1. Mammaen min. 2. Tvillingbror og meg.
To gamle bilder jeg fant i et album hjemme hos søstersen som jeg bare fikk så lyst til å poste! Er ikke mammaen min fantastisk pen? Og jeg og bror er supersøte, haha. Tror jeg må finne frem gamle album snart, for jeg elsker å bla i dem. Hugs.
Bloggen har bursdag! Jeg har funnet frem noen av headerne jeg har hatt på bloggen oppgjennom de NI (!!!) årene jeg har blogga, og her er noen av dem. Noen av dere (som fremdeles titter innom etter alle disse årene) kjenner nok igjen dem. Haha! Herregud. Jeg blir flau, kjenner jeg. Og det er litt komisk at bloggen var mye styggere og dårligere før, men hadde langt fler lesere enn den har i dag. Haha! Ironisk. Hadde jeg vært leser, hadde jeg mye heller lest bloggen min nå i dag, enn back then.
Og et par selfier, da…
Jeg feirer at bloggen har overlevd i ni år, og jeg feirer at jeg har… Vel. Utviklet meg på de årene. At jeg ikke lenger setter sammen like grusomme antrekk (og tar outfitbilder av det og kaller meg en moteblogger, haha) og at jeg tar mye finere bilder (og at jeg dropper alt dilldallet med dem). Men jeg feirer selvfølgelig også at jeg har alle disse flaue minnene lagret foralltid. Det er jeg overraskende glad for.
En liten throwback i dag, siden jeg var på fest i går og er ubrukelig i dag. Jeg hadde på meg en kjempefin metallic leppestift i går, men siden jeg bare tok et par dårlige selfies med mobilen, er jeg pent nødt til å ta den på i morgen og ta en liten shoot med meg selv da i stedet. Digger den! Tror den blir knallkul på bilder og. I dag derimot – får sauemaske og hvit parykk duge. Throwback sunday it is!
Jeg gjennomførte ikke intervjuet. Jeg sendte en mail hvor jeg sa beklager, og forklarte at jeg ikke var helt i form verken fysisk eller psykisk. Så la jeg meg til å sove igjen, og turte ikke sjekke mailen igjen før nå nettopp. Jeg gruet meg til å sjekke mailen. Jeg hater å være en sånn som bare utsetter, som ikke holder ord og som bare ditcher alle planene man legger, og jeg er alltid like redd for å bli sett på som… Jeg vet ikke. Sett på som vanskelig. Journalisten var selvfølgelig mye mer forståelsesfull enn hva jeg fryktet, og i stedet for å avlyse hele greia, var det helt greit å bare utsette det litt. Så får jeg kanskje gjennomført det allikevel! Puh.
Og her er enda et gammelt bilde funnet på en gammel og glemt harddisk. Bloggen trenger litt mer rosa ballonger, så…
Forresten, who doesn’t? Hugs.
Åh, jeg husker perioden jeg elsket slike duse, lyse bilder. Jeg liker det fremdeles. Enn at jeg har blogget i snart 9 år! Ni år! Og jeg har fremdeles alle innleggene mine her i arkivet. Det er ganske sjukt. (Og litt ganske flaut.) Jeg har postet så mye innmari teit, men herreguuuud, så glad jeg er for at jeg faktisk har alt liggende! Alle minnene er lagret, liksom. Og for en rotkopp som meg, som ikke er i stand til å holde orden på dagbøker eller albumer, så er det veldig, veldig greit. Hvor lenge har du blogget?
I dag tenkte jeg plutselig på hvor priceless bloggen er. Den har jo med alt! Okei, ikke alt, for det er perioder hvor jeg ikke har blogga, men… Allikevel. Omtrent hele livet mitt de siste åtte-ni årene er jo her i arkivet! Dette blir innlegg nummer 2380. Jeg har fått 19 773 kommentarer, men kommentarene fra tiden på blogg.no er ikke med i det tallet. Og det var jo på storhetstiden, haha! Jeg har fått så mye gjennom blogginga mi. Jeg tror ikke de som disser den såkalte «rosablogginga» faktisk forstår hvor mye verdi en blogg har for en selv. Anyways, jeg setter pris på bloggen min. Det var egentlig hele poenget.
