Jeg er bare nødt til å poste denne videoen, jeg, for den får meg til å grine hver eneste gang jeg setter den på. I februar fortalte jeg åpent om da jeg ble voldtatt på fest som syttenåring til Dagbladet. (Link finner du her.) Det gjorde jeg fordi de kontaktet meg etter blogginnlegget jeg skreiv om hendelsen (som du finner her.), og tenkte at jeg godt kunne være en av de som står frem og forteller historien sin. På den tiden sa jeg at jeg endelig klarte å snakke høyt om det – siden jeg var ferdig med hele greia. Siden det ikke lenger plaget meg. Siden det var fortid, og jeg har akseptert at sånn ble det. Men det er ikke helt sant. Det er ikke helt over. Det er ikke borte, og det er ikke sånn at det ikke plager meg lenger. Jeg har fremdeles mareritt om det, jeg tenker fremdeles på det med jevne mellomrom og jeg føler det fremdeles på kroppen. Jeg er usikker på om det noen gang kommer til å forandre seg og. Om det faktisk en dag blir slik jeg sa i februar.

Uansett. Musikkvideoen er viktig, for som jeg sa den gang, så er tallene på festvoldtekter/vennevoldtekter enorme. Og mørketallene er mye høyere her enn ved overfallsvoldtekt. Derfor er derfor det er så viktig å snakke om det! Det skjer. Og det skjer ikke bare i musikkvideoer til kjente popstjerner, men det skjer i små bygdesamfunn, i små byer, i større byer, i Norge og i resten av verden. Det må det rettes fokus mot. Det er så altfor, altfor synd at så mange jenter og gutter skal oppleve noe som setter sår så dype at de ikke forsvinner på veldig, veldig lenge – og kanskje aldri. Det knuser og ødelegger, og det er bare ikke rett.