Jeg syns det begynner å bli ganske ille nå, altså. Det er greit nok at livene våre skal se fine og spennende ut på bloggen, det har jeg full forståelse for. Det vil jeg selv, det. Jeg skulle ønske jeg bodde i by så jeg kunne oppleve mer og blogge mer om det. At jeg kunne ta bilder av meg selv i vinduet som er vendt ut mot Trondheim by, at jeg kan dra på sjampanjelunsjer og shopping med fine jenter og at sushirestauranten er nærmeste nabo. Det er klart jeg skulle ønske det. Bloggen hadde høyst sannsynlig vært endel mer interessant, og derfor også mer lest. Og det er ingen hemmelighet at også jeg elsker oppmerksomhet. Men ett sted må grensen gå, altså.

Jeg har nettopp sett to sesonger av realityprogrammet «Tigerstaden», som er et litt flåsete program om fire egentlig oppegående jenter. Jeg har ingenting vondt å si om dem overhodet. Linni er supermorsom og ikke fullt så dum og blond som hun skal ha det til, men utsagnet «jeg elsker homoer» klarer jeg bare ikke la gå i dag. Linni er helt klart ikke den eneste om det utsagnet – det har jeg hørt av venner og jenter rundt omkring i flere år. Og ja, det har irritert meg litt hver eneste gang. Utsagnet gjør at homoer fremstår som et accessoire. En morsom og flåsete homovenn er minst like bra for bimboimaget ditt som en veskehund med rosa genser på, og er på samme måte også en trend som ikke ser ut til å gå av moten. Jeg har faktisk hørt venner uttale «ååååh, skulle ønske jeg også hadde en sånn søt homsevenn!» Trenger jeg si mer…?

Fullt mulig det ikke er sånn ment, men… Det er en flåsete ting å si. Det er en flåsete ting å skulle ønske seg en homovenn kun for at det er «in» og kun for at man ser kjendiser løpe rundt med homovennene sine på sjampanjelunsjer og kjendisfester. Av og til virker det som at det er et slags moment i dette med å være suksessfull som ung kvinne. Man bør ha en leilighet i sentrum, fint hår, lange bein, wal-in-closet og en homsevenn, lissom. Livet som i «Sex and the city». Livet som i «Tigerstaden». Livet som superblogger og popylært tryne i media. Synd for meg at jeg bor på Frøya, da. Øya hvor alle homser stikker før de rekker å komme ut av skapet. Jeg kan i beste fall finne meg en skaphomse som tilbehør jeg da, enn så lenge.