Ja, så fikk jeg altså rett, da – det ER ei jente i magen! Og alt stod helt supert til. Hun var så aktiv og energisk inni der at jordmor hadde litt problemer med å gjøre alle målinger, haha! Fordelen med en aktiv baby er mange fine bilder, da. Herregud, jeg blir ikke så lett rørt, men jeg ble på gråten i dag altså! Det er så herlig å endelig se at det faktisk er noen inni der, et lite menneske som lever! Ei lita jente som skal bli et ordentlig menneske! Det er jo helt snålt, selv om det egentlig ikke er det – om du skjønner hva jeg mener.
Jeg hadde ingen ønsker på kjønn denne gangen. Det hadde null for meg å si om det var en jente til, eller om det ble en gutt, bare barnet inni der var friskt. Jeg føler meg så heldig som kan kjenne på en sånn lykkerus etter ultralyd. Ikke alle er like heldige, og jeg er så utrolig takknemlig for at ting ser bra ut. Nå må vi bare finne et navn, da … Vi hadde jo guttenavn klart for lenge siden, men jentenavn sliter vi fremdeles med. Det er vanskelig å finne et navn vi begge tenker «ja, det er helt rett» om. Heldigvis har vi god tid. Terminen ble satt til 22.november. ♥
Jeg sa i forrige innlegg at jeg følte meg skikkelig fæl i dag, så da tok jeg på litt mascara og litt rouge, og tok bilder av meg selv. Det er jo egentlig det siste man vil gjøre når man føler seg fæl, men om det blir noen bilder man liker, så blir det faktisk bedre! Jeg syns heldigvis det ble noen fine i dag, og nå føler jeg meg ikke like fæl lenger. Effektivt! Og ja, jeg vet at det er litt lamt å løfte opp hånda sånn på bilder, men altså, jeg har for lite tatoveringer på brystet, så derfor måtte jeg bare. Måtte ha med litt mer blekk, liksom… Så sånn er det! Hugs.
Haha, herregud, å poste sånne bilder er jo dritflaut, spesielt når man hverken er fitnessqueen eller har en bra selvtillits-dag, og generelt bare føler seg feit, stygg og jævlig. Du kjenner vel til de dagene, hvor man skulle ønske man så helt annerledes ut, de dagene hvor man bare blir deppa av å se sitt eget speilbilde. Altså, ikke misforstå; jeg syns ikke jeg er feit eller stygg. Det kunne så definitivt vært verre, men på sånne dager er det følelsen som teller. Jeg har lyst til å fyke til Impulse med en eneste gang, spesielt nå etter å ha tatt bilder av meg selv som jeg ikke liker i det hele tatt. (Forresten, er det vanlig å føle seg slankere i speilet enn man føler man ser ut på bilder..?) Jeg har lovt meg selv å ikke ta helt av på treningsfronten. Det blir jo fort sånn med meg – veldig alt eller ingenting, og er det en ting jeg har erfart, så er det at det sjelden går i lengden. Derfor går jeg for styrketrening annenhver dag, ikke mer. Ikke enda. Selv om motivasjonen er der. Så nå skal jeg heller bruke litt tid på å planlegge morgendagens styrkeøkt for skuldre og armer.
Og ja, sånn btw; i dag er jeg 17 + 3 uker gravid og nå er det kun en uke igjen til ultralyd! Spennende. Jeg har jo en følelse på hvilket kjønn det er, så får vi se da, om jeg har rett eller ei. Vegard blir ikke spesielt imponert om jeg har rett da, for som han sier; du har 50% sjans for å få rett og 50% sjans for å ta feil. Haha! Sant nok det, men … jeg blir allikevel veldig overraska om jeg tar feil … Rart det der!
