For en stund siden skreiv jeg et innlegg hvor jeg listet opp 6 usexy ting med menn. Guess what? I got more! Jeg går for samme stil som sist; ei liste. Here we go – again! Bare for at det er gøy. Og sant.

1. Menn som maser.

Dette går sikkert begge veier. Vi jenter er sikkert ikke så veldig mye mindre plagsomme når vi maser vi heller, men nå var det jo «Usexy ting med menn» innlegget heter, og derfor; menn som maser er usexy. Jævla usexy.

2. Stygge joggesko – som brukes som hverdagssko.

Det er litt greit med litt stil. Jeg mener ikke at man trenger å bruke like mye tid på å velge outfit som Jan Thomas altså, men… Å bruke slitne, stygge, hvite joggesko som hverdagssko er rett og slett usmakelig. Usj.

3. Bleika hår.

Menn med platinahår ala Kristian Valen er… not so good. Trenger jeg si mer?

4. Menn som mener de kan noe, og som gjør alt de kan for å vise at de kan det…

…uten hell. Be a man og innrøm at du ikke kan det istedet! Mye mer mandig gjort av deg, og kanskje får man gjort unna det som skal gjøres litt raskere også. Og ikke minst; korrekt. Hey, kanskje jeg kan gjøre det istedet?

5. Sjalu menn.

Noen mener kanskje det er gøy å få typen sin sjalu, eller at det bare viser at han bryr seg. Vel, jeg syns det er usexy. Stol nok på deg selv og forholdet til å holde sjalusien der den hører gjemme; bortgjemt!

6. Feminine menn.

Her skal det ikke mye til. Ser jeg ett eneste feminint trekk på en mann så er jeg long gone. Seriøst.

7. Menn med dårlig musikksmak.

Jeg kunne aldri ha vært sammen med en fyr som synger høyt til Vikingarna (som jeg forøvrig alltid har trodd het «Viking-garna») eller Shania Twain. Det er bare så… feil. 

8. Menn som ikke klarer å ta imot komplimenter.

Om jeg først gir deg en kompliment, så for all del; ta i mot det! Det hender jo ikke altfor ofte.

Det var det jeg kom på denne gangen. Om jeg kommer på mer etterhvert så kommer det selvfølgelig en del 3, og kanskje skal jeg snu litt på det og fortelle hva jeg mener er sexy hos mannfolk etterhvert også. Kan jo ikke bare dra mannfolka ned i gjørma uten å gi noe positivt for dem å leve på. Det går jo bare ikke. Ciao!

Da var det kanskje på tide med et blogginnlegg igjen, og siden jeg har tatt helt ferie – både fra jobb, kamera og blogging – så er det på tide med del to av nattbusshistorien min. Oh yes. Vi har altså kommet oss fem minutter ut i den ulevelige bussturen til Heimdal klokka tre på natta. Vedsiden av meg sitter et kvinnemenneske jeg ikke har mye til overs for – på tross av at jeg ikke kjenner henne overhodet. Man får liksom litt lov til å mislike noen med ett de velger å bruke en full nattbuss som sitt eget private soverom. Jeg har flyttet meg så langt ut på setet mot midtgangen som overhodet mulig, og lener hodet oppgitt mot stolryggen. Ånei. Der ser jeg kjentfolk også. Jeg drar raskt på meg hetta på jakka og gjemmer hodet så godt jeg kan bak fuskepelsen som såvidt henger på hettekanten. Jeg lukker øynene og later som jeg sover. Det eneste problemet med å lukke øynene for å unngå noen, er at man automatisk får problemer med å holde øynene lukket med ett man har lukket dem. De lever plutselig sitt eget liv. Man kan kjempe imot, men da er det ikke mye med ansiktsuttrykket og øynene som sier «jeg sover» lenger. Og da er det bortkastet. Ved å lukke øynene for å unngå noen så vet man aldri når man trygt kan åpne dem igjen. Man mister all kontroll, og jeg hater det.

Jeg åpner øynene forsiktig allikevel. Raskt opp og igjen først – synkronisert med en «jeg-sover-men-må-røre-litt-på-meg»-bevegelse- bare for å få et lite overblikk. Pjuh. Min bekjente har satt seg langt der fremme, og hodet henger allerede horisontalt ut mot midtgangen så sikkelet drypper på gulvet. Vedkommende ser sliten ut. Som resten av halvparten på bussen. Den andre halvparten er i nachspielhumør. Også har du meg, da. Edru, alene, trøtt og lei. Og bussjåføren, som nå også har blitt rimelig lei. «Siden noen har det gøy med å trykke STOPP på alle stoppesteder uten å gå av, så ber jeg de som faktisk skal av om å komme frem å si fra så jeg vet hvor jeg skal stoppe» sier han over høytaleranlegget. Great. Jeg er av typen som planlegger hvor jeg skal gå for å komme meg av en full buss lenge før jeg faktisk skal gå av. Jeg ser for meg bussen stoppe, jeg ser for meg at jeg går av. Jeg… planlegger. Sort of. Jeg liker ikke hindringer. Som for eksempel det å sitte innerst lengst bak med den største shopaholikeren du kan tenke deg ved siden av meg, som har poser både i fanget, på gulvet foran seg og i midtgangen, på fanget mitt og… Okei, ikke så ille, men du skjønner tegninga. Hindringer. Jeg liker det ikke, og nå er jeg ikke lenger bare nødt til å brøyte meg frem blant dritingse mennesker til midten i bussen, men jeg er nødt til å komme meg helt frem til bussjåføren. Det er jo…. umulig.

Ti nye minutter går. Overraskende bra, faktisk. Jeg begynner å se litt lysere på ting. Dette går da aldeles ikke så ille lenger! Stemninga har dabbet litt av blant nachspielgjengen, og jeg kan virkelig se enden på denne mareritturen. Jeg skal akkurat til å smile i det han som tidligere stod og sov med et godt grep rundt en av de der ståplassholdegreiene (aner ikke hva man skal kalle de dingsene, jeg) spyr uttover hele gulvet foran inngangen i midten på bussen. Det hele skjer egentlig som på film; sakte og veldig… teatralsk. Fyren går rett fra å sove til å vise oss at han spiste calzone med kylling og pesto fra Seven Eleven som nattmat på et blunk – spybevegelsen er dramatisk og kommer helt ut av det blå. Et par jenter i korte, trange kjoler som roper «ta meg» hyler mens de febrilsk prøver å unngå å få tomatsaus på skoene sine. Fyren ser ut til å ha gjort seg ferdig, og har sovnet like fort som han våknet. Stående, fremdeles. Bussjåføren ser ut til å ha fått med seg hva som har skjedd. Han stopper bussen på Heimdal Sentrum og åpner dørene, og jeg – edru som jeg er – er raskere enn alle andre til å reagere, så jeg hopper over både calzone, brus og æsjogfysj for å komme meg helberga ut i snøværet før alle andre. Jeg begynner med ett å gå raskt hjemover, men rekker å se sjåføren bane seg bakover i bussen før jeg passerer fronten. Ansiktsuttrykket er ikke til å ta feil av, og jeg trenger ikke snu meg for å vite at spygutten antagelig snart ligger med nesa ned i snøen bak meg. Jeg lukker øynene, lar snøværet og vinden herje med ansiktet mitt, og smiler. Aldri før har det føltes så godt å komme seg ut i minusgrader og snøstorm klokka halv fire på natta.