Hvert år blir det anmeldt rundt omkring 1100 voldtekter i Norge. I Norges storbyer har vi hatt flere runder med voldtektsbølger, og jenter har vært redde for å gå alene langs gata. Det har også vært mye snakk om hvor få av voldtektsanmeldelsene som ender i dom. I fjor gikk psykiater Synnøve Brattlie ut og sa at hun ville gradere voldtekt. Sovevoldtekt var ikke like ille som overfallsvoldtekt, og burde derfor straffes mildere. «Bratlie mener at verdighet kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar», stod det på Nettavisen den gangen.
Vel. Jeg har sovnet på fest som 16-åring. For full sovnet jeg på stuegulvet, og våknet av at skaftet på en mopp ble kjørt hardt inn i meg. Igjen og igjen. Buksa og trusa lå på gulvet ved siden av. Jeg turte ikke røre meg. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre? Jeg lå helt i ro, og lata som jeg sov. Helt til han var ferdig med å bruke både seg selv og kosteskaftet på meg, og gikk. Jeg kledde på meg, listet meg ut fra leiligheten og løp hjem til senga mi, hvor jeg ble liggende og grine. Jeg følte meg brukt, liten, dum, krenket, skamfull og nedverdiget.
Denne hendelsen skjedde som sagt for mange år siden, men det var ikke før i vår at jeg husket den. I mange år har jeg fortrengt den. Glemt alt om det, helt til alt kom tilbake til meg i form av ekle og virkelighetsnære mareritt på våren i fjor. Igjen og igjen måtte jeg gjenoppleve hendelsen. Igjen og igjen måtte jeg kjenne på følelsene jeg hadde der og da. Det ble så ille, og påvirket meg så nagativt, at jeg til slutt nesten ikke sov lenger. Slik begynte altså min forrige depresjon.
Poenget mitt med å fortelle det, er egentlig ganske enkel. Jeg har tenkt på det lenge, men å poste så personlige ting er ikke noe man gjør impulsivt. Grunnen til at jeg falt på å faktisk publisere, er av samme grunn som at denne tøffe jenta holder foredrag for ungdomsskoleelever. Voldtekt skjer så ufattelig ofte. Det skjer mye oftere enn statistikken tilsier, og det er ufattelig mange som sitter der hjemme og skjuler en hendelse som har tatt fra dem noe av dem selv. Mange ser heller ikke alvoret i det, og bagatelliserer noe som ikke bør bagatelliseres. Det er ikke rett! Det er ikke sånn det skal være.
Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot fler. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.
Selv om dette er en annen form av voldtekt enn om man blir slått ned på gata og dratt inn i et smug, så er det voldtekt. Det skader. Det ødelegger. Det krenker. Og det var ikke min feil, selv om jeg var full og sovna et sted jeg ikke burde sovne. Jeg kledde ikke av meg. Jeg godtok ikke at noen kledde av meg heller. Jeg var ikke med på samleiet. Det var ikke sex. Det var voldtekt, og hadde det skjedd i dag så hadde jeg ikke løpt hjem og grått i senga mi. Jeg hadde nok grått, men i stedet for å gjemme meg, føle meg liten, dum og ansvarlig, så hadde jeg lagt alt ansvaret over på ham og anmeldt det for den forbrytelsen det er. Ikke for at det hadde hjulpet meg noe å se ham få en straff for det han gjorde, men for å forebygge. Noe må skje sånn at sånt som dette ikke blir sett på som noe mindre enn det er. Som en bagatell. Sovevoldtekt er også voldtekt.