Som jeg nevnte i forrige innlegg, har jeg virkelig fått treningsmotivasjonen tilbake! Det er så godt! En god stund nå har jeg sagt «jeg skal trene mer styrke fremover», men så har det bare ikke blitt. Jeg var visst ikke spesifikk nok med den tanken, så da ble det aldri noe trening. «Tar det i morra i stedet …» ble en gjenganger, er ikke det typisk?
Så lovte jeg meg selv å trene styrke annenhver dag, og da ble jeg faktisk motivert med en gang. Ikke bare til å komme meg ut døra, til treningsstudioet og trene, men til å gjøre det ordentlig. Sette opp treningsplan for hver økt, gjøre alle øvelsene på planen og notere resultater. Et effektivt lite triks, med andre ord! … eller, det vil vel tiden vise. Jeg er jo ikke akkurat i mål selv om jeg har trent systematisk noen ganger nå, haha! Fremover skal det bygges muskler, selv om magen sikkert kommer til å vokse uansett hva jeg gjør. Fnis! Men, at musklene bygges nå, underveis i svangerskapet, gjør det jo bare lettere å komme tilbake i god form etter fødsel, tenker jeg. Så får vi se, kanskje det blir bilder på fremgang både på muskler og mage fremover? Hugs!
Etter en periode uten særlig motivasjon eller inspirasjon til å gjøre … vel, noe som helst, har jeg endelig «våknet» litt. Akkurat i dag, faktisk. Først på styrketreninga, da jeg gjennomførte den beste og mest organiserte treningsøkta mi på evig lenge. Jeg trente godt, hardt og strukturert, og noterte ned både øvelser og resultat. Jeg har bestemt meg for å trene styrke annenhver dag nå, for å virkelig komme i gang igjen, uten å bli slått ned i sofaen av dørstokkmila gang på gang, slik at både motivasjon og fremgang uteblir.
Motivasjonen og inspirasjonen har dukket opp på andre felt og. I går fikk jeg Jo Nesbøs siste Harry Hole-roman i postkassa, og jeg har selvfølgelig allerede kommet godt i gang. For noen dager siden meldte jeg meg på et gratis skrivekurs på nett over fem kvelder, og nå – etter å ha lest Nesbø, har både ideer, lyst og motivasjon til å skrive dukket opp igjen. Det er ikke lett å skrive, og jeg er langt fra god nok til å skrive en god krimroman, men jeg vet at hardt arbeid til slutt vil gi resultater. Kanskje ikke om to år, kanskje ikke om fem, men om jeg virkelig vil det nok, og er innstilt på å jobbe hardt nok for å bli god nok, så vet jeg at jeg har en akkurat like stor sjans som alle andre til å faktisk klare det. Jeg er ikke flink nok enda, og jeg aner ingenting om å skrive krim, men jeg elsker å lese krim! Fremover skal jeg lese og skrive mye igjen, slik jeg gjorde før, og jeg skal skrive en roman med en start og en slutt – så er det ikke så nøye om den ikke blir særlig god i første omgang. Da blir den neste forhåpentligvis bedre. For har man gjort det én gang, så kan man selvfølgelig gjøre det en gang til!
Og det er vel sånn man til slutt kommer i mål. Man jobber på, selv om det ikke ligger an til en bestselger. Man jobber på, man gir seg ikke, man fullfører, og så begynner man på nytt. Gjenta, til det blir bra nok. Og hvis jeg aldri kommer dit, så nei vel. Da har jeg brukt tid på noe jeg har likt å holde på med. Og da har jeg i det minste brukt tiden min godt.
