I dag dro jeg til Frøya, et par dager tidligere enn planlagt, og nå gleder meg veldig til å hente Vilja på onsdag og feire påske med henne. Det blir digg.
Dansende vår og døende snømenn
Soundtrack of the day: Jamie Irrepressible/Røyksopp – Here she comes again, Spotify-link her.
Min morgen: Dyne og seng til klokka passerer tolv. Da tar samvittigheten over og presser meg opp av senga. Inn på kjøkkenet, sette på vannkoker, finne frem en kopp te. Krype inn på stua og opp i sofaen. Under pleddet, varmer fingrene på den varme te-koppen. Trekker knærne opp mot brystet, hviler koppen på det ene kneet og blåser ned i den for å få teen kald nok til at jeg kan drikke den uten å brenne tunga. Slår på musikk, hater at det er stille. Rastløs og tom for energi på samme tid. Trekker gardina til side og ser ut vinduet. Snø som smelter får meg til å smile. Den minner meg om en trist snømann som er i ferd med å forstå at livet snart er over. Jeg er lei av å være kald, lei av å fryse. Det er noe med våren, den kommer nesten dansende og får frem rytmen i de fleste. Inne på stua mi danses det ikke. Ikke orker jeg å gå ut for å finne takten heller. Jeg burde tatt et blogg-bilde av tekoppen og de fluffy, rosa sokkene mine, tenker jeg. Og av den smeltende snømannen og vårsola utenfor. Jeg dropper det, og tenker at snømannen utenfor har danset til siste slutt. Jeg rister på hodet, syns det der var dødsteit, skjønner ikke en gang selv hva jeg mener med det. Trekker for gardina igjen og konkluderer med at det snart er vår og at jeg er ganske håpløs.
Saturdays whine
Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.
New car
Bilen min døde i høst, og selv om jeg har klart meg uten, så er det digg å nå stå her med en audinøkkel i hånda altså! Denne tøffe, lille saken skal jeg altså farte rundt i nå fremover. Jeg er glad i trikken jeg altså, og hadde det bare vært transport til og fra skolen som var greia, så hadde jeg ikke trengt å ha bil. Men når man har ei datter som bor nesten fem mil unna, så er det praktisk å kunne komme seg dit uten å bruke en evighet med bussbytte hit og dit og frem og tilbake. Anyhow! Det er digg med ny bil, woopwoop!
I et speil i en gåte
Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne
Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.
Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.
Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.
Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma. Så dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.
Family
Jeg kjenner ingen som er så morsomme som meg og søstersen. Det er sant. Vi er så morsomme at jeg til og med ler høyt av meg selv! Vi er rett og slett skikkelig morsomme. Derfor har vi tenkt å ha en konkurranse her på bloggen, og vinneren får en HEL dag med oss! Neida. Ha det!
Jeg er SÅ stressa om dagen. Jeg har så alt for mye jeg må gjøre, og ikke nok tid til å gjøre det på. Jeg klarer ikke holde fokus på én ting om gangen, og løper egentlig bare rundt som en katt som har fått sennep i ræva. (Okei, jeg vet ikke helt hva det vil si, men for lenge siden fikk jeg høre at det er noe de ikke tåler særlig bra, og at de fyker rundt som en liten rakett av det, stakkars.) Nei, huff. Det var en fæl sammenligning. Poenget er altså at jeg har så mye å gjøre at jeg ikke får gjort en dritt. Jeg har en «attention span» til en valp om dagen, og det fører til en hel masse stress. Ahhhhrg. Help. Me.
Nå har jeg jo helt glemt å skrive om det jeg egentlig skulle og! (Poenget over er herved bevist.) I dag printa vi bilder på skolen. Jeg har aldri printa på sånne svære printere før, jeg, og fy fasan det er mye å rote seg bort i! Jeg mener… Først skal du ha rett fotopapir til bildene du skal printe. Og det varierer jo, både etter bruk og smak. Så skal man stille inn rett på iMacen som står der før print. Velge fotopapirtype, tykkelse og… Ja, jeg trenger da vel ikke gå mer inn på det. Jeg fikk til slutt printa i alle fall, og det er helt klart noe annet å se bildene sine på print enn på en dataskjerm! I like it. Men nå skal jeg legge fra meg macen i en halvtime og håpe at hodepina forsvinner, før jeg fortsetter med å lese til prøven i fotohistorie som vi har i morgen. SO not prepared. Help. Me. Igjen.
