble raskt favorittjentenavnet, og vi bestemte oss tidlig for at hun skulle hete Vilja om det var jente. Hun heter bare Vilja, men har selvfølgelig etternavn også. Og JA, vi var helt enige! Heldigvis.

Hvor hørte du navnet Vilja for første gang? Svar: på nettet! Falt for det med en gang.

MORE TO COME!>

Bilde tatt dagen før dagen.

Nå har vi stått opp. Vilja har vært litt sutrete i natt, og har dessuten bestemt seg for at hun hater den ene puppen min. Det virker i alle fall sånn. Hver gang hun ser den blir hun skikkelig sint, men hun blir rolig med en gang jeg snur den andre puppen til. Yndlingspupp, anyone? Apropos pupper. Jeg har aldri hatt særlig store pupper, men for et par dager siden våknet jeg med de jurene. Jeg mener…wow. Jeg hadde forventet å få større pupper, det er jo rimelig naturlig, men at jeg skulle få tvillingpuppene til Pamela Anderson hadde jeg absolutt ikke trodd. Jeg er sikker på at jeg kommer til å drukne Vilja i dem en dag. Det er faktisk så ille. «Ille» er det vel kanskje ikke, det er litt gøy med store pupper. Hadde de bare vært litt mindre harde og vonde, så. Nå gruer jeg meg bare til å se hvor de ender hen når de blir tomme for melk. Jeg ser for meg pupper hengende helt ned til knærne. Neida. Joda. Neida. Det går nok bra skal jeg se.

>

Da tenker jeg det er på tide med litt skremmeprat. Fødsel. Neida. Jeg skal ikke skremme noen, jeg. Men jeg skal fortelle litt om hvordan det var, og hvordan alt opplevdes for meg. Det er jo en stor opplevelse, og jeg føler jeg vil dele litt av det. Litt. Det er vanskelig å forklare en fødsel, men jeg kan i alle fall prøve å få frem noe som kan være interessant å lese. Jeg har egentlig veldig lyst til å få frem noen av de fantastiske følelsene jeg fikk av hele opplevelsen, men jeg tror det kan bli veldig vanskelig. Så flink er jeg ikke til å skrive. Så flink er ikke noen til å skrive. Men, here it goes.

Som dere kanskje vet fikk jeg uregelmessige rier fra klokka to på lørdag den trettiførste januar. Dette betyr ikke at fødselen var i gang, for det var den jo i grunn ikke. Ikke helt på ordentlig i alle fall. Jeg ringte jordmor ganske tidlig på morgenen, og hun kom hit for å sjekke om det var noe på gang. Da hun sjekket hadde jeg èn centimeter åpning, og hun sa derfor at det var fullt mulig at ting var på gang. Hun sa at vi skulle kjøre innover til Orkanger etterhvert. Det var ikke noe stress akkurat, vi kunne gjerne spise frokost og ta oss god tid. Det er ikke så veldig lett å ta seg god tid når man er så oppspilt at man holder på å dø, så vi dro rimelig kjapt. Tanken på at dagen jeg har ventet så lenge på nå kanskje var her, var utrolig. Jeg ble like oppspilt og spent som jeg hadde trodd jeg skulle bli. Jeg var ikke lenger trøtt (på tross av at jeg ikke hadde sovet i det hele tatt den natta), og håpte inderlig at riene ikke skulle stoppe. Jeg ønsket virkelig at fødselen var nær nå. Tenk, snart skulle vi kanskje få møte vår lille baby!

