Hovmod står for fall sies det. Og jeg har egentlig aldri tenkt noe mer over det, enn at det bare er noe jeg assosierer med de syv dødssyndene, religion og alt det der. Og jeg, ateist som jeg er, har egentlig aldri tenkt over det noe ytterligere, selv om jeg finner religion interessant, spennende og fascinerende. Meeeeen, i dag tenkte jeg på noe som passet veldig godt til akkurat det. Helt plutselig. Jeg aner ikke hvor ting kommer fra, og jeg aner ikke hvordan jeg ender opp med å i det hele tatt tenke på sånne ting mens jeg jobber i Photoshop. Kanskje er det alle kjærleikslåtene som spilles i Spotify mens jeg jobber som trigger det. For det er jo ingen hemmelighet at det lages endel av dem. Låter om kjærlighet, altså. Jeg sitter i alle fall ofte og tenker på flørting, forhold, kjemi og alt det der, noe skriverikategorien min på bloggen preges sterkt av. I blame the love songs! (Og innrømmer også at jeg syns sånne følelsergreier er svært fascinerende.)
Anyways, i dag tenkte jeg på dette med at hovmod står for fall. Og jeg tenkte på dette med forhold. Ut av intet tenkte jeg plutselig «Er man nødt til å føle seg litt… nervøs og… tja, underlegen i forhold til motparten for å vite at man i det hele tatt er interessert nok til å få et forhold til å funke?» Jeg mener… Om en person gjør deg litt nervøs. Litt stressa. Litt… usikker – er det da gode tegn? Ydmykhet kan det vel kanskje også kalles. Jeg er ikke så veldig kjent med følelsen, og kanskje er det nettopp derfor jeg er singel også. Ikke at det er noe galt med å være singel altså. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har egentlig alltid hatt litt attitude når det kommer til sånne følelsesgreier. Jeg mener… jeg har alltid tenkt at ting blir som de blir, og lar det være med det. Jeg tror ting ordner seg til det beste av seg selv, og at det beste er å bare følge med uten å stritte imot. Jeg orker ikke å føle meg usikker og nervøs av andre mennesker, og jeg orker ikke spekulere i om de liker meg eller ei. Gjør de det, så merker jeg det etterhvert uansett. Gjør de ikke det, så merkes det også. No big deal. Jeg har det ikke travelt. Jeg må ikke vite. Om en jeg kanskje er litt interessert i, ikke er interessert i meg så tar jeg det ikke så tungt. «Jaja, da er det ingenting å hente der. His loss!» Ikke mye ydmykhet i den tankegangen med andre ord…
Så er spørsmålet; er man nødt til å føle seg litt underlegen for å i det hele tatt vite at man liker vedkommende godt nok til at et forhold kan funke? Kommer respekt i bunn og grunn fra ydmykhet? Hovmod står for fall. Om man har litt den «fuck it»-mentaliteten jeg selv til tider føler jeg har, så mener man at man klarer seg fint på egenhånd også. Fint uten eventuelle andre personer. Er man da i utgangspunktet dømt til å ødelegge ethvert forhold? No pain, no gain? Og bare for å ikke skape total misforståelse; jeg har selvfølgelig også fått den der usikkerfølelsen, altså. Den der jeg-vil-at-han-skal-like-meg-som-jeg-liker-ham-og-er-dritredd-for-at-han-ikke-gjør-det-følelsen. Følelsen man får når man treffer noen man med ett får en greie for. En… connection. Etellerannet man ikke helt vet hva er. Nysgjerrighet. Er det når den følelsen blir totalt borte at man er fucked? Er det sunt å være litt usikker, sjalu og stressa? Er det faktisk kanskje nødvendig også? Hva tror du?