God kveld! I dag var det fantastisk varmt og fint i Trondheim, så jeg og Vegard dro en tur til Solsiden for å treffe litt kjentfolk for et måltid og et par alkoholfri øl. Kjempegodt å kle seg i noe annet enn treningsklær og treffe litt folk for en sjelden gangs skyld, haha! Jeg har jo blitt så asosial i det siste. Henger bare med Bosse, jeg … Gravidmagen begynner å vises nå, ser jeg. Spesielt i denne jumpsuiten som jeg kjøpte i går. Nå har jeg whinet etter å få en synlig mage ganske lenge, men når den først begynner å vokse, så vil jeg helst ikke at det skal vises på en stund enda allikevel. Det er vel noe med det at man ikke føler at man ser gravid ut, men heller bare med en litt smålubben mage, liksom, som folk liksågodt kan tro kommer av litt for mye godis i det siste eller noe. Aldri fornøyd, vet du! Typisk! Men jeg tror virkelig denne jumpsuiten blir ekstra fin når magen virkelig ser ut som en gravidmage!
Vi ble ikke på Solsiden så altfor lenge. Det begynte å høljregne sånn veldig plutselig, og jeg sov dessuten så utrolig dårlig i natt at jeg til slutt bare satt og gjespet – uten å være i stand til å følge samtalene som gikk rundt bordet. Så, da var det bare å kjøre hjem igjen, og nå er jeg klar for sofa resten av kvelden. Dagen har jo egentlig gått i ett i dag. Jeg sovnet ikke før rundt klokka 9 imorrest (så jeg var altså våken hele natta), stod opp halv 12 for dagens tur med Bosse i skogen, før jeg dro på Impulse og trente styrke. Så Solsiden. For meg er det en ganske så travel og produktiv dag, det! Godt! Da kan jeg slappe av med god samvittighet nå i kveld. God kveld, alle sammen (som har orket å lese dette latterlig kjedelige blogginnlegget til ende.)
Bosse og jeg på tur, selv om Bosse virkelig ikke har tid til å bli tatt bilder av. Utålmodig, vil helst bare løpe rundt og snuse på alt som er å snuse på. Han er litt sær. Ute på tur så er han i sin egen verden, han er ikke akkurat den som gidder å bry seg mest om hva jeg sier, selv om han heldigvis ikke stikker av eller nekter å høre når han slippes løs. Han hører etter, bare ikke alltid med en gang, haha! Det er vel litt typisk chow å være sånn. Herlig er han i alle fall, og jeg elsker å gå tur med ham! Ha en fin dag, alle.
Jeg tenkte jeg skulle komme med en liten gravidoppdatering, jeg. For det er egentlig det som okkuperer hodet mitt mest for tiden. (Det og Game of Thrones, for det har vi begynt å se nå, endelig, haha!) Jeg er seksten fullgåtte uker på vei nå, og har altså begynt på uke 17. Jeg er ikke synlig gravid enda, men den siste uka har jeg merket at det skjer ting der. At den har begynt så smått å vokse – selv om ingen andre ser det veldig tydelig enda.
Det var vel akkurat slik jeg var med Vilja og. Magen kom ikke kjapt, og ikke ble jeg særlig svær i det hele tatt heller. Jeg kjenner heller ikke særlig mye bevegelse – det har vært et par ganger jeg har tenkt «oi, var det babyen?», men jeg er jammen ikke hundre prosent sikker. Jeg er ikke lenger kveldskvalm, slik jeg var de 12 første ukene, men jeg er fremdeles ganske trøtt omtrent hele tiden. Med andre ord er denne graviditeten ganske så prikk lik den med Vilja. Derfor tror jeg naturlig nok at det er ei jente inni der denne gangen også. Alt er jo så likt! Ultralyd er om ca. to uker, så da får vi vel forhåpentligvis vite! Jeg er kjempenysgjerrig og vil vite med en gang, haha! Så krysser jeg alt jeg har for at alt står bra til der inne, og at det ikke oppdages noen avvik på ultralyd. Jeg føler meg ganske rolig, og føler at alt er fint, men man er jo alltid litt bekymra og tenker over worst case scenario. Det er vel ganske så naturlig, det er jo svære greier dette her med å få barn.
