DK

Bildegalleri

Kortvarig vårglede og overtro.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om «vår» er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at «vår» faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man «nå er våren endelig her!» så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man «jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!», så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til «virkelighet»! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.

Life of Drea

Endelig ut av bloggedvale.

PhotobucketPhotobucketPhotobucket

Ja, jeg ligner litt på en inntrykt bulldog på det øverste bildet. Funny!

Jeg tror jeg har gått i hi i vinter, uten å legge merke til det selv. Bloggehi. Flere av dere har merket det. Noen av dere har til og med forsøkt å gjøre meg oppmerksom på det, men til ingen nytte. Jeg har vært kraftig mørkeblind, og har ikke helt fatta hva dere har ment med at jeg bare har skrevet innlegg som inneholder ordene «kakao», «anyways» og «ciao» i lang, lang tid. Men jeg ser det krystallklart nå. Til dere som har forsøkt å sende meg wake up-mailer, kommentarer eller fb-meldinger; takk for innsatsen! Jeg kan med glede informere om at dere endelig har blitt hørt, og at jeg nå er på bedringens vei. Nei til meningsløse innlegg om kakao og uinteressant svada. Fra nå av blir det interessant svada i stedet.

Skriverier

An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope «Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!» eller «jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.»

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope «hva stirrer du på, fuckface!?» så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Bildegalleri

Og så var det gjort.

Photobucket

Min impusive side var for sterk til å bli oversett, så nå har jeg plutselig fått en lang bob istedet for masse slitt og stygt hår. Det føles helt fantastisk! Jeg er kjempefornøyd! Veldig godt å bli kvitt litt ødelagte tupper, så dette hadde håret egentlig bare godt av. Hva syns du?

Foto

Don´t worry, be happy.

Photobucket

Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.

Life of Drea

Hello, is it me you’re looking for?

Photobucket

Heihei! I går oppdaget jeg plutselig at det ser ut som at jeg har klipt meg på dette PhotoBooth-bildet, og helt siden da har jeg fått et lite urge om å klippe meg. Noe sier ja, gjør det, gjør det, mens en annen del av meg sier du vet hva som skjer når du klipper håret kortere igjen. Du kommer til å angre! Skulle ikke du ha langt og flott rosabloggehår? Så der har dere problemstillinga of the day. Kunne det blitt noe vanskeligere?

Ellers vil jeg fortelle at jeg møter på byens snilleste og byens slemmeste bussjåfører annenhver dag for tiden, og om de bare hadde mikset sammen humøret sitt så hadde alle vært sånn passe glade, istedet for å være som sol og måne som nå. I dag smittet det dårlige humøret over på meg, da jeg på grunn av en gretten bussmann måtte stå på bussplassen på Ringvål (som er så øde som du får det!) i -2 grader i en haaaalvtime før jeg fikk Liliann til å kjøre meg. Det var da dagens andre tøffe utfordring/dilemma oppstod, dere. Skulle jeg ofre kalde fingre for litt underholdning i form av å trykke litt på iPhonen mens jeg venta, eller skulle jeg varme fingrene og droppe underholdninga? Livet er hardt, dere. Hardt sier jeg. Jaja.

Og sånn btw; WordPress har hatt store problemer siden i går, så det er ikke sikkert dere får kommentert i dag heller. Det funket i alle fall ikke i går, og heller ikke tidligere i dag. Plagsomt. Men nå stikker jeg på jobb for kvelden. Ciao.

Nå er bloggen friskmeldt! Finally. Så nå er det bare å kommentere i vei, altså. What to do with the hair?

Foto

Med kjærlighet følger frykt.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier «ha det, mammaen min, gla i dæ» mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er så glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Foto

Filippa.

PhotobucketPhotobucket

Her kommer noen bilder av Filippa – ei jente på 1,5 år som jeg fotograferte i går. Er hun ikke vakker? Kjempeherlig jente! Hun hadde ikke heeeelt dagen i går, så derfor satte vi opp en ny time for å ta fler bilder. Det betyr altså at jeg får ta bilder av henne igjen, og det gleder jeg meg kjempemye til!

Ellers holder jeg på og oppdaterer både portfolio og facebookside, så det er bare å ta en titt etterhvert. Og trykk gjerne «liker» på fb, da blir jeg glad. Og du kan selvfølgelig også legge meg til som venn om du ønsker å se litt mer av hva jeg tenker og gjør til enhver tid. Sånn. Da har jeg sagt det jeg skulle. Hugs!

Blogganbefaling

Blogganbefaling.

Photobucket

Jeg har jo alltid vært fan av å rose mennesker som fortjener det. Jeg har alltid vært fan av å rose og hjelpe hverandre fremover, istedet for å vise sjalusi gjennom hatkommentarer og det som teitere er. Derfor vil jeg i dag gjøre noe jeg ikke har gjort på evigheter. Grunnen til at jeg ikke har kommet med blogganbefalinger den siste tiden er rett og slett for at jeg ikke har vært særlig flink til å lese blogger i det siste. Jeg har bare skrevet innlegg i min egen, og holdt meg så langt unna hele bloggsamfunnet som overhodet mulig. Bortsett fra daglige besøk hos Pias blogg. Pia har en variert blogg med godsaker for de fleste. Hun skriver knallbra, og er ikke redd for å rope meningene sine høyt ut så alle og enhver kan høre dem. Og det liker vi. Hun er svært inspirerende, både når det gjelder skriving og stil. Med stil tenker jeg da på motstil. Dama kler seg rett. Hun er vakker, smart, morsom og alt det man helst bør være for å få til en interessant blogg. Ta turen innom Piahysj.com, og om du liker det du ser kan du følge bloggen hennes på Bloglovin´her. Slik jeg gjør.

Jeg har forresten tenkt til å involvere meg litt mer i bloggverdenen igjen, så om du vil at jeg skal ta en titt innom bloggen din så er det bare på slenge igjen en kommentar, så titter jeg innom. Ser jeg noe jeg liker så får du en kommentar også! Det er ikke verst. Hejdå!

Photobucket

Foto: Piahysj.com

Foto

Yellow.

Photobucket

God søndag! Jeg og Vilja er i studio nå, og jeg har testet lys og rekvisitter før dagens fotografering. Gina er her også nå, så hun skal ta med seg Vilja mens jeg jobber. Greit å ha snille søstre, altså! Eniveis, det ble mange fine bilder av Vilja i dag, på tross av at hun ble lei og grinete etter et det var gått et knappe kvarter. Da var det nok. Og det er jo helt greit. Jeg skal ikke tvinge henne til å ta fler bilder, selv om jeg helst skulle hatt et lite femminutt til. Selv om jeg helst vil tvinge henne, hihi. Men nå skal jeg rydde litt og gjøre klart det siste før det blir jobbing! Gleder meg! Hugs.