Søndag. Vellykket kveld i går. Blomster i håret, sushi, øl og champagne. Hvordan kan det da gå galt? Formen er fin i dag også, så da er alt egentlig ganske så perfekt. Det er fint med helg. Det er fint å være hjemme på Frøya også. Så fint at jeg velger å ikke reise tilbake til byen i dag, men drøyer det helt til tirsdag. Også tar jeg med meg Vilja uttover på torsdag igjen. Påske. Det er fint, det. Det er fint. Livet er fint. Alt er… fint. Veldig fint. Life is good!
Her kommer et bilde av Silje. Og med det sier jeg faktisk bare god natt, og så går jeg og legger meg. Jeg er s-t-u-p-t-r-ø-t-t, men veldig lykkelig, for i dag gikk jeg på rollerblades igjen. Første (ordentlige) tur i år, og det ga meg en så god lykkerus at jeg tror adrenalinet ga meg et ekstra spark bak. Det gikk fort, kanskje litt for fort, og nå har jeg fremdeles blodsmak i munnen. Men imorgen er det ny dag med tid til ny tur, og jeg skal dessuten på håndballkamp og sushivors også. På Frøya, for det er her jeg er. Jeg tror det blir en finfin lørdag, og jeg skal selvfølgelig knipse litt så dere får se hvor fin en lørdag kan være. Men nå har jeg jo bablet mye mer enn jeg hadde tenkt, så nå går jeg. God natt.
Alt fra H&M.
Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid «hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?» Gotta love tough love, spesielt når ord som «kjøttkakehals» blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.
Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.
Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. «Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre» passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.
Marte og Anette.
Her er mange bilder fra helga! Det er så godt å bare komme seg litt bort fra det samme gamle. Godt å møte nye mennesker, se nye ting, oppleve noe… annet. Det var vår i Oslo, og kanskje var det akkurat derfor jeg fikk et veldig urge til å bare flytte dit med en eneste gang. Eller kanskje var det alle menneskene som var der. Tenk så mange mennesker jeg aldri har sett før, da! Kanskje er jeg teit, men jeg syns sånt er oppløftende å tenke på. Jeg mener… man vet jo liksom aldri hvem man kan møte på og bli kjent med. Spennende! Eller kanskje var det bare veldig godt å være sosial uten å stresse med noe. Det er alltid så mye lettere å kose seg når man legger igjen alle bekymringer hjemme, og reiser langt nok bort til at man faktisk ikke trenger å tenke på det som ligger igjen hjemme.
Men nå stresser jeg litt med å komme meg i seng. Jeg burde ha lagt meg for lenge siden, for jeg er sikker på at Vilja vekker meg rundt halv seks imorgen. Som vanlig. Og med tanke på at jeg bare fikk tre timer søvn i natt så blir det antagelig litt hardt å komme seg opp av senga om jeg ikke kommer meg i seng sporenstraks. Og dessuten skriver jeg så dårlig nå at jeg antagelig må ta opp norskfaget om en lærer roter seg inn her og leser. Enough said. Så, natta!
Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.
Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…
Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!
Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper «hysj!» til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.
Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.
Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.
Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke «nothing» faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.
Alle klær fra H&M.
Styling, hår, sminke (på Silje) og foto: meg.
Sminke på Julie: Liliann Eidem.
Her kommer en liten sniktitt på fashionshooten jeg hadde med de to utplasseringselevene som er hos meg denne uken. Øverst ser dere Julie og nederst er Silje. To naturtalenter innen modellyrket! Virkelig. Jeg ble kjempeimponert over hvor raskt de skjønte hva jeg ville de skulle gjøre, og hvor godt de tok direksjoner. Kommer vel en god del bilder til etterhvert – jeg har mange jeg gleder meg til å tusje! Og forresten – bare for å påpeke det; jeg har ikke glemt at jeg skulle blogge svada med mening. Jeg har et innlegg liggende, men denne uka har gått altfor fort og har hatt altfor få timer. Så da får det bli… når det blir. Verdens beste svar. På alt.
Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!
Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!
Bare for at det er vår, og for at jeg fremdeles smiler.
Thirteen Senses – Into the fire
Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.
Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om «sexy» og «pule». Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!
Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært så redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og «hjemme». Wake up call indeed.