Herregud, så uvirkelig det føles at dette var Vilja for over seks år siden. Hun som har blitt så stor nå! Og smart og snill og god og morsom og rar og fantastisk. Dessuten er det gøy å se tilbake på bilder jeg tok for så lenge siden. Jeg har redigert disse på nytt, for der var det mye rar redigering kan jeg røpe. Og jeg tok enormt mange bilder og. Jeg mener… Så sinnsykt mange bilder, og innimellom ble det noen fine og. Men jeg tror det var mest flaks, haha! Anyways, jeg skal fortsette å bla i gamle minner, for det er utrolig kos. Hugs!
Jeg hater virkelig det nederste bildet av meg (tannkjøttglis, much?), men det er et godt beskrivende bilde for hvordan det føltes å plutselig stå på stranda i Santa Monica, i en sort kjole og med et lånt Piaget-smykke til hundretusener av kroner, klar for å gå på den røde (rosa) løperen og inn på Film Independent Spirit Awards. I selveste LA! Utenfor gjerdene stod fullt av folk, klare med kamera for å knipse bilder av superstjernene. Og jeg – jeg stod der inne, jeg. Sammen med superstjernene. Jeg blir svært sjelden starstruck, men når man plutselig står og mingler med Marcia Cross, som spiller Bree Van de Kamp i Frustrerte Fruer, med et glass sjampis i hånden, og til og med får en kompliment av henne – da er det lov å klype seg selv i armen og tenke at dette er ganske så sjukt.
Eller som da Oprah Winfrey plutselig ikke er mange metrene unna meg. Eller Scarlett Johansson, som er en av de peneste damene i hele verden! Poenget; Det var ganske uvirkelig for meg, Drea fra Frøya, å gå rundt blant alle disse Hollywood-celebsene med sjampisglass og Piaget-smykke rundt halsen. LA lifestyle for ya, lissom. Og når jeg endelig har kommet over dette sjokket (eller hva man skal kalle det), og sitter inne ved ett av de mange bordene, spiser litt mat, drikker svindyr tequila (som smaker bedre enn du kan tenke deg!) og titter bort på en tom stol ved bordet som Steven Seagal egentlig skulle sitte på (men han kunne ikke komme allikevel), så hører jeg plutselig en mannestemme over høytalerne som sier «Please welcome our house band, Silversun Pickups!»
Jeg ser bort på Hank og spør; «Hæ? Sa han Silversun Pickups!?» Hank nikker. Silversun Pickups, dere. Bandet som i følge last.fm (som er en side som fører statistikk over musikk du hører på) er nummer tre over band jeg har hørt mest på gjennom tidene! Et band jeg har ønsket meg på konsert med i evigheter! Jeg plukker opp kameraet, lar de spille ferdig låten de begynte på etter annonseringa fra mannestemmen over høytalerne, løper bort til scenen og spør fint om jeg kanskje kan få ta en selfie med dem. Bildene ble ikke så veldig bra, men hey; Jeg stod på scenen med ett av mine yndlingsband, så det gjør ikkeno.
Vi var dessuten innom Scientologikirkens Celebrity Center i Hollywood, og der møtte vi på Laura Prepon, som blant annet spiller Donna i That 70s Show og Alex Vause i Orange is the New Black! Hun så helt lik ut som i sistnevnte serie, bare med kewle solbriller istedet for vanlige briller. Haha! Igjen; Må innrømme at jeg ble litt starstruck. Fun times, fun times indeed! Håper jeg tar turen tilbake til LA igjen en gang – selv om det antagelig ikke blir med sjampis, megafancy tequila (som smaker godt!) eller millionsmykker rundt halsen, spradende blant kjendiser på stranda i Santa Monica. Men hey, jeg skal vel være glad for at jeg har fått oppleve det èn gang!
Gamle bilder, selv om hårsveisen er ganske så lik (bortsett fra at håret var rosa på disse bildene). De får meg allikevel til å tenke på hvor godt jeg liker å ha kort hår. Og hvor fint jeg egentlig syns det er. I morgen drar jeg hjem til byen, og da skal jeg få fiksa håret enda litt mer. Ruby Rose (fra Orange is the new black) skal være inspirasjonen, så det blir knall! Dama er jo awesome. Både på håret og ellers, og hun er dessuten den peneste dama i hele verden. Sånn cirka. Men anyways, kort hår rocks, jeg er tøff og ha det bra.
Sommersavn! Grønt gress, sol, varm bris og jordbær og fløte. Gleder meg til sommer.