Hovmod står for fall.

Hovmod står for fall sies det. Og jeg har egentlig aldri tenkt noe mer over det, enn at det bare er noe jeg assosierer med de syv dødssyndene, religion og alt det der. Og jeg, ateist som jeg er, har egentlig aldri tenkt over det noe ytterligere, selv om jeg finner religion interessant, spennende og fascinerende. Meeeeen, i dag tenkte jeg på noe som passet veldig godt til akkurat det. Helt plutselig. Jeg aner ikke hvor ting kommer fra, og jeg aner ikke hvordan jeg ender opp med å i det hele tatt tenke på sånne ting mens jeg jobber i Photoshop. Kanskje er det  alle kjærleikslåtene som spilles i Spotify mens jeg jobber som trigger det. For det er jo ingen hemmelighet at det lages endel av dem. Låter om kjærlighet, altså. Jeg sitter i alle fall ofte og tenker på flørting, forhold, kjemi og alt det der, noe skriverikategorien min på bloggen preges sterkt av. I blame the love songs! (Og innrømmer også at jeg syns sånne følelsergreier er svært fascinerende.) 

Anyways, i dag tenkte jeg på dette med at hovmod står for fall. Og jeg tenkte på dette med forhold. Ut av intet tenkte jeg plutselig «Er man nødt til å føle seg litt… nervøs og… tja, underlegen i forhold til motparten for å vite at man i det hele tatt er interessert nok til å få et forhold til å funke?»  Jeg mener… Om en person gjør deg litt nervøs. Litt stressa. Litt… usikker – er det da gode tegn? Ydmykhet kan det vel kanskje også kalles. Jeg er ikke så veldig kjent med følelsen, og kanskje er det nettopp derfor jeg er singel også. Ikke at det er noe galt med å være singel altså. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har egentlig alltid hatt litt attitude når det kommer til sånne følelsesgreier. Jeg mener… jeg har alltid tenkt at ting blir som de blir, og lar det være med det. Jeg tror ting ordner seg til det beste av seg selv, og at det beste er å bare følge med uten å stritte imot. Jeg orker ikke å føle meg usikker og nervøs av andre mennesker, og jeg orker ikke spekulere i om de liker meg eller ei. Gjør de det, så merker jeg det etterhvert uansett. Gjør de ikke det, så merkes det også. No big deal. Jeg har det ikke travelt. Jeg  ikke vite. Om en jeg kanskje er litt interessert i, ikke er interessert i meg så tar jeg det ikke så tungt. «Jaja, da er det ingenting å hente der. His loss!»  Ikke mye ydmykhet i den tankegangen med andre ord…

Så er spørsmålet; er man nødt til å føle seg litt underlegen for å i det hele tatt vite at man liker vedkommende godt nok til at et forhold kan funke? Kommer respekt i bunn og grunn fra ydmykhet? Hovmod står for fall. Om man har litt den «fuck it»-mentaliteten jeg selv til tider føler jeg har, så mener man at man klarer seg fint på egenhånd også. Fint uten eventuelle andre personer. Er man da i utgangspunktet dømt til å ødelegge ethvert forhold? No pain, no gain? Og bare for å ikke skape total misforståelse; jeg har selvfølgelig også fått den der usikkerfølelsen, altså. Den der jeg-vil-at-han-skal-like-meg-som-jeg-liker-ham-og-er-dritredd-for-at-han-ikke-gjør-det-følelsen. Følelsen man får når man treffer noen man med ett får en greie for. En… connection. Etellerannet man ikke helt vet hva er. Nysgjerrighet. Er det når den følelsen blir totalt borte at man er fucked? Er det sunt å være litt usikker, sjalu og stressa? Er det faktisk kanskje nødvendig også? Hva tror du?

Del

10 Kommentarer

  1. Tina
    desember 1, 2011 / 16:39

    Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

    Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall.”

    Hovmod fører mennesker til fall, men den ydmyke vinner ære.”

  2. Drea
    desember 1, 2011 / 17:00

    Tina: er ikke det litt… Jante?

