Edru på nattbussen, del 2.

Da var det kanskje på tide med et blogginnlegg igjen, og siden jeg har tatt helt ferie – både fra jobb, kamera og blogging – så er det på tide med del to av nattbusshistorien min. Oh yes. Vi har altså kommet oss fem minutter ut i den ulevelige bussturen til Heimdal klokka tre på natta. Vedsiden av meg sitter et kvinnemenneske jeg ikke har mye til overs for – på tross av at jeg ikke kjenner henne overhodet. Man får liksom litt lov til å mislike noen med ett de velger å bruke en full nattbuss som sitt eget private soverom. Jeg har flyttet meg så langt ut på setet mot midtgangen som overhodet mulig, og lener hodet oppgitt mot stolryggen. Ånei. Der ser jeg kjentfolk også. Jeg drar raskt på meg hetta på jakka og gjemmer hodet så godt jeg kan bak fuskepelsen som såvidt henger på hettekanten. Jeg lukker øynene og later som jeg sover. Det eneste problemet med å lukke øynene for å unngå noen, er at man automatisk får problemer med å holde øynene lukket med ett man har lukket dem. De lever plutselig sitt eget liv. Man kan kjempe imot, men da er det ikke mye med ansiktsuttrykket og øynene som sier «jeg sover» lenger. Og da er det bortkastet. Ved å lukke øynene for å unngå noen så vet man aldri når man trygt kan åpne dem igjen. Man mister all kontroll, og jeg hater det.

Jeg åpner øynene forsiktig allikevel. Raskt opp og igjen først – synkronisert med en «jeg-sover-men-må-røre-litt-på-meg»-bevegelse- bare for å få et lite overblikk. Pjuh. Min bekjente har satt seg langt der fremme, og hodet henger allerede horisontalt ut mot midtgangen så sikkelet drypper på gulvet. Vedkommende ser sliten ut. Som resten av halvparten på bussen. Den andre halvparten er i nachspielhumør. Også har du meg, da. Edru, alene, trøtt og lei. Og bussjåføren, som nå også har blitt rimelig lei. «Siden noen har det gøy med å trykke STOPP på alle stoppesteder uten å gå av, så ber jeg de som faktisk skal av om å komme frem å si fra så jeg vet hvor jeg skal stoppe» sier han over høytaleranlegget. Great. Jeg er av typen som planlegger hvor jeg skal gå for å komme meg av en full buss lenge før jeg faktisk skal gå av. Jeg ser for meg bussen stoppe, jeg ser for meg at jeg går av. Jeg… planlegger. Sort of. Jeg liker ikke hindringer. Som for eksempel det å sitte innerst lengst bak med den største shopaholikeren du kan tenke deg ved siden av meg, som har poser både i fanget, på gulvet foran seg og i midtgangen, på fanget mitt og… Okei, ikke  ille, men du skjønner tegninga. Hindringer. Jeg liker det ikke, og nå er jeg ikke lenger bare nødt til å brøyte meg frem blant dritingse mennesker til midten i bussen, men jeg er nødt til å komme meg helt frem til bussjåføren. Det er jo…. umulig.

Ti nye minutter går. Overraskende bra, faktisk. Jeg begynner å se litt lysere på ting. Dette går da aldeles ikke så ille lenger! Stemninga har dabbet litt av blant nachspielgjengen, og jeg kan virkelig se enden på denne mareritturen. Jeg skal akkurat til å smile i det han som tidligere stod og sov med et godt grep rundt en av de der ståplassholdegreiene (aner ikke hva man skal kalle de dingsene, jeg) spyr uttover hele gulvet foran inngangen i midten på bussen. Det hele skjer egentlig som på film; sakte og veldig… teatralsk. Fyren går rett fra å sove til å vise oss at han spiste calzone med kylling og pesto fra Seven Eleven som nattmat på et blunk – spybevegelsen er dramatisk og kommer helt ut av det blå. Et par jenter i korte, trange kjoler som roper «ta meg» hyler mens de febrilsk prøver å unngå å få tomatsaus på skoene sine. Fyren ser ut til å ha gjort seg ferdig, og har sovnet like fort som han våknet. Stående, fremdeles. Bussjåføren ser ut til å ha fått med seg hva som har skjedd. Han stopper bussen på Heimdal Sentrum og åpner dørene, og jeg – edru som jeg er – er raskere enn alle andre til å reagere, så jeg hopper over både calzone, brus og æsjogfysj for å komme meg helberga ut i snøværet før alle andre. Jeg begynner med ett å gå raskt hjemover, men rekker å se sjåføren bane seg bakover i bussen før jeg passerer fronten. Ansiktsuttrykket er ikke til å ta feil av, og jeg trenger ikke snu meg for å vite at spygutten antagelig snart ligger med nesa ned i snøen bak meg. Jeg lukker øynene, lar snøværet og vinden herje med ansiktet mitt, og smiler. Aldri før har det føltes så godt å komme seg ut i minusgrader og snøstorm klokka halv fire på natta.

Del

8 Kommentarer

  1. desember 28, 2011 / 11:42

    Du er GENIAL :) Elsker å lese sånne historier som du skriver, de er så fengende! Men hvor blir det av del 2 av en historie som du skrev for over et år siden? Om en gutt og en jente.. Husker ikke hva den het! Men den var hvert fall drit bra og jeg har ventet og ventet på del 2.. haha :)

  2. Eskil
    desember 28, 2011 / 12:39

    så bra!

  3. desember 28, 2011 / 13:55

    Du skriver så bra, herlig! Og jeg merker at det er lenge siden jeg har tatt nattbussen (og er glad for det, hehe).

  4. Maylinn
    desember 28, 2011 / 22:26

    Du skriver utrolig bra! Herregud dette var gøy å lese! :)

  5. desember 28, 2011 / 23:46

    Har ventet lenge på denne historien! Synes du skriver så utrolig bra :)

  6. desember 29, 2011 / 00:28

    Hehe uff.. bussturer..det slår aldri feil! Synes du skriver kjempe bra, og har en veldig fin blogg. Jeg vil også klare det engang! Men må nok innse at det er umulig ;) Still trying anyways! Bra jobba! :)

  7. desember 29, 2011 / 14:39

    Hahaha, jeg skjønner akkurat hva du mener! Hater å sitte bakerst og innerst på bussen uten å ha full kontroll før jeg skal av. Får nesten panikk av tanken på at bussjåføren ikke forstår at jeg skal av og kjører videre… ;-)

  8. desember 29, 2011 / 16:29

    Jeg har ingenting å bidra med i denne kommentaren. Jeg bare vil at du skal vite at jeg nøt lesingen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.