I går tok satte jeg føttene mine i Familiens lune og hjemmekoselige rede for andre gang denne uka, og da jeg ankom var lokalet allerde begynt å  bli fylt opp med glade, øldrikkende mennesker som også hadde tatt turen dit for å få med seg Sondre Lerche på scenen. Jeg kjøpte en kald en, fant meg en myk lenestol som minnet litt om mammabjørnens seng i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene, satte meg ned, fant frem kameraet og var dermed veldig klar for konsert. En øl ble til to, og omsider kom Chris Holm (første bilde) på scenen, oppvarmingsartisten for Sondre Lerche på hans turnè. Jeg vil forresten anbefale alle å høre på noen av låtene hans ved å trykke her, og da spesielt «When I die». Utrolig bra musikk! Jeg har begynt å glede meg til platedebut  neste år allerede, jeg, og kan derfor med andre ord si at jeg har blitt fan på rekordtid.

Stemninga ble absolutt ikke noe dårligere da Sondre Lerche med band også kom på scenen, og derfra og ut har jeg egentlig få ord å beskrive konserten med. Stemninga var upåklagelig, Sondre var upåklagelig, bandet var upåklagelig, publikum var upåklagelig. Det var rett og slett en virkelig, virkelig bra konsert, og jeg syns synd på alle som ikke fikk med seg denne opplevelsen. Seriøst. Så god stemning har jeg ikke vært borti siden min siste Kaizerskonsert, som forøvrig var tiårsjubileumskonserten i Spektrum. Lerche var nesten der. Og det med et utsolgt og intimt Familien som spillested. Jeg tror det er noe med Familien, jeg. Atmosfæren der er… jeg får lyst til å bruke et ord jeg virkelig hater, og det er magisk. Atmosfæren på Familien er virkelig magisk, og jeg sitter igjen med den derre velkjente postfestivaldepresjonen. Bare at denne gang er det postkonsertdepresjon. Jeg vil ha mer. Sondre kan få komme hjem til meg å synge for meg nårsomhelst altså, det er helt greit det. Og det – det er et sikkert tegn på suksess. Punktum.