  3. Drea
    desember 1, 2011 / 17:10

    For å ikke snakke om motsigende. En som setter seg lavt, skal settes høyere enn de som setter seg selv høyt. Da er det jo plutselg den som setter seg lavt som setter seg høyt – og føler seg overlegen for at han/hun er ydmyk. Svært motsigende spør du meg. :b

  4. Karin
    desember 1, 2011 / 17:35

    Mange spennede tanker her. Forelskelsens natur er full av usikkerhet i første fase. Men etter hvert som man lærer hvarandre å kjennne vil jo denne usikkerheten dempes.
    Det at et annet menneske trigger usikkerhet i en, mener jeg er et dårlig tegn for forholdet.

  5. Karin
    desember 1, 2011 / 17:36

    Dempes eller styrkes alt etter hvor riktig dette forholdet er, tenker jeg.

  6. desember 1, 2011 / 17:57

    Jeg tror det er viktig å være ydmyk ovenfor den man er interessert i og ønsker å bygge et forhold med. Men tror også at vi kanskje har litt forskjellig definisjon på det å være ydmyk.

    Jeg ser på ydmyk som en positiv egenskap, ikke det å være nervøs, stresset og underlegen.
    Jeg tror ydmykhet kan være det å beundre andres storhet uten å selv ville/måtte hevde seg over det.

  7. Drea
    desember 1, 2011 / 18:12

    Hannek: Jeg tror du misforstod meg litt altså, for jeg ser også på det å være ydmyk som en positiv egenskap. Det gjør vel de fleste! :) Men i denne sammenhengen var det disse følelsene jeg tenkte på. Nervøs. Underlegen er et feil ord kanskje, men… At man FØLER seg underlegen. At man FØLER at den andre kanskje er… for bra? Jeg vet ikke. Jeg mente i alle fall ikke at ydmyk bare er negative greier altså! Jeg syns du hadde en flott definisjon av ydmykhet! :)

  8. desember 1, 2011 / 19:14

    Jeg tror det er veldig opp til hver enkelt forhold. For noen fungerer det ene, for andre ikke. Jeg tror både jeg og kjæresten ser veldig opp til hverandre. Jeg føler meg litt underlegen ovenfor han, som at han er bedre enn hva jeg fortjener, og ifølge han, uten at jeg forstår hvorfor, føler han det samme ovenfor meg. Så lenge man har selvinnsikt og grei selvtillitt, tror jeg det bare kan være positivt. For da vil man gjøre hverandre fornøyde, man vil gjerne gi litt ekstra.

    Det er som om du kjøper en veske du ikke egentlig har råd til. Du vil passe veldig på at den ikke blir ødelagt, og sette mye større pris på den enn andre vesker. Kanskje dårlig eksempel, men likevel.

    Eneste problemet med denne «føle-seg-underlegen»-greia er når det går for langt. Jeg merker nå, som selvtillitten min er på bånn (av diverse andre grunner) er det utrolig slitsomt å aldri føle seg god nok, og å føle jeg ikke fortjener ham. Men ja, jeg finner både positive og negative sider ved det.

  9. desember 2, 2011 / 18:26

    Jeg har været igennem møllen med ægteskab og skilsmisse. Og da jeg stod foran ægteskab nummer to var jeg ekstremt sikker på, at det var det jeg ville. Ydmyghed er godt, men man skal ikke pakke sig selv ind til noget som er unaturligt. Så er det jo ikke DIG! Eneste råd jeg kan komme med, som jeg selv oplever det… er du bare absolut det MINDSTE i tvivl vedr. et forhold, så er det ikke det rigtige. Finder du THE ONE, så ved du det helt ud i den mindste lillebitte fiber i din krop, Andrea. ;)

  10. Marte
    desember 11, 2011 / 14:06

    Det er vanskelig å si, jeg blir ofte først usikker og ydmyk, men hvis han er litt hard to get, blir jeg også det. Viser han at jeg ikke trenger noen for å klare meg og at han ikke er alt i livet mitt, men at jeg også har et liv uten han og kan være lykkelig.

    Jeg er kanskje ikke rette personen til å svare på dette egentlig, jeg har aldri vært i et forhold for det har aldri vært gjensidig eller så har kanskje ingen av oss vært modig nok til å ta initiativ…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.