Åååå, kan ikke sesong seks av Grey’s Anatomy komme på norsk tv snart? Jeg savner dem, jo! Det er litt rart at det er mulig å savne mennesker som ikke er ekte, som ikke eksisterer og som aldri har gjort det, men jeg tilbrakte strengt tatt ganske mange timer med denne gjengen i jula. Grey’s på macen og pepperkakeboksen i armkroken. Det var saker, det! Jeg savner det genuint. Er jeg rar…? Når sesong seks kommer er jeg nesten nødt til å få tak i pepperkaker også, for det er jo sånn det fungerer. Spiser man noe mens man ser tv så får man lyst på det når man ser det samme programmet senere. Det, mine venner, er grunnen til at amerikanere er så feite. Mark my words!

Hm. Har jeg noe mer interessant å komme med i dag? Småfakta som kanskje kan være interessant for en eller annen? Hvooooorfor er det slik at jeg alltid er mye smartere når jeg er alene og når jeg ikke har mulighet til å skrive ned alt det smarte jeg tenker? Som for eksempel når jeg skal sove. Ingen i verden er smartere enn meg når jeg ligger i senga og prøver å sove. Da kan jeg svare på alle slags store spørsmål og alle store mysterium. Jeg blir selveste Sokrates der jeg ligger. Så tenker jeg den smarte tanken så hardt og så lenge at den sitter fast så jeg ikke glemmer den til i morgen, og det fungerer jo greit. Jeg husker det i morgen. Det er bare ett lite problem. Med en gang jeg åpner kjeften og entusiastisk forteller om mine revolusjonerende oppdagelser, så oppdager både jeg og mine lyttere at dette verken var smart, revolusjonerende eller interessant. Det var… ingenting. Absolutt ingenting. Hvorfor er det sånn, mon tro?