Downtown
Fin bror og fin Vilja. <3
Refreshed
I dag var jeg på Glimt Bli Ny Studio igjen, og fylte på med vipper og fiksa bryn! Det er så utrolig digg å freshe seg opp sånn, jeg føler meg utrolig mye mer vel når jeg går ut døra enn når jeg kommer inn. Og siden jeg er håpløs til å ta bilder til bloggen these days, så blir det to mobilbilder, som forresten er tatt (i mørket) med min nye iPhone 6S! Jeg kjøpte meg en telefon på impuls her om dagen. Jeanette – make up-artisten som jeg jobber masse sammen med – fortalte at hun hadde bestilt seg en 6S. Min gamle mobil har begynt å bli veldig sliten i det siste, så da passet det egentlig veldig bra. Vips, så var en ny iPhone på vei hjem til meg! Megadigg!
Og ellers? Tja. Si det. Jeg trodde fashionprosjektet vi holder med på skolen skulle leveres i neste uke, men i går fant jeg ut at fristen er i morgen. Så da ble det litt travelt, da. Og jeg har dessuten planlagt shoot både i morgen ettermiddag og på mandag som jeg tenkte å bruke! Jeg er ikke sånn kjempefornøyd med det jeg har produsert den siste tiden, og føler fremdeles at alle andre er mye flinkere enn meg. Antagelig er mange av dem det og, og det får være greit. Jeg er der ikke for å være best hele tiden, selv om jeg selvfølgelig ønsker å være det. Jeg skal jo ende opp med å bli best – og det er det viktigste. Og om jeg ikke ender opp med å holde på med foto, så… Vel. Da har jeg ikke noe annet å gjøre, egentlig. Det slo meg plutselig i dag at jeg ikke har noen plan B. Overhodet. Det er ikke så farlig, kan man jo si. Men… Det er så mye jeg ikke kan drive med, og det er så mye jeg ikke vil drive med. Jeg orker virkelig ikke å drive med noe jeg ikke brenner for. Jeg kommer aldri til å klare å holde på med noe jeg ikke syns er gøy. Så da får jeg vel bare bli dødsgod da! Nei, nå får jeg fortsette med bilderedigering. Ciao!
Glad – gladere – gladest
Signature-pose! Fjernet en kvise på halsen på dette bildet. Just so you know. Den er borte på ordentlig og nå…
Jeg er FLOTT! Jeg er smart, jeg er tøff, jeg er pen, jeg er engasjert, jeg har humor (både god og dårlig), jeg bryr meg, jeg er målbevisst, jeg har potensiale, jeg når veldig ofte målene mine (det jeg vil, får jeg til, det jeg vil ha, det sørger jeg for å få), jeg har dritgod musikksmak, jeg er ikke særlig musikalsk, jeg er ei god mor som alltid gjør det som er best for Vilja (selv om jeg klarte å skyte en sånn flytegreie i bassenget rett i halsen på henne i dag), og jeg er MEG!
… Okei, den siste der var bare for å gjøre det i overkant klisjéfylt. Jeg hater jo sånt. Still do, men jeg måtte bare… Resten av det derimot, det er ting jeg har tenkt om meg/sagt til meg selv i hele dag. Innlegget i går ga meg egentlig en liten vekker. Nå må jeg virkelig slutte å synes synd på meg selv! Jeg er ei oppegående jente med mange drømmer og planer, og jeg har en tendens til å klare å nå dem og – både med og uten flaks. Noen ganger har jeg grise-uflaks, typ så uflaks at ingen andre slår meg i NM i uflaks, men andre ganger har jeg derimot balansert like mye flaks. Ting har falt i fanget på meg, og gitt meg store muligheter og opplevelser.
Poenget er egentlig at jeg ikke skal sitte i sofaen og grine for at jeg syns synd på meg selv lenger. Jeg er ikke deprimert. Kanskje er jeg ikke på vei til å bli det heller. Jeg har vært så opptatt av å kjenne på om det er tilfelle, at jeg tror jeg har manet frem noe av det selv – helt ubevisst. Nå er jeg kampklar! …
… Okei, det var igjen for å få det til å høres i overkant klisjéfylt ut, men jeg er i alle fall ved mye bedre mot i dag, og selv om jeg til tider ikke har kraft til å tenke like positivt, så er jeg helt sikker på at det kan utgjøre en forskjell. At å være bevisst på forskjellen mellom tanker og følelser kan gjøre utslag. At å være tøff og smart nok til å utfordre meg selv når jeg begynner å tvile, kan få meg til å holde fast ved den gode selvtilliten jeg egentlig har. Nei, huff. Nå må jeg snart begynne å skrive blogginnlegg om å være edru på nattbussen eller noe sånt igjen, så jeg ikke blir tatt for å være totally gladkristen. Selv om jeg nå på en måte har sett lyset…
… Okei. Det var tredje og siste sarkastiske klisjé. Nå gir jeg meg. Det enkle er ofte det beste (æsj, det ble en til): I dag er jeg glad, og det gjør meg enda gladere. I morgen er jeg gladest.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 4
- 5
- 6
- 7
- 8
- 9
- 10
- …
- 14
- Eldre innlegg