På Orkanger ble jeg sjekket igjen, og åpningen var litt over en centimeter. Ikke stor forandring med andre ord. Nå kan vi i grunn spole frem ei god stund, for det skjedde ikke så veldig mye på mange timer. Riene ble stadig sterkere, og dessuten mer regelmessige. De kom hvert femte minutt i mange, mange timer, og etterhvert begynte de å gjøre betydelig vondere også. Vi fikk et rom, og nå kan vi spole litt igjen. Jeg ble ikke sjekket mer, og smertene nådde det punktet hvor jeg bare sa at jeg ville hjem, og at det kunne stoppe nå. Jeg trodde forresten at smertene av rier bare satt i magen og ryggen, men jeg fikk skikkelig vondt nedover i lårene og i rumpa også. Ja, i rumpa. Auau. Anyways. Når smertene sendte meg til Negativby ble jeg tilbudt å sitte i badekar. Bare at noe skjedde gjorde meg mer positiv, og lykken ble stor da jeg kunne senke meg ned i et godt og varmt badekar. Det hjalp. Smertene avtok, og jeg ble fylt med nytt mot. Jeg satt i badekaret i ca. en time. Da begynte de verste smertene å komme tilbake, så da bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg opp. Da var det tilbake til rommet og nye smerter fra helvete, og omsider ble jeg undersøkt igjen også. Nå var jeg nesten bombesikker på at jeg snart hadde full åpning. Det måtte det jo være, for vondere kunne det snart ikke bli. Trodde jeg.

Jordmor undersøkte meg, og utbrøt «oi, så bra da! Det hadde jeg ikke trodd. Virkelig kjempebra! Du har fem centimeter nå!» Fem centimeter!? Forhåpningene som hadde bygd seg opp i løpet av den første delen av replikken hennes forsvant raskt. Fem centimeter?! Da er det jo fem igjen! Hvordan i alle dager skulle jeg klare det? Fem centimeter. Bare halvveis, tenkte jeg. Denne gangen tok jeg heldigvis feil. Fem centimeter var absolutt ikke bare halvveis. Jeg ble flyttet over til fødestua, og femti minutter senere ble jeg undersøkt på nytt. Nå hadde jeg ingen forhåpninger om større åpning, og ble derfor positivt overrasket da jeg fikk høre at jeg hadde hele åtte centimeter. Nå var det jo faktisk bare to igjen! På dette tidspunktet gjorde riene så vondt i ryggen at jeg hadde konstant vondt. Tiden mellom riene gjorde nesten like vondt som selve riene, og jeg følte meg ikke særlig tøff der jeg lå. Jordmor spurte om jeg ville ha sprøyter med saltvann i ryggen. Disse skulle fjerne de verste smertene der. Jeg ropte «JA!», og fikk fire sprøyter i ryggen. (Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvor vondt disse sprøytene gjorde…) Det hjalp. Smertene i ryggen ble betydelig mindre. Heldigvis. Dette var forresten det eneste av smertestillende jeg valgte å bruke, for lystgass fungerte dårlig på meg. Jeg ble bare andpusten av det, og det forverret mer enn det hjalp. Epidural hadde jeg nok gått for om ting ikke hadde gått så raskt fra fem centimeter og uttover, men heldigvis slapp jeg styret med det.

De to siste centimetrene gikk også rimelig kjapt, og pressriene kom. Denne delen var faktisk ikke den verste av fødselen, og varte jo ikke så veldig lenge heller. Plutselig var hodet ute, og kroppen kom lett etter. Akkurat dette øyeblikket var magisk. Virkelig. Det ga en slik følelse som er umulig å sette ord på. Man kan ikke ane hvordan det føles før man opplever det selv, og akkurat dette øyeblikket er verdt alle timer med smerte og hardt slit. Akkurat dette øyeblikket snur hele opplevelsen til noe positivt. Det er rart det der. Det gikk fra de verste smertene jeg noen gang har kjent til det beste jeg kan oppleve på få sekunder. I ettertid sitter jeg faktisk igjen med en lengselsfølelse. En lengselsfølelse etter dette øyeblikket. Jeg gleder meg til å oppleve det på nytt. For jeg kommer nok til å føde igjen. Det er verdt det. Akkurat i det ene øyeblikket blir det verdt det, og jeg kan helt ærlig si at jeg gleder meg til å føde igjen. Det gjør vondt, men likevel er opplevelsen så sterk at man kan tenke tilbake på det og glede seg til neste gang. Rart i grunn. Da jeg hadde skikkelig vonde rier tenkte jeg «hvorfor gjør folk dette her på nytt!? Frivillig!?», men nå forstår jeg det. Det er verdt det. Det er virkelig verdt det. (Vil forresten skryte av personalet på Orkanger Sykehus også. De var så flinke og hyggelige! Det har utrolig mye å si.) Jeg var heldig. Jeg hadde en drømmefødsel. ♥>