Det finnes ganske så mange typer humor der ute, men av og til så fatter jeg bare ikke at noen kan le av ting som ikke får meg til så mye som å tenke på å røre smilebåndet engang. At noen mennesker kan le av noe som i mine øyne er så enormt lite morsomt er… weird.
Vi trenger eksempler. For et par dager siden så jeg en facebookstatus om hvor latterlig dårlig alle programmene til Tore Ryen er, og jeg er selvfølgelig helt enig. Hvor humoren er der har jeg enda ikke skjønt, og jeg kommer nok aldri til å skjønne det heller. Det er faktisk så dårlig at jeg velger å tro at mannen egentlig er et geni, og har gjemt humoren så langt og godt inn i det han selv kaller et plott at selv ikke den smarteste av oss egentlig skjønner det. Jeg overbeviser altså meg selv om at mannen må ha gjemt alle de gode og intelligente poengene et sted mellom den ekle rapinga, fisinga eller banninga til han derre… what´s his name?… i Mot i Brøstet, og selv om jeg er fullstendig klar over hvor lite sannsynlig det er så klarer jeg bare ikke å innse sannheten. Det er så lite intellektuelt at det gjør vondt.
For meg virker det dessuten som at mennesker som har lik musikksmak som meg også har samme humor som meg. Henger det sammen, tro? Så enten kommer jeg overens med mennesker og har masse å prate med dem om (som f.eks. Black Books, The Office, Nick Cave og Kaizers Orchestra), eller jeg sitter der bare og sier «Seriøøøøst? LER du virkelig av Torsdagkveld fra Nydalen? Syns du virkelig Sie Gubba lager BRA musikk? Er Hotel Cæsar virkelig yndlingsprogrammet ditt!?» Jeg kan jo selvfølgelig komme overens med dem også, men det begrenser seg vel hvor mye tid man kan tilbringe sammen når man er så forskjellige. En time høres ut som en evighet om det er snakk om overnevnte tv-program og band, og jeg ville antagelig følt at jeg hadde kastet bort hele livet mitt i løpet av den timen. For så dårlig syns jeg det er. Det er rett og slett a waste of valuable time.
Enda en ting. For meg virker det som at mennesker med lik musikksmak og humor også har ganske så lik intelligens. Nå sier jeg for all del ikke at man er dum om man ler av Karl & Co eller hører på DDE altså, men jeg er veldig overbevist om at intelligens gjenspeiles i både musikk og humor. Okei, stryk musikk. (For now.) Alle har hørt om intelligent humor. Alle har hørt om enkel humor. Alle har hørt om teit humor. Hvilken humor vi har påvirkes selvfølgelig av intelligensen vår! Ingenting er morsomt om man ikke skjønner hva som skal være morsomt. En vits om ordforrådet til George W. Bush er jo ikke morsom om man ikke aner hvem mannen er, liksom. Point taken?
Så… Vi nærmer oss en konklusjon, og min konklusjon er altså at humor kan si mye mer om hvordan vi er som personer enn vi kanskje tenker over. (Merk deg at jeg ikke påstår at man er dum om man hører på en type musikk og liker en type humor, og heller ikke at man er smart om man ler av det jeg ler av. Så don´t even go there.) Og har man lik humor så er man kanskje like på andre felt også? Jeg vet ikke. Det er bare en tom og grunnløs teori. Bare en teori utarbeidet av egne observasjoner, men om mine observasjoner er plantet der av meg selv eller om det faktisk ligger noe i dem, det er det ikke godt å vite. Og who cares egentlig? It´s not very important.
