Ladestien med Jannicke her om dagen. Jeg og Jannicke har kjent hverandre siden… Foralltid. Vi var bestevenner i alle år, og fant på alle mulige merkelig ting sammen. Blant annet laget vi en klubb vi kalte «Bagge-klubben» (av Bagheera i Jungelboken, den kuleste panteren i hele verden) som endte opp med å bli bannlyst på skolen, fordi den ble så populær at alle ville bli medlem. Men det sier seg vel selv at ikke hele klassen kunne få bli med i klubben vår, for da hadde det da ikke vært en særlig kul klubb, for det ligger da vel i ordet «klubb» at den bør være litt mer eksklusiv enn som så, vel? Litt selektiv godkjenning ble det der altså, for å ikke snakke om endring av regler sånn helt uten videre, akkurat når det passet oss, så vi kunne nekte noen innpass. Sånn er det å være sjef. At noen faktisk ville være med i klubben i utgangspunktet er dog noe merkelig, sånn sett i retrospekt. Det eneste vi gjorde var å prate med veldig lyse, barnslige stemmer og late som vi var pantere som spiste Honni-Korn som «Bagge-mat».
En annen gang prøvde vi å lage boller i mikrobølgeovnen. Det kan jeg ikke anbefale dere å prøve. Mammaen til Jannicke kom hjem til et røyklagt hus. Jeg tror det luktet jævlig i flere uker etterpå. Apropos ødeleggelser i det stakkars huset til mammaen til Jannicke, så klarte vi også å søle masse neglelakk på vasken på badet, og prøvde å skrape det vekk med en kniv. Vi fikk vekk neglelakken, men vasken ble ikke særlig pen etterpå…
Og en gang malte vi naboens låve blå innvendig, bare for at vi skulle lage hytte der. At det ikke var vår eiendom var ikke noe vi bekymret oss for, men vi skjønte kanskje alvoret da vi måtte gå slukøret opp til en rimelig rasende nabo og be om unnskyldning. Jeg tror ikke denne naboen ble noe blidere da vi kidnappa den to år yngre dattera hans, heller. Hun ble overlykkelig for å endelig få være med å leke med oss, og hva gjør vi? Vi ber henne stå helt i ro og lukke øynene. Så snurrer vi mange skjerf rundt henne. Rundt øynene, rundt kroppen så både armer og bein blir festet inntil kroppen, så hun ikke kommer seg noen vei. Vi snurrer henne rundt og rundt og rundt og rundt – før vi dytter henne så hun snubler fortumlet ned i grøfta og blir liggende der og gråte. Vi ler og løper derifra.
Empati var kanskje ikke alltid min beste egenskap på den tiden. Der var nok Jannicke litt snillere. Det gikk heldigvis bra med jenta. Eller, det håper jeg i alle all, for hva vet vel egentlig jeg, det kan hende hun ble evig traumatisert av det hele. (Jeg har sagt unnskyld i ettertid, men kanskje noen år for seint. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet. Teller det?) Heldigvis fant vi som regel på langt hyggeligere ting, som å lage et reir fem meter oppe i et tre som vi overnattet i, leke politi med walkie talkie-er, lage pil-og-bue og leke indianere, feste papirlapper med klesklyper i eikene på sykkelhjulene og være sykkel-politi, gå på rulleskøyter til den lille, søte kiosken nede i bakken for å kjøpe lørdagsgodteri, og alle andre sånne herlige ting som man gjør når man er barn.
Vi snakket om det nå mens vi gikk tur på Ladestien, Jannicke og jeg. At vi er litt nostalgiske, og skulle ønske vi kunne være barn igjen – bare for en dag eller to i det minste. Tilbake til de gode tingene i barndommen som vi virkelig husker godt, som vi virkelig setter pris på, som får oss til å smile og huske hvor lett livet var akkurat der og da. Tilbake til da jeg var syv, for eksempel, da døden og vonde, kjipe ting kun fantes i ekle mareritt, og ikke var en del av virkeligheten.
Det beste med å være barn er at man slipper å tenke på hva man skal gjøre eller hvem man skal være. Da er man barn. Man er definert nok i massevis, sånn helt uten videre. Å være voksen har ikke den samme effekten. Når man er voksen, så er man ikke bare voksen og det er greit, liksom. Som barn så trenger man ikke tenke på at man skal være tilstede her og nå, og ikke bruke mye tid på å tenke så mye frem eller tilbake i tid. Da er man i øyeblikket helt av seg selv. Jeg tror jeg er nødt til å finne frem den barndomsfølelsen litt oftere. Som vi kanskje klarte å gjøre på Ladestien her om dagen, Jannicke og jeg, da vi kom til denne fine, lille «campen». Med ett så jeg ikke bare trær, men potensielle gjemmesteder, hytter, jungelliv og krokodiller og pantere og enhjørninger.
Barnslighet lenge leve.