Jeg tenker ofte på det der. At det er så stort og fint, men samtidig tenker jeg: «hvordan i all verden skal det være mulig å få et barn jeg skal elske på samme måte som jeg elsker Vilja?» Det virker helt surrealistisk. Ingen kan måle seg med henne, liksom, så kommer det plutselig en klump som både krever og fortjener den samme kjærligheten. Haha, jeg vet jo at det der kommer naturlig og at jeg plutselig skjønner at det er mulig å føle en slik kjærlighet for barn nummer to så fort hen er ute, men nå føles det bare helt snålt. Vel. Nå gleder jeg meg bare til å kjenne mer bevegelse, og kjenne mer på at jeg faktisk er gravid, for den perioden jeg er i nå er egentlig ganske så kjedelig. Jeg er utålmodig! Kan tiden gå pittelitt fortere ..?
Jeg har slutta å ta bilder av meg selv. Altså, om du bladde i bildene på mobilen min før, var det alltid masse selfies der. Nesten fra hver eneste dag. Nå? Nå er det ingen der. Seriøst. Ingen. Hva har skjedd? Haha, ikke rart jeg har slutta å blogge, jeg har jo ikke lenger bilder av meg selv å poste … og hva blogger man om da, egentlig?
Vel. En liten statusoppdatering er jo at jeg nå har fått innvilget ung ufør. En stor lettelse for meg, det må jeg si, men samtidig er det også litt vemodig. Hverdagen er litt tom, og jeg kan virkelig ikke få sagt nok hvor mye Bosse betyr i det store og hele når det kommer til akkurat det. Jeg og Bosse går veldig mange lange turer for tiden, og det er så utrolig godt! Både i sol og regn, begge deler har sin sjarm. Turene med Bosse er egentlig blitt dagens høydepunkt. Den oppgaven jeg har hver eneste dag, som jeg aldri kan droppe. Han er avhengig av meg, og det får jeg jo så utrolig mye tilbake for! Det er helt rart, Bosse er så utrolig oppmerksom på humøret mitt. Om jeg er trist og gråter, kommer han løpende i en kjempefart, med oppmerksomme øyne og ører, hopper opp i sofaen til meg og gir meg en god klem eller sleiker meg på hånda. Det er så tydelig at han merker at jeg er trist, og at han vil passe på meg! Finnes det noe søtere!? Det gjør i alle fall utrolig godt, og det er vel ikke så mye som er bedre enn en kjempegod, varm pelsklem om man er trist.
Jeg bruker ikke hverdagen til så mye annet fornuftig enn Bosse og trening, men konklusjonen til både meg, fastlege og NAV er jo at det er kanskje akkurat det som gjør livet mitt stabilt nok. En kjedelig, tom, stressfri hverdag. Uten dette kavet om å bli noe, har jeg klart å få livet mye mer stabilt, stabilt nok til å holde meg unna innleggelser og store svigninger. Og det er deilig. Da er det verdt det.
Det har jo skjedd litt mer i livet og, den siste tiden. Jeg er gravid, og har termin i november. Det vil si at jeg er ca. 15 og en halv uke på vei nå, og om litt under tre uker er det tid for ultralyd! Jeg er selvfølgelig veldig spent, både på ultralyd og veien videre som gravid, og ikke minst på hvordan det blir å bli småbarnsmamma igjen. Det er jo ti år siden sist, og det er jo en stund. Mesteparten av tiden er jeg positiv og gleder meg, andre ganger blir jeg redd og tenker på om alt dette kan være med å trigge sykdommen igjen. Så blir jeg redd for å ikke strekke til, for å bli syk, for å feile. Men det er kanskje helt normalt, og ikke så rart. Jeg er jo egentlig ganske sikker på at jeg skal klare dette, eller rettere sagt; at vi skal klare dette. Vi er jo to om det. Så ja. Dette var altså litt updates fra denne kanten, selv om jeg ikke har noen nye bilder av meg selv å poste sammen med innlegget. Haha! Jeg får vel prøve å fikse kameraet mitt, kanskje, så jeg får noen nye bilder å poste etterhvert … Hugs!
